Annonse
Forskning på effekter av fengselsstraff er entydig. Fengsel skaper mer kriminalitet, flere lovbrudd, mer frustrasjon hos de innsatte, mer aggressivitet og flere hevntanker, spesielt hos ungdom, skriver Willy-Tore Mørch. Foto: Yngve Olsen

Fengsling av ungdom er gal straff

Politikere med forakt for disse ungdommene bør ikke få lov til å bestemme deres fremtid.

Barneombud Inga Bejer Engh rykket ut i avisa iTromsø sist torsdag og advarte mot justisministerens ønske om å fengsle flere kriminelle ungdommer enn i dag. Strengere straffer og mer fengsel dukker regelmessig opp som løsningsforslag på ungdomskriminalitet fra høyresiden i norsk politikk.

Hun har selvfølgelig rett. Forskning på effekter av fengselsstraff er entydig. Fengsel skaper mer kriminalitet, flere lovbrudd, mer frustrasjon hos de innsatte, mer aggressivitet og flere hevntanker, spesielt hos ungdom. Justisministeren og hans meningsfeller tror på myten om at brent barn skyr ilden. Det ligger en aggressivitet i bunnen av denne holdningen. De er sinte og irriterte på ungdommene som plager oss og som ikke respekterer lov og orden. De liker dem kort og godt ikke. De vil ha hevn. Og som moderne barnepsykologisk forskning viser – barn og unge som er vanskelige å ha med å gjøre skaper frustrasjon og sinne hos de voksne og vi ser at de også skaper forakt hos noen politikere når de vokser til å begå lovbrudd. Politikere med forakt for disse ungdommene bør ikke få lov til å bestemme deres fremtid.

Man skulle forventet bedre. Et stadig voksende problem er kunnskapsmangel hos politikere. Det er ikke lengre nok med godt sinnelag og en dose sunn fornuft. Samfunnet er for komplisert. Forskning på utagering, aggresjon og sinne hos barn og ungdom er et av barnepsykologiens områder med mye forskning. Vi vet ganske mye om hvorfor noen ungdommer blir kriminelle. Og vi vet at harde straffereaksjoner skaper mer sinne og aggresjon. Kunnskapen ligger der, men den tas ikke i bruk hos justisministeren og hans like. Hevntanker og autoritær disiplinering ligger fremst i hjernen hos de som forakter disse ungdommene. Det er rester av gammeldags autoritær og paternalistisk holdning som for lengst har vist sin utilstrekkelighet, men som lever i beste velgående hos noen. Vi ser det om og om igjen, i innvandrings- og flykningspolitikken og i justispolitikken.

Hvis vi høster erfaringene fra foreldreveiledning opplever vi ofte lignende sinne og frustrasjon hos foreldre som har en utfordrende sønn eller datter. Og denne frustrasjonen er det lett å forstå. De føler at de ikke strekker til som foreldre, de er fortvilet over barnet sitt og de er redde for deres fremtid. Men det er en forskjell. Foreldre er personlig dypt involvert i barnet sitt, mens justispolitikere på høyresiden har distanse til de kriminelle ungdommene. Deres sinne og frustrasjon er av en annen art. Den er av prinsipiell art, og de tillegger ungdommen en personlig sviktende moral og derved personlig skyld for deres atferd. Derfor må de straffes.

Det var lærerikt å følge programskaper Leo Ajkic i NRKs program Svenske tilstander sist torsdag der han bl.a. besøker bydelen Rosengård i Malmø. Bydelen er preget av barnefattigdom, utenforskap og ungdom som hopper av utdanningsløpet. Fattigdommen tvinger dem til å selge stoff for å få penger til å kjøpe det foreldrene ikke kan gi dem. Pengene gir dem «cred» og respekt fra andre ungdommer. Men pengene skaper også rivaler om markedet som må forsvaret med vold. Og de er i en ond sirkel med lett tilgang på penger som avler vold for å beholde makt og marked. I samtaler med disse ungdommene forteller de om savnet av gode forbilder, gode helter og gode folk.

Alternativet til justisministerens fengselsstraff er å begynne med å skifte syn på ungdommen. Som i foreldreveiledning må vi lære å bli glad i og fasinert av dem. I stedet for å møte dem med sinne og frustrasjon må vi se potensialet deres. Vi må se at de har viljestyrke, at de er utålmodige, har ambisjoner og pågangsmot. Da blir det lettere å ha respekt for dem, forstå deres sinne og frustrasjon og det blir lettere å like dem.

Behandlingen av kriminelle ungdommer må basere seg på denne logikken. Gode voksne må komme i posisjon overfor dem fra de er 12-14 år. De vi allerede har mistet og som blitt voldelig kriminelle må møtes med reaksjonsmåter fra samfunnet der de voksne opptrer som gode rollemodeller, der de engasjeres i aktiviteter som utkonkurrerer det som ga dem «cred» og prestisje som kriminelle. Nøkkelen er å komme i posisjon til å kunne gi dem tillit og vise respekt for dem. Denne kriminalpolitiske løsningen mangler vi i Norge. Dagens barneverninstitusjoner virker ikke på dem, fengsel forverrer situasjonen. Da kan justisministeren sammen med barne-og likestilling- og helseministeren bruke tiden sin til å få utviklet det tillitsskapende tilbudet de trenger – og lengter etter.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse