Annonse
Det som er sørgelig med Korsnes sitt korstog mot ”Jevnet med jorden” er at han med sitt ensidige militære kildetilfang går glipp av de sentrale poengene i boka. En av hensiktene mine med å skrive den er å vise at vi i Norge har vokst opp med overgriperens versjon, den tyske propagandaens fortelling om at Finnmark og Nord-Troms ble brent for å hindre russerne i å følge etter, skriver Per Kristian Olsen. Bildet viser Hammerfest i brann i februar 1945. (Foto fra Scanpix-arkivet)

Feil på feil på feil fra Korsnes

Jeg skulle ønske at Korsnes som del av det militærhistoriske miljøet i Bodø, som samler på tyske militærhistoriske dokumenter og effekter, kunne stilt seg mer åpen, undersøkende og spørrende til konklusjonen i boken og ikke vært så bombastisk fordømmende.

Jeg sier takk til amatørhistoriker Kjetil Korsnes for at også han nå tar et lite tilbaketog og gir ”Jevnet med jorden” ros som en velskrevet bok. Men likevel fortsetter han å slå med storslegga. Alt i boka er feil. Ikke en eneste av de 330 sidene finner nåde for hans blikk. 

Jeg kan ikke se at all denne viraken fra Korsnes på noe punkt støttes opp av holdbare motbevis til det jeg skriver. Det han viser til er generelle trusselvurderinger som det er enhver  militær stabs fordømte plikt å utrede. Om staben i 20. Bergarmé ikke hadde tenkt gjennom at det uforutsette kunne skje, ville den ikke ha gjort jobben sin. Det Korsnes viser til er ikke beslutningsdokumenter men generelle løpende vurderinger. Derfor rokker ikke et eneste av disse  ”dokumentbevisene” ved fremstillingen i ”Jevnet med jorden”. 

Jeg skal gi Korsnes rett på ett punkt, det er at generaloberst Rendulic ville ødelegge infrastruktur, sprenge veier og bruer og slikt, men det skriver også jeg i boken. Her sprenger han åpne dører, for å si det sånn. Det er standard militær prosedyre for en hær på retrett å  ødelegge veier, kaier, telefonforbindelser osv.

Det som ikke er standard prosedyre er å gå til total tilintetgjørelse slik det skjedde i Finnmark og Nord-Troms. Oberst Arne D. Dahl som ledet den norske militærmisjonen til det frigjorte Kirkenes i 1944 var i sine uttalelser klar på at brenningen ikke ga militær mening: ”Jeg kan ikke se eneneste militær begrunnelse for å ødelegge Finnmark og Nord-Troms” Dette var også konklusjonen til etterretningsoffiseren og stabsoffiseren ved Forsvarets overkommando oberst Harald Wrede-Holm som jeg skriver om i boka.  I 1946 ble han engasjert av Generaladvokaten for Forsvaret til å utrede om brenningen i Finnmark og Nord-Troms var en krigsforbrytelse. I rapporten svarte han ja. Med sitt militære blikk og innsamlet bevismateriale der han også etter avhør av tyske offiserer dokumenterte at viktige deler av offiserskorpset  var imot brenning, konkluderte også han at brenningens omfang  og at den fortsatte helt fram til våren, ikke ga militær mening. Grunnen til at brenningen i Finnmark og Nord-Troms manglet militær mening var at den var sivil og politisk begrunnet, og forlangt iverksatt av Josef Terboven med støtte av Vidkun Quisling.

Hvis vi sammenligner tyskernes brent jord taktikk i Nord-Finland med brenningen av Finnmark og Nord-Troms ser vi at forskjellene er som dag og natt: I Finland brente tyskerne for å stanse angrepene fra de finske troppene, og de brente kun langs tilbaketrekningsveiene, det som var militært nødvendig. Resten av bebyggelsen lot de stå. Rendulic ødet ikke ressursene på å brenne det som ikke tjente noen militær hensikt. I Finnmark brente Rendulic absolutt alt. Selv steder og enkelthus i de mest bortgjemte fjorder, langt utenfor tilbaketrekningsveiene, ble brent ned til grunnen, til og med utedoene. Denne totale tilintetgjørelsen  ga, som alle finnmarkinger og norske militære ledere den gang sa, ingen militær mening. Men Rendulic, til tross for at han ikke ville brenne, gjennomførte Førerordren til punkt og prikke. Han levde i utførelsen opp til ordene fra Hitler: ”Medlidenhet med befolkningen er ikke på sin plass.” 

Når historie skal skrives må vi som skriver forholde oss til hele bildet og til de sentrale beslutningsdokumentene, ikke bare nærlese dagboken til 20. Bergarmé slik Korsnes gjør. Han kan ikke bare sitere fra den og legge den fram som sannheten om tvangsevakueringen og brenningen. Første bud når man behandler historiske dokumenter er å underlegge dem kildekritikk. Det kan jeg ikke se at Korsnes gjør. I sitt innlegg tar han krigsdagboken for ”face value”. 

Han unngår å drøfte det aller viktigste beslutningsdokumentet, det som beseglet skjebnen til Finnmark og Nord-Troms, Hitlers egen førerordre. Det er Førerordren og omstendigheten omkring tilblivelsen av det som vi må forholde oss til. Det er det jeg gjør i min bok. Der drøfter jeg inngående forhistorien til ordren basert på flere kilder. Det Førerordren forteller i klartekst, slik Alfred Jodl, Hitlers stabssjef, vitnet om i Nürnberg, er at den ble utstedte etter forslag og intens lobbyvirksomhet fra rikskommisar Josef Terboven, den øverste tyske sivile myndighet i Norge. Korsnes kan legge fram så mange generelle dokumenter han vil, og jeg har i motsetning til det Korsnes hevder, egenhendig lest meg gjennom 20. Bergarmés krigsdagbok for de gjeldende datoene. Det er ingenting der som rokker ved min konklusjon. Det var den sivile tyske lederen Terboven som ba om brenning og tvangsevakuering og ingen andre.

De militære ba ikke om en slik ordre fordi de med ordene til Rendulics general på stedet, Ferdinand Jodl ikke vurderte russerne som en militær trussel: ”Uten tvil lot fienden sine største styrker stå igjen i og rundt Petsamo, eller han hadde allerede overført dem sørover. I de siste dagene av oktober var det overhodet ingen indikasjon på at russerne ville forfølge oss over Tanaelva. Eller at han hadde det til hensikt. Jeg trodde aldri at russerne ville krysse Tanaelva.”

Det som er sørgelig med Korsnes sitt korstog mot ”Jevnet med jorden” er at han med sitt ensidige militære kildetilfang går glipp av de sentrale poengene i boka. En av hensiktene mine med å skrive den er å vise at vi i Norge har vokst opp med overgriperens versjon, den tyske propagandaens fortelling om at Finnmark og Nord-Troms ble brent for å hindre russerne i å følge etter. 

Jeg skulle ønske at Korsnes som del av det militærhistoriske miljøet i Bodø, som samler på tyske militærhistoriske dokumenter og effekter, kunne stilt seg mer åpen, undersøkende og spørrende til konklusjonen i boken og ikke vært så bombastisk fordømmende. Jeg ser at han har interesse for krigshistorie og store kunnskaper om 20. Bergarmé. Det kunne vært spennende med en åpen og interessant dialog med dette miljøet. Men med sitt harde og uforsonlige angrep på ”Jevnet med jorden” flagger Korsnes at han ikke ønsker dialog. 

Det eneste han oppnår med sin ensidige og ukritiske forankring i 20. Bergarmés krigsdagbok er å vedlikeholde den tyske propagandafortellingen om at russerne kommer.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse