Annonse
UiT-professor Øyvind Ravna kommenterer FeFo-sjef Jan Ollis nyttårsønske i Nordnorsk debatt.

FeFo for alle for alltid – Stortingets vilje?

Når FeFo-direktøren begrunner rettssaker og forsøk på eiendomstilegnelser med at det er forsvar av finnmarkingene «sin tilgang til naturen», uten å reflektere over at det er de samme finnmarkingene han fører sak mot, fremstår dette mer som et argument for egen eksistens.

Som svar på nyttårsønske og noen velmente råd repliserer FeFo-direktøren med at jeg som UiT-ansatt kan strekke og tolke Finnmarksloven vidt, og følgelig at rådene er irrelevante for FeFo. Rådene mine er ikke basert på kuriøs lovtolkning, med på prinsipper man kan finne i de fleste rettskildelærebøker, hvor bl.a. lovforarbeider og Stortingets vilje som lovgiver er viktige rettskilder. Mulig rådene kan oppfattes som upassende om man kun ser på FeFos egne interesser, men forhåpentlig forstår direktøren at rådene først og fremst er ment for hvordan FeFo bedre kan forvalte interessene til det folket de er gitt i mandat å ivareta naturressursene til (i finnmarksloven § 1).

FeFo-direktøren har øyensynlig ikke behov for slike råd, og synes å mene at den policy FeFo følger for rettskartlegginga og andre eiendomstvister er såre vel. Sammen med tilfredsheten over egen policy, synliggjør direktøren en mistillit til utredere, og i særdeleshet Finnmarkskommisjonen.

Jeg har aldri ment at utredninger skal aksepteres «uten motforestillinger». Både folk i Finnmark, offentlige organer og forskere, meg selv innbefattet, har hatt, og vil ha, et kritisk blikk på det Finnmarkskommisjonen gjør. Samtidig kan det ikke underslås at kommisjonen er et tungt faglig organ, som etter en noe famlende start, har opparbeidet seg solid kunnskap om rettsforholdene i Finnmark. Dessuten er dens oppgave å kartlegge og anerkjenne eksisterende rettigheter; ikke å privatisere utmark ved å tildele folk rettigheter de ikke har krav på. I Karasjok-rapporten er det kommisjonens konklusjoner – og ikke FeFos invitasjon til allmennheten – som vil sikre kollektive rettigheter til de som har opparbeidet disse – uavhengig av etnisk tilhørighet.

FeFo-direktøren synes nærmest å leve i den tro at Stortinget har overført sin egen private eiendom til FeFo uten betingelser, og under forutsetning om at FeFos posisjoner, eierrådighet og arealer er gitte, udelelige størrelser i uoverskuelig fremtid. Og videre at det er FeFos oppgave å sikre denne eiendommen «for alle for alltid» mot grådige grupperinger som ikke ønsker fellesskapet noe godt. At Stortingets justiskomité har uttalt at rettskartlegginga kan avdekke «at grunn som Finnmarkseiendommen står som eier av i realiteten eies av andre» (Innst. O. nr. 80 s. 18) synes ikke å bli vektlagt som en lovgiveruttalelse, men heller som politikerprat direktøren selv kan velge om han vil forholde seg til. Det samme synes å gjelde for regelen i finnmarksloven § 5 som skal hindre at det skjer inngrep i rettigheter som folk i Finnmark har opparbeidet ved hevd eller alders tids bruk.

Når FeFo-direktøren begrunner rettssaker og forsøk på eiendomstilegnelser med at det er forsvar av finnmarkingene «sin tilgang til naturen», uten å reflektere over at det er de samme finnmarkingene han fører sak mot, fremstår dette mer som et argument for egen eksistens. At utmarka i Finnmark – uten FeFos beskyttende hånd – urettmessig vil bli stykket opp og havne på private hender, minner mer om polemikk man forventer fra ganske annet hold enn FeFo. Om forsvar av finnmarkingenes tilgang til naturen er et akseptabelt argument for den mye omtalte Holmbugt-saken, innebærer det at mange eiere av sjøgrunn i Finnmark av en viss verdi, må forberede seg på krav fra FeFo grunnet i «fellesskapets interesse».

FeFos oppdrag under rettskratlegginga er ikke, slik anført av direktøren, kun å ta stilling til Finnmarkskommisjonens rapport om rettighetsforhold på Finnmarkseiendommen. Stortingets justiskomite har uttalt at FeFo også er pålagt å bidra til å fastslå at andre har rettigheter i den grad FeFo er enig med kommisjonen (Innst. O. Nr. 80 s. 17, min uth.). Og der slik enighet foreligger, har Stortinget, i finnmarksloven § 34, gitt regler om hvordan FeFo skal gå frem for å sikre de rettighetene andre måtte ha. Paragrafen sier at i den grad FeFo er enig i at andre har rettigheter, «plikter [FeFo] å gi skriftlig uttrykk for det […]».

Nå kan det kanskje tenkes at FeFo-direktøren mener at denne regelen er gitt under sviktende forutsetninger og at det ikke finnes grunnlag for å være enig med kommisjonen om at «andre har rettigheter». Kanskje mener han at folk i Finnmark, samer som nordmenn og kvener, har «fått» det de skal ha i finnmarksloven §§ 22 og 23, og har ikke krav på mer. For realiteten er at FeFo, helt sidende første rapportene fra rettskartlegginga kom i 2012 og 2013, konsekvent har nektet å godta at folk i Finnmark – folk som FeFo har i mandat å ivareta ressursene til – kan ha rettigheter utover det som er nedfelt i loven. Dette synliggjøres ved at der kommisjonen har vært påholden med å anerkjenne rettighetene til folk i Finnmark, har den fått unison støtte fra FeFo, og motsatt; der kommisjonen har kommet til at folk har noen flere rettigheter enn det loven foreskriver, ha FeFo motsatt seg disse.

I mitt nyttårsønske til FeFo spurte jeg om det har forekommet slik enighet som Justiskomiteen nevner i lovforarbeidene, og i så fall hvor mange ganger? Videre spurte jeg om FeFo har bidratt til å fastslå at andre har rettigheter? Jeg ba også om svar på hvor mange ganger FeFo, slik pålagt i § 34 annet ledd, skriftlig har gitt uttrykk for at andre har rettigheter der enighet har forekommet, og «uten ugrunnet opphold sørge for at rettigheten blir tinglyst […]». Dessuten spurte jeg om FeFo, tross betydelige naturinngrep i Finnmark, har vært negativ til inngrepsartede søknader med henvisning til § 5 og alders tids bruk-rettigheter innbyggerne i Finnmark måtte ha.

Svaret fra FeFo har uteblitt, noe som neppe skyldes at det er en omfattende jobb å telle opp disse tilfellene. Om direktøren, i motsetning til Stortingets justiskomité, mener at det ikke er grunnlag for slik enighet som nevnt i § 34, vil det være av interesse også med en orientering om det. Likeledes om det av en eller annen grunn ikke er aktuelt å besvare disse spørsmålene.

Finnmarkskommisjonen har, etter en noe uheldig start, som nevnt opparbeidet seg betydelig kompetanse, noe som bl.a. skyldes at den har vært villig til å lytte til konstruktiv kritikk og forskningsmessige nyvinninger. Betegnende er det at den i Karasjok-rapporten (s. 82) har lagt vektlagt uttalelsene til FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter (fra 2016) og anført at de «kan begrense vekten av de statlige disposisjonene». Som mange vil huske, har statlige disposisjoner vært et vesentlig hinder for at folk i Finnmark kan få anerkjent sine rettigheter.

FeFo har valgt motsatt strategi, hvor man framfor å lytte til FNs råd, har stilt spørsmål ved spesialrapportørens konklusjoner. I stedet for hårdnakket å stå på sin policy, for ikke å si misforståtte rett, vil FeFo tjene på å lytte til slike råd. Å se bort fra gode råd og i stedet konsekvent avvise folk i Finnmarks rettskrav, vil trolig medføre at FeFo mister ytterligere legitimitet, og etter hvert vil finne seg omgitt av folk som lett bruker begreper som «privatiseringsaktivist» som skjellsord på meningsmotstandere. I svaret fra FeFo-direktøren som ganske sikkert vil komme, håper jeg han tar seg tid til å besvare spørsmålene stilt ovenfor – ikke fordi de har spesiell interesse for meg personlig – men fordi svarene er viktige for å vurdere hvordan FeFo forvalter sitt mandat.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse