Annonse
Jeg deler Amundsens bekymringer for økningen av lovbrudd blant ungdommer, for eksempel i Oslo. Det er likevel viktig å påpeke at det er en liten andel som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet (også i hovedstaden), skriver Renate Holden.

Fengsel er ikke barnevern

Jeg merker meg at det med jevne mellomrom blir satt søkelys på politiet og hjelpeapparatets håndtering av unge lovbrytere, og at det fra flere mer eller mindre profilerte politikere tas til orde for at politiet må slutte å «sosionomisere» dersom man skal oppnå målet om mindre kriminalitet.  

Sist ute med kritikk var forhenværende justisminister Per -Willy Amundsen (Frp). Han etterlyser mer fasthet i klypa, mindre forsiktig tilnærming, mindre prat og forståelse, og mer provokasjon. Han har ved flere anledninger hevdet at ungdomskriminaliteten er helt ute av kontroll, og som løsning tatt til orde for mindre «sosionomisering» og mer fengsel. 

Som ansatt sosionom i kriminalomsorgen gjennom flere år, blant annet i fengsel, blir jeg oppgitt over hans nedlatenhet og manglende innsikt i det faglige arbeidet sosionomer, politi og andre gjør i møte med barn og unge som har begått lovbrudd.  Jeg har likevel kommet til erkjennelsen av at jeg er glad for at politiet blir beskyldt for å «sosionomisere». At politiet, på samme måte som sosionomer og mange andre, har troen på gode relasjoner, god samhandling, og tro på at unge mennesker har potensiale til endring, vurderes som noe av årsaken til at Norge har et humant og respektfullt politi. Et godt politifaglig og forebyggende arbeid gjenspeiles også ved at tillitten generelt er høy i befolkningen. 

Amundsen er imidlertid uenig med folket. Han etterlyser mer provokasjon og mindre forsiktighet overfor ulydige borgere. Han har klare meninger for hvordan våre unge skal håndteres for å oppnå målet om mindre kriminalitet. Politiets «sosionomisering» fungerer ikke, og barnevernet har spilt fallitt ved at de ikke har de nødvendige virkemidler han mener trengs. God relasjon og kommunikasjon har ikke har noe for seg, og er en tilnærming ungdommen ikke forstår. De skal lære et annet språk for å bli lovlydig, nemlig frihetsberøvelse og fengsel. 

Jeg deler Amundsens bekymringer for økningen av lovbrudd blant ungdommer, for eksempel i Oslo. Det er likevel viktig å påpeke at det er en liten andel som begår gjentatt og alvorlig kriminalitet (også i hovedstaden).  Flesteparten av ungdommene har tiltak gjennom barnevernet, og lever under langt dårligere livsbetingelser enn majoriteten av ungdommer som ikke begår lovbrudd.  

Amundsen kommer ikke med forslag til mellomløsninger, noe jeg savner. Jeg skulle ønske han var like negativt opprørsk til de bevilginger og ressurser barnevernet rår over, ikke minst med henblikk på den enorme oppgaven de er satt til å løse (ofte alene). Hva med å organisere og øremerke midler og personell til det tverrfaglige hjelpeapparatet slik at ungdommer med størst behov får mest hjelp? Hva med å øke bevilgninger til forebygging i politiet slik at det virkelig monner?  Kanskje ansette andre og flere fagstillinger i politiet som kan jobbe miljøterapeutisk, oppsøkende og forebyggende?  

Det kommer til å koste, det vet jeg. Jeg vet også at det er temmelig dyrt å drifte et fengselsdøgn, for ikke å snakke om kostnadene ved heldøgnsopphold i institusjoner i barnevernet.  Mine forslag alene selvsagt ikke et svar på problemene, ettersom det ikke finnes ett enkelt svar på komplekse og sammensatte problemer.  

Som vår tidligere justisminister, er det å anta at Amundsen i denne perioden oppnådde et unikt innblikk i hvordan straff og forebygging fungerer, og ikke fungerer i Norge. En skulle derfor tro at Amundsen var klar over at å fengsle barn, har og har hatt, liten kriminalitetsforebyggende effekt. Fengsel som metode overfor barn har Norge forsøkt før, uten at dette bidro til redusert kriminalitet. Norge har i tillegg fått internasjonal kritikk for at for mange barn ble berøvet friheten.   Straffeloven er tilpasset dette, og det må være «tvingende nødvendig» dersom et barn skal tas ut av samfunnet og plasseres i fengsel. Tvingende nødvendig kan være der en ungdom har begått drap eller alvorlig seksuallovbrudd.  

Utover at fengsling av barn for en svært kort tid bidrar til den ro og handlekraft Amundsen streber etter, fører frihetsberøvelsen ikke til annet enn mer kriminalitet etter løslatelse, ytterligere uro, og økt hat mot et system ungdommene opplever ikke hjelper dem.  Jeg klarer ikke å forstå, ei heller slå meg til ro med, hvorfor han tenker at det beste for våre få unge som trenger aller mest hjelp, skal være fengsel. Fengsel kan aldri bli et godt barnevern.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse