NRL-leder Ellinor Marita Jåma svarer på denne kronikken fra advokat og lokalpolitiker for SV i Sortland, Oddmund Enoksen. Foto: Nordlys-arkiv

Farlig nær strukturell diskriminering, Enoksen

Svar til Oddmund Enoksen om “bærekraftig reindrift i nord”

Oddmund Enoksen er på kollisjonskurs med SVs egen reindriftspolitikk. 

Oddmund Enoksen fra Sortland SV mer enn antyder at reindriften i Troms og Nordland bør avvikles fordi den ikke er bærekraftig. Han argumenterer med at reindriften ikke er økonomisk bærekraftig fordi næringen får mer i statlige overføringer og erstatninger enn gjennom kjøttproduksjon. Han mener videre at reindriften heller ikke er økologisk bærekraftig fordi de årlige tapene av rein er så «enorme» i Troms og Nordland. Når det gjelder den kulturelle bærekraften, er det ifølge Enoksen tilstrekkelig at den opprettholdes i Finnmark hvor 85 % av den samlede reindriften foregår. Den kulturelle bærekraften er dermed ikke avhengig av at det opprettholdes reindrift i Troms og Nordland. 

Det er svært oppsiktsvekkende at et kommunestyremedlem frembringer slike holdninger, noe jeg forutsetter ikke er utslagsgivende for de vedtak han er med å fatte i reindriftsaker. Dersom negative holdninger får sette sitt preg på offentlige vedtak, er vi farlig nær grensen for strukturell diskriminering. Jeg antar at Enoksen som advokat og rettskyndig er godt kjent med innholdet i dette begrepet, og at han også er kjent med at det politiske handlingsrommet bl.a begrenses av Grunnlovens diskrimineringsforbud og internasjonale menneskerettighetsforpliktelser. Jeg vil i denne sammenheng få minne Enoksen om hans egne uttalelser i Advokatbladet den 8.9.2017 hvor han i asylpolitikken retter en pekefinger til Regjeringen og uttaler at «…Norge er bundet til å respektere menneskerettighetene, og det vil være en farlig vei å gå hvis man undergraver dette». Jeg vil anbefale Enoksen om å ta dette med seg i sin politikergjerning i saker som omhandler samer og reindrift. 

Målsetningen om bærekraftig reindrift inneholder 3 delmål som omhandler økologisk, økonomisk og kulturell bærekraft. Det er riktig at det råder uklarheter om hva som definerer disse delmålene, noe som bl.a skyldes at myndighetene og reindriften har ulike oppfatninger om innholdet. Derfor ønsker NRL å iverksette et prosjekt som skal ha som formål å gi disse begrepene et innhold som gjør det mulig å utvikle kriterier for bærekraftmålene som er tilpasset reindriften i de ulike områdene. Vi er opptatt av at bærekraftmålene skal utvikles på næringens egne premisser, og hvor reindriften på et selvstendig grunnlag skal utvikle kriterier for hva som definerer en bærekraftig reindrift. 

Pr. i dag er reindriftens bærekraft prisgitt kommunenes og øvrige myndigheters behandling av næringen. Når Enoksen påstår at reindriften i Nordland og Troms ikke er bærekraftig, bør han som politiker ta et tilbakeblikk for å se hva han selv har bidratt med for å skape en bærekraftig reindrift i hans kommune. Nedbygging av reindriftens beitearealer er den største trusselen, både mot reindriftens økologiske bærekraft og den totale bærekraften. Dess mindre arealene blir, dess færre rein er det plass til og dess mindre bærekraftig blir næringen. 

Arealinngrep og forstyrrelser fører ikke bare til at det stadig blir mindre plass å drive reindrift på, men hvor også rovdyrene blir presset til samme rest-arealene som reinen har til disposisjon. Med en rovviltbestand som er kommet helt ut av kontroll, fører dette til at tamrein blir en av de viktigste matkildene for statens rovdyr. Når Enoksen later til å mene at reindriften får for store erstatninger, må jeg få vise til naturmangfoldloven § 19 hvor det slås fast at rovdyrtap skal erstattes fullt ut. Til tross for dette ble det i løpet av reindriftsårene 2014/2015 – 2016/2017 gjennomsnittlig erstattet ca. 27 % av rovvilttapene. Når rein som skulle ha gått til matproduksjon blir rovdyrmat, synliggjør disse tallene hvorfor inntjeningen i reindriften er generelt lav i Nordland og Troms, som er blant de mest rovdyrbelastede reinbeiteområdene i landet. Når reindriften bærer de største kostnadene med statens rovviltpolitikk, gir dette nødvendigvis også store negative innvirkninger for lokalmiljøet i form av lavere kjøpekraft fra reindriftens side. Å verne om store rovviltbestander har dermed store samfunnsøkonomiske kostnader som også rammer Enoksens kommuneøkonomi.

Den kulturelle bærekraften avhenger i stor grad av en rovviltpolitikk som ikke ruinerer reindriftens livsgrunnlag, og hvor nedbyggingen av reindriftens beitearealer reduseres. Jeg antar at Enoksen som advokat kjenner til at reindriftsretten er vernet, både gjennom folkerettslige regler og nasjonal rett, og at Norges folkerettslige forpliktelser ovenfor samene utgjør et av fundamentene for vernet av reindriftsretten. Enoksen syn om at reindriften i Nordland og Troms er så marginal at den bør avvikles, står i sterk kontrast til dette.  En kulturell bærekraftig reindrift forutsetter tvert i mot et særlig vern av reindriften i de områder hvor næringen er sårbar og hvor reindriftskulturen og dens bærekraft er truet.  

Når det gjelder Enoksens syn på reindriften, er jeg glad for at SVs stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes og styremedlem i SVs samepolitiske nettverk, Mikkel Berg-Nordlie, i Nordlys den 24. januar d.å. klargjør SVs syn på reindrift. Denne presiseringen viser at Oddmund Enoksen er på kollisjonskurs med SVs egen reindriftspolitikk. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse