Annonse
Minnesmerke over general Fleischer og 6. divisjon ved Lapphaugen i Troms. (Foto fra Wikipedia)

Fagertun bør lytte

Det kan være klokt av Fagertun å lytte til nordnorske stemmer om det store bildet av krigen. I nord kunne man med egne øyne se og erfare at det såvisst ikke var regjeringen som tok initiativ til motstandskamp eller frigjøring.

Professor Fredrik Fagertun svarer i Nordlys ironisk og retorisk på historiske innvendinger mot hans artikkel 9. juli. Det er dumt, for det fører ingen veis hen. Han hopper også over poenger han selv har brukt.

Et eksempel på det siste er når han i sitt innlegg 9. juli i Nordlys at London-regjeringen ikke kunne tilsette Fleicher som forsvarssjef fordi han bare representerte Hæren, ikke de andre forsvarsgrenene. Det stemmer ikke. For den som regjeringen tilsatte, major Wilhelm Hansteen, kom også fra Hæren. Alle må jo da se at dette poenget, som Fagertun trolig har funnet på selv, er uten interesse. Men han hopper over det.

Alle som leser Fagertuns artikkel 9. juli må få inntrykk av at han mener at det var britene som sto bak forbigåelsen av Fleischer. Mener han ikke det likevel? Når det påpekes at det ikke stemmer, så svarer han at det var selvsagt at regjeringen ikke kunne ha en forsvarssjef som var uenig med regjeringens krigspolitikk. Men det Fagertun ikke kommenterer, er at det nettopp var regjeringen som var på kollisjonskurs med britene, ikke Fleischer. For regjeringen ville verken ha sabotasje eller bombing i Norge uansett om det var briter eller nordmenn som utførte det. De sørget for at Milorg fikk forbud mot våpenbruk. Det var altså regjeringens mangel på krigspolitikk som var problemet for britene, ikke Fleischer. Det kan se ut som at Fagertun mener at regjeringens krigspolitikk var rasjonell og fornuftig. Men har han tenkt gjennom hvordan krigen skulle bli vunnet hvis alle tok et slikt standpunkt?

Det kan være klokt av Fagertun å lytte til nordnorske stemmer om det store bildet av krigen. I nord kunne man med egne øyne se og erfare at det såvisst ikke var regjeringen som tok initiativ til motstandskamp eller frigjøring. Den viljen kom fra befolkningen selv, fra naboen i øst og fra britene. En invitasjon i 1942 fra sovjeterne om å delta med (uvirksomme) norske tropper i Skottland for frigjøringen av Finnmark og å innsette Kongen i et fritt Finnmark, forble ubesvart fra regjeringen. Og da frigjøringen begynte i 1944 så nølte regjeringen så lenge at den ikke kunne støtte kampen med soldater mot tyskerne eller å understøtte befolkningen. Befolkningen følte seg sviktet av regjeringen som satt trygt i England.

Fleischer har blitt betraktet i nord som Nord-Norges general og Narvik-felttoget som starten på Nord-Norges kamp. Den dumheten han delte med så mange andre i selvoppgivelsens øyeblikk 4. til 8.- juni 1940 ble tilgitt, ikke minst fordi han selv hurtig innså dette og forvandlet seg til en aktivist for aktiv motstand. Fagertun, som har fått den store tillit det er å lede et påkostet bokverk om den nordnorske kampen, bør innse at han ikke oppnår noe med billige stikk mot undertegnede eller andre i denne debatten. Det er ingen som vil ham noe vondt. Men han bør innse at folket i nord ikke trenger nok et verk om regjeringens eller forsvarsledelsens syn på situasjonen i nord. Hans artikkel om Fleischer skaper uklarhet om dette. Det som trengs er et verk basert på den nordnorske befolkningens erfaringer og kamp.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse