Annonse
bruk lokale idrettslag som en ressurs for ditt barn – de representerer en uvurderlig mulighet til vekst, utvikling, livslærdom og mestring, skriver Dana Meknas. Foto: Stian Joachim Olsen

Fem undervurderte grunner til at barn bør drive med idrett

Noen åpenbare grunner er det til at barn bør drive med idrett, men det er også en del grunner som vi bør snakke mer om. Hint: Det handler om mye mer enn at man bør være fysisk aktiv.

Eksempler på viktige lærdommer fra idretten er å tåle å tape. Å tåle å ikke få det til. Å lære å takle motgang. Innse at det er greit å se litt dum ut. Forsones med at det ikke alltid er om å være den beste – det er nok å gjøre sitt beste.

Det finnes mange grunner til å drive med organisert idrett. Samtidig er frafallet stort i den alderen der det kanskje er viktigst å ha en fritidsaktivitet å holde på med. Mange foreldre har ikke drevet på med noe organisert idrett selv, og ser ikke helt poenget. En del foreldre kommer kanskje fra steder der det ikke er kultur for å drive med sport på samme vis som vi gjør her til lands. Derfor har jeg rangert det jeg mener er de fem viktigste årsakene til å drive med idrett med håp om å inspirere til å involvere seg og også å bli i idretten.

5. Motorisk utvikling

Det er jo på en måte åpenbart, men samtidig er det ikke det. Mange påstår at dagens unge har en helt annen motorikk enn det barn hadde før – i negativ forstand. Det nevnes ofte at da den nåværende voksne generasjonen var ung, så lekte man ute, klatret i trærne, herjet i skogen og var aktiv på en måte som utviklet motorikken i en helt annen grad enn det dagens barn og unge gjør. «Dagens barn sitter bare på iPaden», sies det. Og en del trenere vil kanskje si seg enig – koordinasjonen og det basale motoriske grunnlaget barna har når de begynner på idrett er kanskje ikke hva det en gang var. Livsstilen i det norske samfunnet har forandret seg. Derfor er det så viktig at man driver med en – eller helst flere – fritidsaktiviteter. Det handler om å bygge et godt fundament for fremtiden. Det handler om å tilrettelegge for en sterk og frisk kropp. Men også for nåtiden: For å kunne løpe og hoppe på en god og effektiv måte. For å ikke bli skadet så lett. For å kunne bevege seg på kontrollert. Å ha god kroppskontroll, koordinasjon og konsentrasjon er ferdigheter som utvilsomt er nyttige å ha med seg videre i livet, også utenfor en idrettshallen.

4. Forbedret mental kapasitet

Når man driver med idrett, havner i mange situasjoner som ligner på det man møter i arbeidslivet, eller egentlig i livet generelt. Da er det nyttig å ha erfaringer som hjelper deg gjennom dette. Som del av et idrettslag eller en klubb, kommer man ikke utenom en del opplevelser – positive og mindre positive – som er relevant for senere. Det å lære seg å kommunisere og å samhandle med andre er nemlig ikke noen selvfølge. Eksempler på viktige lærdommer fra idretten er å tåle å tape. Å tåle å ikke få det til. Å lære å takle motgang. Innse at det er greit å se litt dum ut. Forsones med at det ikke alltid er om å være den beste – det er nok å gjøre sitt beste. Man lærer å ta imot tilbakemeldinger, positive og negative. Konstruktive og mindre konstruktive. Og man lærer å gi tilbakemeldinger. Man bygger opp under barnas evne til å reise seg når de faller og spikrer verdier gode nok til at barna vil løfte andre opp også. Man lærer disiplin. Jeg kjenner flere foreldre som sier til barna sine at de ikke trenger å ta seg jobb mens de går på skolen fordi de tenker idretten representerer en like god arena for personlig vekst og utvikling som en formell arbeidsplass. Det stilles forventninger til deg, og du må være disiplinert. Du må møte på tiden og være forberedt, og så må du bidra.

Så lærer man jo også å oppføre seg – de fleste gjør i alle fall det. Høre etter når treneren snakker. Ikke klage på dommeren. Ikke kjefte på lagkamerater som ikke får til det samme som deg selv. Akseptere at av og til er livet urettferdig. Man utvikler en identitet – finner ut av hva man liker og hvem man er, også utenom de vanlige, obligatoriske pliktene som alle etter hvert har, som skole og jobb. Og for de foreldrene som engasjerer seg i barnets idrett, har det også verdi for barnet at dette er noe man kan ta med seg hjem. Det er et åpenbart tema å diskutere rundt middagsbordet.

En annen side ved å drive med organisert aktivitet er at man bygger sosiale antenner. Gjennom å se og erfare lærer barn hva som er sosialt akseptabelt å si og gjøre. Hvordan man skal te seg blant en gruppe mennesker. Hvordan man skal behandle andre, og hvordan man skal passe inn og tilpasse seg i et miljø. Det handler ikke om at alle skal være like eller at man skal være en annen enn den man er – selvsagt ikke. Men det handler om å lære hvordan man på best mulig måte kan fungere i møte med andre.

3. Lære å like fysisk aktivitet

Man skal ikke bare lære å være aktiv – minst like viktig er det at man lærer å like å være aktiv. At følelsen av å være sliten etter trening er en god følelse. At aktivitet forbindes med noe positivt. At man kjenner og gjenkjenner når man har pushet seg selv og føler seg tilfreds med en innsats man har lagt ned. At man vet at man ga alt man hadde, liksom. At man vet hvordan kroppen føles etter å ha løpt så fort man klarer. Eller så lenge man klarer. Eller tatt så mange knebøy at man ikke kan fatte hvordan man skal klare å karre seg ut til bilen etter trening. Det er viktig det, at man har noen til å utfordre seg mens man er ung, sånn at man får kjent på hele spekteret av fysikk – fra lett trening til utmattelse, og selvsagt de følelsene som følger med. Det er viktig at man som ung lærer hvordan det er å være utenfor komfortsonen. Ellers går det nemlig fort noen år før man treffer en alder der man kan gjøre det samme for seg selv.

2. Være del av noe større

Allsang på bussturen hjem fra turnering. Garderobeprat etter kamp. Pizzakveld med laget. Den faste rutinen med at alle møter litt før trening. Den ene viktige seieren. Eller den ene kampen man scoret mål i. Små ting som blir viktige minner. Å vite at det er et helt system i sving for at akkurat jeg skal få drive med min idrett. Det er rimelig fantastisk. Selv om man kanskje ikke ser det der og da, er opplevelsen av å være del av et fellesskap sterk. Og den sitter i en for livet. Og når man vet hvordan tilhørighet føles, så slutter man ikke å lete før man har funnet det igjen. Når man vet hvordan det føles å selv høre til, da vet man også hvordan man skal få andre til å føle at de også hører til. Og inkludering trenger vi alle å bli bedre på.

1. En alternativ arena for mestring

Etter min mening: Den viktigste grunnen av alle. Uansett hvilken idrett eller aktivitet der er snakk om, så representerer en fritidsaktivitet en alternativ arena for mestring. Det vil si at for de som ikke får det til på skolen, eller ikke har så mange venner på trinnet, eller ikke får lov til å være stjerna i klasserommet – de får en annen arena der det er deres tur å skinne. Det trenger ikke være at man er best på laget, det holder at man opplever at man får til noe. Blir sett, og da sett på en litt annen måte enn ellers. At man får oppmerksomhet. Barn trenger oppmerksomhet. Ungdommer også. Det gjør selvsagt også voksne, men spesielt når man er i en sårbar fase av livet har man behov for anerkjennelse. Det kan man få i mange klubber. Derfor er det så viktig å bygge miljøer der barn og unge trives. Alle barn skal oppleve å bli godt tatt imot, uavhengig av hva de bringer til bordet og hvilke egenskaper og karakteristika de har. Og alle barn skal ha muligheten til å føle at de utvikler seg, og at noen setter pris på det de har å komme med – selv om det av og til bare er sin tilstedeværelse. Idrettsglede skal være for alle.

En trener representerer ofte en annen type autoritet enn læreren som ser barna hver dag – og kan for noen være en som setter pris på energinivået og pratingen. Sånn at man ikke føler at alle voksne er teite, og sånn at det ikke føles som om hele verden er imot deg. Alle barn har potensiale til å bli noe. Noen barn trenger bare en ekstra dytt. Og noen trenger bare å bli behandlet som en ordentlig unge for å oppføre seg som en. De trenger at det stilles noen krav og forventninger til dem for at de skal strekke seg. De må føle seg verdsatt og verdifulle og viktige. Da er det godt å ha frivillige rundt omkring i idretts-Norge som sørger for at det er mulig å drive med organisert idrett. Vi må ha plass til å bli flere og komme forbi voksesmertene som mange idretter opplever i en presset tid i et hektisk samfunn.

Noen finner venner i idretten, men for mange holder det faktisk at miljøet på laget er bra, at det er en sosial arena der man kan treffe andre, selv om de ikke nødvendigvis er dine bestevenner. Sosial stimuli fra andre enn de man ser hjemme og på skolen hver dag utfordrer og utvikler personlige egenskaper hos folk, spesielt hos barn og unge. Karakterer får man på skolen – karakter får man på alle andre arenaer i livet, blant annet i idrettshaller og gymsaler rundt omkring i landet. Så bruk lokale idrettslag som en ressurs for ditt barn – de representerer en uvurderlig mulighet til vekst, utvikling, livslærdom og mestring.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse