Den samiske scenen var spinkel, og trengte en nestor som kunne gi ideer, råd og komme med viktig kritikk. Nils var en av de få vi hadde, men han akslet Nestors kappe med den største eleganse, skriver Ánde Somby om Nils Utsi. Foto: Nordlys / Tom Benjaminsen

Fakkelbæreren vår er borte

Nyttårsaften 2018 straks etter at rakettene hadde stilnet, stilnet også en av den nordlige verdenens flotteste og viktigste stemmer. Nils Utsi forlot denne tiden, og plasserte seg blant himmelens stjerner.

Det var en stjerne han var.

Han var en stjerne i måten han tok steget fra barndommens grønne dal.  Å ta steget ut av primærnæringenes sterke tradisjoner var en utfordring som møtte mange av Nils Utsi sine samtidige. De fleste gjorde som Per og Pål, og forsøkte å kvitte seg med bakgrunnen sin. Nils Utsi var en Askeladd. Han tok med seg livsvisdommen fra flammene og glørne han hadde sett inn i hjemme. Den livsvisdommen hadde han i hederskammeret i sitt hjerte, og med varmen fra den varmet han omgivelsene sine gjennom hele sitt virke.

Han var en stjerne i måten han maktet å finne seg sin vei inn i teaterkunsten. Å være den første fra et dengang traumatisert lite folk som maktet Teaterskolens opptakskrav var en prestasjon som ga gjenlyd. Gjenlyden av egen fremgang er en farlig lyd. Den kan gå i hodet på folk. Nils Utsi ble ikke spist opp av verken denne fremgangen eller de mange andre som fulgte. Han maktet å få det flotteste ut av de gjennom å glede seg over det som var oppnådd, og inspirere andre til også å se muligheter og få vågemot.

Han var en stjerne i sitt møte med det norske. Spesielt det norske språket hadde han en stor entusiasme for. Han kunne leke med nyansene i ordene. Han hadde en flott musikalitet i bruken av språket, og det fikk mang en teaterpublikummer stor glede av. Ett av de viktigste kamrene i Nils sitt hjerte var det Nordnorske. Det var nok også med på å bringe han nordover straks det kom en lysning på den Nordnorske kulturhorisont. Da var Nils i første rekke med på å hale i gang det Nord-Norske teatret. Det gjorde han både gjennom å være med på å stifte Hålogaland teater, gjennom å hjelpe revyscener her og der, gjennom å delta i organisasjonslivet.

Selv møtte jeg Nils for første gang da han i regi av Hålogaland teater turnerte med stykket Agentene på begynnelsen av syttitallet. Vi var noen internatgutter på Seida statsinternat som bar på stoler til forestillingen. Det ble en kort, men viktig samtale. Vi var i én forstand av samme familie. Våre fedre var begge fjellsamer og hadde hørt til samme siida. Etter vår korte samtale var jeg opprømt og inspirert. Jeg visste da at jeg også var på vei til et sted. Uten at jeg der og da visste hvor dette var.

Nils var en stjerne i sitt forhold til samfunnet. Gjennom hele livet bar han på et brennende samfunnsengasjement. Han mente alltid på at det menneskelige fellesskapet er det viktigste for fremgang og lykke, og var erklært kommunist. Han bar på sitt engasjement gjennom det tykke og gjennom det tynne. Et sterkt engasjement kan være en utfordrende følgesvenn, og det er lett å falle hen til å bli misjonær. Nils datt aldri i den grøfta. Han var offentlig i sitt engasjement, men aldri misjonerende i sitt møte med mennesker. Tvert imot var han alltid lyttende og med på å resonnere ut fra forskjellige utgangspunkter. Men Nils var ikke en som satt i lenestolen sin og var radikal. Når det sto til, slik det gjorde under Altakampen, sto Nils i fremste rekke. Ingen ble transportert så mange ganger fra Nullpunktet til Alta politistasjon som Nils. På den mørkeste dag i samisk historie var Nils tilstede som en lysende fakkel av motstand.

Nils var en stjerne i å bære fakkelen for den samiske kultur. Den samiske scenen var spinkel, og trengte en nestor som kunne gi ideer, råd og komme med viktig kritikk. Nils var en av de få vi hadde, men han akslet Nestors kappe med den største eleganse. Når et samiske teatret ble dannet, da Ofelaš-filmen ble til og i utallige senere produksjoner var Nils tilstede. Hvis tilværelsen virket mørk og trist, kom Nils med en fakkel som var morsom og inspirerende. Hvis tilværelsen virket mørk og umulig å overkomme, kom Nils med en fakkel som viste muligheter og fremgangsmåter. Selv hadde jeg gleden av å møte Nils backstage ved noen anledninger, og hver gang opplevde jeg en meget fin tilstedeværelse av klokskap, lunhet og humor. Han behersket den balansen en Nestor må gjøre - å være tilstede der han trenges, men ikke bli stående i veien for travle iverksettere. Nils hadde en fantastisk musikaliet i det.

Akkurat nå er vi fulle av sorg og savn. Vi hadde håpet på at han ble littegrann til her hos oss. Våre tanker går nå til Nils sin nærmeste Sissel, Maria og Carl Georg. Vi er så takknemlige over at også vi fikk en liten bit av Nils, og nå sørger vi sammen med dere.

Vår stjerne har forlatt jordelivet og plassert seg blant himmelens. Han lyser så fint. Sammen med nordlyset kommer vi til å joike han ved bålene. Vi kommer til å minnes han med ord han sa til oss. Vi kommer til å muntre oss opp med humor som han spredte.

Vi lyser fred og glede over Nils Utsi sitt minne.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse