Knut Smistad liker TIL, men har lite sansen for seanser som dette på fotballbanen. Han råder flere dommere til å gjøre som Trygve Kjensli her, la kortene tale og hagle.

Få av silkehanskene

«Dommar!! Dømme du åffsaid ein gong tel så slit æ haue uta dæ og sætt klonk på dæ!»

Minst to av dem må jo gå på depotsprøyter med rent sukker.

Når man har nådd en alder der man har mer hår i ørene enn på hodet kan tankens klarhet være forstyrret i en slik grad at man sier ja når man kanskje burde sagt nei. Det kan være årsaken til at jeg i tiden fremover skal skrive litt om det jeg, og kanskje bare jeg, oppfatter som pussigheter fra idrettens verden.

I min ungdoms Narvik var en fotballdommer en bra gammel mann som kunne reglene bedre enn alle andre. Han var derfor omgitt av en aura av autoritet. At han også hadde skjorte og bukse i sort silke som blafret når han sprang samt melkehvite legger, «british style», forsterket bare inntrykket.

Første gang jeg skjønte at en fotballdommer også kunne være utsatt for usakligheter var da jeg intervjuet Per Bjørung i Oslo. Bjørung var oppvokst på Andenes, men flyttet senere til hovedstaden der han ble en legendarisk innehaver av Cafe Engebret med sin berømte lutefisk. Det var den samme Bjørung som journalist Arne Hestenes i Dagbladet beskrev som «Norges eneste oppegående hval».

Per Bjørung var også elskverdigheten selv og et oppkomme av sprudlende fortellerglede. Hans språklige bilder var det bare å leie rett inn i avisspaltene. Et stykke ut i intervjuet tok han meg med til Andenes og en fotballkamp mellom hjemmelaget og Nor-Narvik. Publikum satt på forblåste steiner og dommeren som var fra Harstad var liten og meget rund. Stemningen var intens for det store spørsmålet var om dommeren var kjøpt og betalt? Hadde han kanskje ikke ankommet Andenes med samme sjøfly som «halvsvenskene» fra Narvik?  Men hadde det vært tvil ble den skjøvet til side da han lille runde fra Harstad for andre gang blåste offside mot hjemmelaget. Da reiste en sjarkfisker på nesten to meter seg fra steinen sin og kunngjorde: «Dommar!! Dømme du åffsaid ein gong tel så slit æ haue uta dæ og sætt klonk på dæ!»

I dag ser jeg mye fotball på fjernsyn. Noen hevder jeg ser for mye fotball.  Hun om det.  Men alt er ikke rosenrødt.  Jeg får snart utslett av å se hvordan dommerens autoritet stadig utfordres og undergraves. Spesielt når spillere med større ego enn hjerne føler seg urettferdig behandlet og samler seg rundt dommeren som stormåser rundt henslengt fiskeslog. Da er det ikke måte på gestikulering, klagerop og grimaser man ellers bare ser ved epileptiske anfall.

Forleden så jeg en kamp i engelsk Championship mellom «Skogvokterne fra Nottingham» og det som må ha vært krypskyttere fra et nærliggende «tjyvholl» for maken til «baluba» har jeg ikke opplevd siden jeg var på plattdans i sørfylket. Det var spytting og «fuck you», tofotstaklinger i knehøyde og krangling på alt av dommeravgjørelser. Tre spillere burde vært utvist etter taklinger som kunne ha invalidisert motspilleren, men alle synderne påklaget dommerens avgjørelse på det sterkeste mens de himlet med øynene og tegnet en ball i luften.

Og hva med gutta boys i TV2 sine fotballsendinger? Nei, nå tenker jeg ikke på julegenserne noen hadde pyntet dem med på Boxing Day», det får psykiatrien ta seg av.  Mitt poeng er at jeg synes programlederne kunne behandle dommerne mer realt i pauseinnslagene. Det blir liksom alle mot den ene. Han som måtte ta sin avgjørelse der og da og uten hjelp fra video.

Jeg tenker på svigermorsdrømmen fra Møre, Christian Gauseth, hormonklumpen Bernt Hulsker og den høyt stemte Marius Skjelbæk. Minst to av dem må jo gå på depotsprøyter med rent sukker.

Jeg overdriver? Ikke faen!  Jeg slo en kopp rett opp i stuetaket da Skjelbæk skrek til om en scoring på Lillestrøm.

Er det lov å savne Davy Wathne?  Og mens jeg er på digresjonenes flodbølge:

Jeg håper jeg en dag får konkrete eksempler på hva som gjorde den mannen så uspiselig for medarbeidere av begge kjønn i TV 2. Klagene på hans væremåte, som endte med at Wathne selv sa opp, stinker som en politisk nominasjonsprosess.  Er det der den omtalte hunden ligger begravet? Det dreide seg ikke om at Wathne førte et friskt språk. Nei, det var noen som ville overta stolens hans i TV 2 redaksjonen?

Og mens jeg er inne på drittpakker passer det vel å returnere til mitt opprinnelige anliggende; Hvordan skal det reageres på den oppførselen en fotballdommer i dag kan få i fleisen – og som undergraver hans, eller hennes, autoritet?

Jeg har aldri spilt fotball, men jeg har lest Albert Engstrøms «Gubbar». Der har han et sted tegnet en gammel rallar som ligger på det siste med sine fire grovhogde sønner ved sengen. De er kommet for å motta råd basert på erfaringer fra et langt liv. Gamlingen avslutter belæringen med følgende universelle rettesnor: «Stå inte och resonera, pojkar, utan klipp til medsamma!!»

Oversatt blir det noe som: «Stå ikke der og prat, gutter… det er bare å smelle til med det samme!»

Det er dette rådet fra den gamle rallaren jeg gir videre til våre fotballdommere og Norges Fotballforbund. Få av silkehanskene!  Og støttet av (forhåpentligvis) strengere regler fra Norges Fotballforbund skal dommerne møte alle former for opposisjon og uhøfligheter fra spillerne med å la gule og røde kort hagle som russekort på en 17. mai.

Det kommer til å bli rop og skrik i starten. Garantert. Men all erfaring, også fra amerikansk fotball, viser at det går seg til. Det fortjener sporten, dommerne og vi som er glad i fotball.

Og vet dere hva? Det fortjener udisiplinerte fotballspillere også!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse