Annonse
"Richard With" var et av hurtigruteskipene som ble senket høsten 1941. Alf R. Jacobsens bok har innfelt 56 sider med autentiske fotografier, og et appendiks på 70 sider med foto og navn på alle omkomne som en følge av de hendelsene boken beskriver.

Dramatisk og detaljert om en lite utforsket del av krigshistorien

Den er en skarp og veldokumentert påvisning av hvordan den livsviktige sivile båttrafikken nesten systematisk ble angrepet og trakassert av våre allierte.
  • Farlig farvann – Hurtigruten i Nord 1940-45

Dette er tittelen på boken til gravejournalist og dokumentarbokforfatter Alf R. Jacobsen. Den kom ut i høst som den siste i en rekke av hans bøker om andre verdenskrig. Den forteller en viktig og dramatisk formulert historie om hvorfor hurtigruta ble trukket ut av trafikk nord for Tromsø i september 1941, og om de båtene som folk kalte for «erstatningan». Det var mindre fartøyer, nordnorske selfangerskuter, frakteskuter, fiske skøyter og mindre kuttere, som ble satt inn i stedet, for å frakte mat, post og passasjerer fra Tromsø til Varanger helt til høsten 1944, da de ble beordret til å sørge for tvangsflyttingen av befolkningen ut av Finnmark og Nord Troms. Siden jeg er et «tidsvitne», blander jeg litt inn noe av egne opplevelser. Jeg understreker at denne artikkelen er mer en omtale av boken enn en anmeldelse.

Høsten 1941 ble åtte handelsskip senket av ubåter og fly mellom Vestfjorden og Øst – Finnmark, mange fler ble utsatt for angrep. Tre hurtigruteskip Barøy, Richard With og Vesteraalen ble senket av britiske og sovjetiske flyangrep og torpedoer og 250 mennesker mistet livet. I min barndom var båten Richard With kjent for meg. Det var her min onkel mistet livet sammen med hundre andre, ikke langt fra Honningsvåg. Det ble klart at jo lenger nord og øst en kom langs norskekysten, dess mer intens var landet en krigsskueplass, ikke minst pga konvoitrafikken, tyskernes troppetransporter og forsyningen til den nordligste delen av Østfronten og de alliertes forsyningsskip til Murmansk for at Sovjet skulle være best mulig rustet til å kjempe mot tyskernes overfall.

ARJ lar gjennom hele sin historie leseren være orientert om det store bildet av hvordan krigens gang arter seg, den strategiske tenkningen, hvem som har overtaket av tyskerne og de allierte, først og fremst Storbritannia og Sovjetunionen, og hvor og når de braker sammen. Men blikket er i hovedsak vendt mot kysten av det nordligste Norge, først skriver han om hurtigrutene, så blir vi godt kjent med de til sammen 27 fartøyene som ble satt inn i erstatningsruten for lengre eller kortere tid. De som gikk flest turer til Vardø var først og fremst Skandfer med 188 turer, der skipperen var Eystein Jakobsen fra Tromsø, så fulgte Blåsel, Mil 33, Polarfjell, Åse, Welcome, Grinnøy, og Maiblomsten. Jacobsen lar oss følge skippere, mannskap og passasjerer tett på med alle de vanskelighetene de hadde i krigssonen. Hva slags vær de hadde å stri med er gjennomgående beskrevet, men det som slet mest på nervene var angrep fra fly og ubåter og alle minene som ble lagt ut langs leia. Skipperne sloss med alt for mye last i forhold til plassen ombord. Pågangen fra folk som ville reise var også alt for stor. Verst var det når tyske soldater tvang seg til plass, noe som ble brukt som legitimering for de alliertes krigføring også mot de små skutene. I løpet av krigen fraktet de 25 000 passasjerer og 50 000 tonn gods og post.    

ARJ er ikke redd for å konkretisere, øse på av detaljer fra sitt rikholdige kildemateriale i arkiver, sjøforklaringer, logger, aviser, intervjuer m.m. som forteller om bombeangrep, ubåtangrep og miner. Han kommer helt ned på enkeltmenneskers opplevelser, familier som mister sine barn, andre sine foreldre, atter andre sine slektninger. Han navngir et stort antall av de reisende, hvem som er i slekt med hvem, hvorfor de skal gå om bord, hvordan det går med mange som overlever, også i ettertid.  Som om ikke denne detaljrikdommen er nok, har Jakobsen også som ambisjon å beskrive navngitte jagerflygere, kapteiner på krigsskip og ubåter, enten de er briter eller tyskere, deres type av fly, skip, eller ubåter og også typen av våpen. Alt skal med i bildet av hva som inngikk i de ulike krigs scenariene. 

Ser en på helheten av dette verket er det den menneskelige tragedien forfatteren er opptatt av, uansett hvilken side man er på. Boken åpner med at to torpedoer fra en britisk ubåt har smadret to tyske troppetransportskip i Vest-Finnmark. 520 omkom.  Vi er i likkjelleren under sykehuset i Tromsø der det beskrives hva overlevende tyske soldater ser når de skal identifisere sine døde kamerater. Da Barøy forsvant i dypet: «Blant vrakrestene kjempet et femtitalls overlevende (…) Kvinner, menn og barn kjempet for livet og skrikene var fryktelige. Særlig mamma-ropene var nerveskakende i en situasjon der alle var hjelpeløse» I juni 1944 fikk erstatningan en ny flott skute, Uløy. På sin første tur ble den smadret utenfor Vardø av fire «jagerbombere som suste inn vestfra»…På få minutter var skuta forvandlet til «et slaktehus. Blødende og sønderskutte mennesker lå overalt. Smerteskrik og rop om hjelp hørtes fra rorhus og kahytt. En brann brøt ut i lasterommet og bredte seg med eksplosiv hastighet». Fra min barndom husker jeg det svarte forkullede skallet av Uløy som lå i fjæra i Vestervågen i Vardø. På kirkegården der står en høy bauta til minne om forliset og de omkomne.

Jeg skrev en artikkel til Varanger Årbok 2014  om erstatningsfartøyene, i stor grad basert på heftet til de pensjonerte postfunksjonærene Karl Isaksen og Paul Pedersen (brukt også av ARJ), der jeg framholder at i tillegg til de regulære erstatningshurtigrutene var det også mange lokale fiskebåter som bisto befolkningen på kortere strekninger lenger nord, for eksempel mellom Vardø og Båtsfjord, dit hundretall vardøværinger, inkludert min familie, hadde søkt tilflukt pga den vedvarende bombingen av øya under krigen. Der skrev jeg om mammas og min reise med ei lita fiskeskøyte fra Båtsfjord tilbake til Vardø da sovjetiske soldater nettopp hadde frigjort Finnmark. Pappa var reist i forveien for å se om det var husrom å få på den bombede øya. Jeg husker hvordan vi og noen andre fikk mannskapets køyesenger i de små kahyttene og hvordan de trøstet mot angsten for den fæle sjøgangen og miner og hvordan de hjalp til med spy- og tissebøtter. Jeg sier, som også ARJ, at fortellingene om deres mot og hjelpsomhet er del av den hukommelsen som må bevares om krigen i Norge. Da jeg intervjuet eldre for å skrive Vardøs historie (1989), sa de bemerkelsesverdig ofte: «Folk var så snille mot hverandre under krigen».

Jeg skrev om fiskeren Alfred Karlsen som på sin skøyte Skolpen flyttet Vardø sykehus til Syltefjord etter at det ble bombet og 18 mennesker omkom 1. mars 1942, og fortsatte å frakte pasienter til og fra sykehuset under resten av krigen. Veldig gledelig å møte Alfred Karlsen på Vardø-kutteren Skolpen i ARJ sin bok: Han berget 32 overlevende, blant dem tre tyske soldater, fra katastrofen med Richard With, gav førstehjelp, mat og varme. Det skulle jeg ha visst da jeg skrev om han i Vardøs historie.

ARJs bok Farlig farvann tar opp hvordan krigsanstrengelsene har påvirket de som var skippere og mannskap i etterkrigstiden, om deres vedvarende taushet om sine opplevelser, noe som ofte slår ut i traumer i høy alder. Boken har innfelt 56 sider med autentiske fotografier, og et appendiks på 70 sider med foto og navn på alle omkomne som en følge av de hendelsene boken beskriver.

ARJ har flere budskap i sin bok, som ikke er vanskelig å være enig i. Den er en skarp og veldokumentert påvisning av hvordan den livsviktige sivile båttrafikken nesten systematisk ble angrepet og trakassert av våre allierte. Dernest, hva de små og ubevæpnede fartøyene utførte «tilhører det ypperste i moderne norsk sjøfart.» Den peker på at krigshandlingene på kysten av Nord-Norge er en lite utforsket og forstått del av historien om krigen i Norge. Hans bok er den første helhetlige beskrivelse av «erstatningan» sin historie. I sitt etterord retter ARJ lyskasteren på mangelen på offentlig annerkjennelse av «hverdagsheroismen» til de mange som med livet som innsats sørget for at sivilbefolkningens forsyninger kom fram. «Det er smålig, det er tarvelig og det er skamfullt.»

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse