Annonse
Snarere enn humanitet har jeg et annet forslag til mulig tolkning: Norske myndigheter er redd for at dette kunne bli en ny sak i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen, skriver Marianne Haslev Skånland om hjemhentingen av IS-kvinnen og hennes barn. (Skjermfoto fra NRK Dagsrevyen)

Familien fra IS og norsk overtro om barn uten foreldre

Det kunne ha blitt litt av en EMD-sak – som om ikke Norge har pådratt seg nok skam allerede når vi skryter av å være 'verdensledende i barns rettigheter', men ikke barns rettigheter til sin familie, må vite.

Det var absolutt riktig å hjelpe de to barna og moren hjem fra Syria!

Men mesteparten av argumentene for og imot blant politikerne henger knapt på greip. Ja, morens handlinger bør etterforskes, og hun bør tiltales og straffes hvis etterforskningen viser at det er riktig. Den faktoren i bildet som kun få enser, er morens betydning for barna. Stort sett mener man visst at denne er null, og at hun bør skilles fra dem for alltid. Hun 'er ikke god nok'.

I et farefullt og skremmende liv i Syria er moren den eneste disse barna har hatt, og hun er deres egen mor. Barbariet eksponeres når politikerne kjører frem som om moren er barna likegyldig, og lettvint kan og skal erstattes av myndighetenes 'omsorg'.

Nei, hva enn denne moren har gjort, sine barn har hun ikke sviktet når hun holder fast på at de tre må holde sammen. Også forbrytere har rett til å ha barn, fordi barn elsker og trenger sine egne foreldre og har rett til dem. Mange uttalelser høres ut som om man igjen vil starte opp forfølgelse à la den vi utsatte de såkalte 'tyskertøsene' og deres barn for etter krigen, og som vi har utsatt taterfamilier for i årtier. Siste ferniss av sivilisasjon her oppe i steinrøysa ryker.

Norsk ideologi

De som har uttrykt den spinngale ideologien klarest denne gang er FrPs Siv Jensen og Jon Engen-Helgheim. De har kommet med tiraden om at moren har 'satt sine egne behov foran barnas' og dermed bedrevet 'omsorgssvikt' ved ikke å ville la barna hentes hit uten henne.

Dette er velkjente toner som barnevernet stadig bruker overfor foreldre som fortvilet prøver å hindre barnevernet i å ta fra barna familiens beskyttelse og kjærlighet. Sentralt i barnevernets ideologi står at omsorgsovertagelse er bra for barn, at foreldre er barnas farligste fiender, og både notoriske løgnere og uten forstand på omsorg og oppdragelse for sine barn.

Så brutalt som det norske barnevernet rutinemessig går frem, er det vanskelig å ta alvorlig regjeringspartiene Høyre, Krf og Venstres, og særlig statsminister Solbergs og barneminister Ropstads, sentimentale uttalelser om at det var et spørsmål om moral og følelser for de uskyldige barna å sørge for at barna kom hjem – helst uten moren. Helt naturlig spør nå mengder av barnevernsofre på internett hvorfor regjeringens moral og barnekjærlighet ikke omfatter deres familier men kun en familie i Syria.

Politikere & co er kanskje redde?

Snarere enn humanitet har jeg et annet forslag til mulig tolkning: Norske myndigheter er redd for at dette kunne bli en ny EMD-sak.

Sommeren 2018 kom Europarådet med en alarmerende rapport om europeisk barnevern, med Norge som spesielt kritikkverdig eksempel. Etter at rapporten kom, har Den Europeiske Menneskerettsdomstol (EMD) i Strasbourg, som er Europarådets domstol, avsagt 5 dommer i norske barnevernssaker. I alle er Norge blitt funnet skyldig i alvorlige krenkelser av retten til familieliv, Artikkel 8 i Menneskerettskonvensjonen (EMK).

Norge har altså gjentatte ganger brutt en viktig lov. Regjeringen og andre myndigheter har prøvet forskjellige 'tolkninger' og bortforklaringer; ingen av dem duger. I slike dommer forklarer gjerne EMD staten at familieliv betyr det å faktisk være sammen: “Domstolen minner om at foreldre og barns gjensidige glede av samværet med hverandre utgjør et fundamentalt element i familielivet og at nasjonale tiltak som hindrer slik glede representerer et inngrep i den rett som er beskyttet av artikkel 8.”

Over 20 andre lignende saker forberedes prosedert ved EMD, og EMDs funksjon er blitt kraftig bedre kjent blant barnevernsofre. Hvis 5-åringen var død i Al-Hol-leiren, er det derfor ikke umulig at hans familie her i Norge ville sende saken til EMD. Da ville den norske regjering nok en gang ha skullet hevde overfor EMD at dødsfallet hadde vært umulig å unngå, fordi moren ikke hadde villet la dem bryte familiesamholdet? Hvordan ville denne begrunnelsen høres ut for dommere som har i friskt minne hvordan Norge igjen og igjen har unnlatt å sørge for å vedlikeholde forbindelsen mellom barn og foreldre og gjøre sitt ytterste for gjenforening så snart det er mulig?

Jeg kan tenke meg – men her er jeg på nokså ukjent grunn – at en sånn sak (hvis gutten var død i Syria) kanskje i tillegg kunne klages til EMD som krenkelse av Artikkel 2: retten til liv. Dette er i så fall enda alvorligere enn krenkelse av Artikkel 8. 'Retten til liv' betyr ikke bare at staten skal la være å drepe; det gir også individer et krav på at staten beskytter dem mot andres handlinger.

Og så skulle altså den norske stat nok en gang stå i Strasbourg, og denne gangen påstå at Norge ikke hadde kunnet gjøre noe for å unngå at gutten døde, fordi moren ikke hadde villet la seg skille fra ham? At Norge ikke 'kunne' ta med moren hjem?

Det kunne ha blitt litt av en EMD-sak – som om ikke Norge har pådratt seg nok skam allerede når vi skryter av å være 'verdensledende i barns rettigheter', men ikke barns rettigheter til sin familie, må vite.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse