Geolog Vegar Einvik Heitmann (øverst) rettet i en kronikk sterk kritikk mot historikere ved UiT og deres forskning på samenes opprinnelse. Han fikk svar fra bl.a. Bjørnar Olsen (i midten) og Einar Niemi. Bildet viser samer i Tromsø rundt år 1900. Foto: Axel Lindahl / Norsk teknisk museum

Fas est ab hoste doceri (man bør lære også av sine fiender)

Body bilder: 
Foto: Universitetsmuseenes fotoportal
Hvorfor skal man på død og liv avdekke etnisk tilhørighet der det åpenbart er svært vanskelig å gjøre det? Hvorfor unngår man genteknologisk informasjon?

Mitt innlegg, «En nordnorsk fadese», har gitt opphav til en hel uke med innlegg fra rasende professorer i historie og arkeologi ved UiT. Ivar Bjørklunds innlegg bommer dessverre grovt på hva jeg forsøkte å rette kritikk mot, der han tillegger meg en rekke meninger jeg ikke har, noe som er blir et godt eksempel på hvordan du ikke bør drive debatt. Einar Niemi på sin side er mest opptatt av hvor lite jeg kan og hvor mye han kan, nærmest som om han er en gudelignende figur som ingen må prøve seg på.

Bjørnar Olsen’s motsvar er derimot av en annen klasse, selv om han åpenbart anfører en merkelig vitenskapsforståelse opp mot empiri. Han tar likevel «tyren ved hornene» og svarer på kritikken i sin helhet, og jeg skal innrømme Bjørnar Olsen en del ting:

  • Min kritikk har først og fremst sin rot i historieskrivingen som omhandler tida i NordNorge før ca. 1520 og vil ikke nødvendigvis være like aktuell for den senere tids historie ettersom kildene er betydelig flere og restriksjoner på tolkninger er mange; Jens Petter Nielsen er for eksempel en historiker jeg har sans for
  • Det har vært en berikelse og nødvendighet med en mer inkluderende og representativ forskning der kvensk og samisk historie har fått en større plass enn tidligere
  • Istedenfor «fortolkning» skulle jeg ha skrevet «subjektiv fortelling»; jeg beklager!

Jeg må også få poengtere at jeg ikke kun er opptatt av «samisk historie», som Bjørnar Olsen ser ut til å tro, men er først og fremst sterkt kritisk til at postmodernistiske forestillinger har fått lov til å spille en så stor rolle i historieformidlingen på UiT i så lang tid. Jeg hevder at disse forestillingene er årsaken til at så mange, typisk utenfor akademia, stiller seg sterkt kritisk til forskninga som er basert på et slikt grunnlag. At slike forestillinger blir kritisert for å åpne opp for en relativ forståelse av sannhet er heller ingen uvanlig kritikk; filosofen Jon Hellesnes (Ved UiT) har for eksempel vært sterkt kritisk til postmodernistisk tenkning og hvordan denne har påvirket samfunnsutviklingen. Det er heller ikke slik, som Bjørnar Olsen framstiller det, at kritikken mot postmodernistisk tenkning nødvendigvis har gjort disse forestillingene gangbar mynt for alle. Hans abstrakte konsept om «tingene» (for eksempel et arkeologiske funn) som nærmest besjelet og som en del av mennesket er problematisk og ikke frakoblet fra postmodernismen. «Kan tingene tale?» spør Olsen seg i en artikkel fra 2012; de kan jo ikke det, men det er selvsagt mulig å konstruere flotte historier basert på «ting»; selv om holdbarhetsnivået/troverdigheten er svært problematisk. Det er vel heller tvilsomt at «folk flest» forbinder slike perspektiver med begrepet «forskning», noe som i alle fall problematiserer kommunikasjonen av forskningsresultater basert på postmodernistiske forestillinger.

Det er også tilfellet at enkelte akademikere har gått så langt som å fraskrive hele humaniora retten til å eksistere som følge av denne postmodernistiske tankegangen. Den kanadiske psykologiprofessoren, Jordan Peterson, hevder at:

«Siden 70-talllet, under termen «postmodernisme», har vi sett en rask ekspansjon av identitetspolitikk på universitetene. Dette har endt opp med å dominere hele humaniora, hvilket er (vitenskapelig sett) dødt, og også en stor del av samfunnsvitenskapene»

(Min oversettelse)

Jordan Peterson hevder at denne tankeretningen, som jo åpner opp for relativisme, har ødelagt hele akademiske miljøer og «drept» humanvitenskapene og en del av samfunnsvitenskapene, som jo historikerne og arkeologene på UiT er en del av. Ifølge Peterson har vitenskap blitt erstattet med identitetspolitikk og et overdrevent fokus på blant annet kjønn og etnisitet. Er dette kanskje relevant kritikk for UiT?

Einar Niemi ser ikke ut til å ha noen kvaler med at man har drevet med «aksjonsforskning», som ifølge Niemi er forskning som er «tenkt brukt til praktiske tiltak» der forskeren medvirker. Jeg kan ikke gjøre annet enn å si at jeg er djupt uenig i at dette er en akseptabel linje å legge seg på når man skal forvalte vitenskapen. Videre gjør også Niemi det til et poeng at jeg visstnok har oversett at det «for lengst er tatt et oppgjør med det gamle krav om objektivitet i absolutt forstand i forskningen og at det er allment erkjent at en forskers verdisyn og samfunnsengasjement lar seg kombinere med strenge krav til saklighet og kritisk metode». Javel? Hvem sier dette? Er det hele akademia, eller gjelder det kun på UiT? Har andre vitenskapsgrener forlatt dette «foreldede» konseptet om objektivitet? Nok en gang kan jeg ikke gjøre annet enn å si at jeg er djupt uenig i at forskningen kan forlate kravet om objektivitet; da er poenget med forskning borte, og vi må heller si at vi snakker om refleksjoner eller ulike meninger. Kanskje er det slik at Niemi studerer en annen virkelighet enn for eksempel Benedictow?

Men hvordan påvirker dette kunnskapssynet historieforskningen i praksis?

Olsen forsøker å gjøre et poeng utav at mitt evolusjonspsykologiske perspektiv på mennesket ikke er falsifiserbart og dermed ikke tilfredsstiller kravene jeg ellers stiller til «sannhet». Jeg skulle ønske Olsen hadde tatt seg tiden til å lese store norske leksikons artikkel om evolusjonspsykologi (Av professor i psykologi Leif Kinnair) der det poengteres at dette er en vanlig misforståelse. Hans postmodernistiske idéverden åpner kanskje ikke opp for falsifiserbar/bekreftende kunnskap av noen type? Det er for eksempel ganske merkelig at man i boka «Samenes historie – fram til 1750», ikke engang forsøker å se på hvordan genteknologiske studier kan gi svært spennende innsikt i tilkomsten av det samiske folket. For eksempel viser genforskningen at samiske menns typiske y-kromosom, som korrelerer med områdene uralske språk er spredt, kom mange tusen år senere enn de typiske samiske kvinnenes mitokondrier.  Olsen og Hansen bruker isteden et lite avsnitt på å uttrykke sin skepsis ovenfor slik type forskning. Er de besjelede tingene så nyttige at genteknologiske studier blir overflødige? Har for eksempel ikke genteknologiske studier (som er falsifiserbare) for eksempel gitt oss en ny forståelse av hvordan jordbruket kom til Norge?

Fortellingen som Olsen og Hansen skaper blir spekulativ når man utelater slik informasjon og jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg har vansker med å forstå hvordan feks «hellegroper» (groper som ble brukt til utvinning av tranolje fra spekk), som også finnes på Island (og Grønland?), kan bli til et «argument» i forhandlingene om «etniske grenser» (Olsen og Hansen, 2004). Videre blir hellegropene utelukkende tolket som et samisk kulturminne (ikke de på Island) og skal, i sin utbredelse, altså vise til den etniske Lyngstuva-grensa mellom nordmenn og samer. Det finnes likevel hellegroper også sør for Lyngstuva; viser disse til en gradvis økning i «argumentasjonen» for en etnisk grense da? Er det ikke oppsiktsvekkende hvordan de besjelede tingene kan fortelle Olsen om hvilken etnisk tilhørighet brukerne har hatt?

Et annet eksempel på hvordan denne skepsisen til falsifiserbare/bekreftende vitenskaper kommer til uttrykk, er arkeolog Asgeir Svestads (også UiT) artikkel om Skjoldhamndrakta (2017). Denne drakta fra 1100-tallet ble funnet i en grav på Andøya der DNA-analyser i 1999 indikerte en norrøn kvinne. Svestad er derimot mer interessert i «tingenes» fortelling og usikkerhetene ved DNA-analysen, noe som gjør at han konkluderer med «en bestemt etnisk tilknytning, først og fremst samisk». Dette oppleves som en ensidig måte å fremstille arkeologiske funn på, og korrelerer med kritikken Jordan Peterson retter mot postmodernistenes fetisj for etnisitet og identitetspolitikk. Teemu Ryymin og Jukka Nyyssönen (2012) har også vist hvordan det ble et markant skifte ved historieforskningen inntraff ved UiT på 70-tallet der det ble viktig å se «mennesker uten makt». Hvorfor skal man på død og liv avdekke etnisk tilhørighet der det åpenbart er svært vanskelig å gjøre det? Hvorfor unngår man genteknologisk informasjon? Jeg savner mer åpne konklusjoner og betraktninger omkring samisk, kvensk og ikke minst norrøn historie (som for eksempel Bruun, 2007 som tar for seg «blandede graver – blandede kulturer?»). Er det riktig å skape en så ekskluderende historiefortelling når kildegrunnlaget er så tvetydig?

Det er gledelig å høre at Olsen og Niemi har vunnet mange flotte priser sammen med sine kolleger, de er sikkert velfortjente og anerkjente innenfor de miljøene som har gitt ut disse prisene. Jeg er likevel svært kritisk til deres synspunkter omkring hvordan kunnskap skapes og forvaltes, uavhengig av hvor mange priser de har mottatt (Jordan Peterson er for eksempel både kontroversiell og hyllet). Jeg mener bestemt den postmodernistiske dragningen er grunnlaget for den omfattende kritikken fra den «kunnskapsløse» folkemassen, og stiller meg svært kritisk til forskning basert på slike perspektiver til tross for min «manglende kompetanse» som Niemi fremhevet; du trenger likevel ikke spise hele eplet for å skjønne at det er råttent.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse