Annonse
Salamon Hansen Hanno begynte å rydde denne eiendommen i 1837, samtidig som han arbeidet 12 timers skift i koppergruven en mil inne på Kvænangsfjellet. Hans familie var de første fastboende på Sirkastakka. Statskog krever nå eiendommen fordi Salamons etterkommere ikke lenger driver gårdsbruk. Det sluttet de med i 1974. Foto: Privat

Gården har tilhørt samme familie i 180 år. Nå gjør Statskog krav på den.

Staten ved Statskog forsøker å tilrøve seg eiendommer også i Kvænangsbotten. Det er imidlertid ikke noe nytt at befolkningen i nord blir utsatt for slike angrep.

Det er uforståelig at politikerne i regjering og Storting er med på dette.

Da Danmark/Norge vant krigen mot Sverge om bl.a. nordområdene i 1613 måtte svenskene gi opp sine territorielle krav i nord. Da var det kong Christian IV av Danmark som fikk styringen av området, og i henhold til den jyske lov av 1240 fastslo han at kronen eide det som ingen andre kunne dokumentere at de eide. Samene kunne ikke dokumentere at de eide noe som helst, og mange måtte forlate sine boplasser og beiteområder. At de hadde bodd der i flere tusen år fikk ingen betydning.

Finnmarkseiendommen (FeFo) ble opprettet i erkjennelsen av at staten ikke eide det som ble omtalt som «Statens umatrikulerte grunn i Finnmark». Finnmarksloven fastslår at forvaltningsområdet er innbyggernes eiendom på grunn av historiske rettigheter og internasjonal folkerett.

Da Christian IV overtok området tilhørte Nord-Troms Finnmark, og var samisk område. En rekke dommer slår fast at Statskogs eiendommer i Troms hviler på tilsvarende sviktende grunn som de gjorde i Finnmark. Eiendommene bør derfor overføres til lokale enheter.

Da Evelyn Eriksen arvet eiendommen Sirkastakka i Kvænangsbotten fra sin mor og kjøpte ut sin onkel i 2012 hadde forfedrene hennes bodd på eiendommen i ca. 180 år. Da Evelyns tipptippoldefar, Salamon Hansen Hanno i 1837 begynte å rydde eiendommen, samtidig som han arbeide 12 timer skift i koppergruven ca. en mil inne på Kvænangsfjellet var det ingen fastboende som hadde bodd på Sirkastakka før. Salamon gjorde en avtale med sin svoger som hadde hovedbruket. Etter det vi vet, ble det ikke inngått noen skriftlig avtale, den er i alle fall ikke tinglyst. Begge var finske og de kunne neppe skrive eller lese, i hvert fall ikke norsk, men Evelyn kan dokumentere at hennes forfedre har bodd sammenhengende på Sirkastakka i 180 år.

Staten kjøpte skogen i området i 1866, men eiendommene der det bodde folk var privateid og inngikk ikke i kjøpet slik folk i området har oppfattet det. Det var også uansett et vilkår i kjøpekontrakten at eiendommer kunne ikke overtas før de ble ledige. Sirkastakka ble aldri ledig, men har vært eid av samme familie hele tiden. 

Alle eiendommene i området ble tvangs evakuert av tyskerne i 1944, og alle husene brent. Da daværende eier, Evelyns bestefar, Petter Seppola skulle gjenreise husene, fikk han ikke lån i Statens Husbank hvis han ikke skrev under på en festekontrakt med staten. Han følte seg tvunget til å inngå avtale fordi familien måtte ha tak over hode. Petter hadde i sin oppvekst ikke fått noen skolegang fordi han som unge ikke snakket norsk, han var kven og sjøsame og han skjønte nok ikke konsekvensen av å underskrive en festekontrakt, men han hadde vel intet valg. Hverken Petter eller senere eiere har betalt festeavgift etter at Husbanklånet var nedbetalt i 1989 da de mente at festeavtalen ikke gjaldt lengre, fordi husbanklånet var nedbetalt. 

I 2015 stevnet staten ved Statskog, Evelyn Eriksen for retten, fordi de mener at det forelå et brudd på festekontrakten, fordi familien ikke lengre drev gårdsbruk. Det sluttet hennes bestefar Petter med i 1974.

Saken ble behandlet i Nord-Troms tingrett i februar 2017, der staten tapte hovedspørsmålet. Staten ved Statskog har anket dommen til lagmannsretten. De vet at saken i tingretten har kostet Evelyn over 200.000 kroner - og regner vel med at hun nå er så utarmet at hun ikke kan følge med videre av økonomiske årsaker. Rettsaken i lagmannsretten vil koste mye og flere frykter at staten og Statskog skal ta eiendommen fra familien. 

Sirkastakka er helt klart en prøvestein fra statens side, og vinner de fram her vil mange merke hvor makten ligger.

For å demme opp for Statskogs herjinger har folk i området dannet en forening som heter «Indre Kvænangen Almenning» Manglende rettsannerkjennelse fra Statens medfører bl.a. at folk ikke får registrere og tinglyse eiendommer og rettigheter. Dette gjelder alt fra fiske og forvaltningsrett i vassdrag og sjø, jaktrett, slåtterett på innmark og utmark.

Staten ved Satsskog har bygd opp et stort apparat å få redusert og fjernet rettigheter som folk i området har hatt i hundrevis av år. Eventuelle inntekter ved salg av eiendommene de beslaglegger går vel med til å holde apparatet i gang. Det er uforståelig at politikerne i regjering og Storting er med på dette.

Sympatisører med Evelyn og andre i i området har startet en innsamlingsaksjon på Facebook hvor en kan gi et bidrag for å hjelpe folk i området: “Redd Sirkastakka-eiendommen fra Statskog!”

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse