Annonse
DYRERE: Fra 1. januar 2020 gjorde billettprisene på ferger og hurtigbåter i Nordland et kraftig hopp. Her ligger MF Møysalen til kai i Sandnessjøen og venter på biler som skal til Dønna. Foto: Marius Guttormsen/Helgelendingen

Avmaktens ferjereiser

Prisgaloppen på fergene har gått under radaren.

NRK kan mandag fortelle om familien på fem som tok ferga i 25 minutter fra Dønna til Sandnessjøen for å gå på kino. Pris: 464 kroner. Og da lot de bilen stå igjen på fergeleiet på øya der de bor.

Dersom de hadde tatt med bilen ombord, ville prisen for turen blitt hele 675 kroner.  Det er altså fullt mulig for en person å reise billigere fra Oslo til London med fly, enn å ta familien med på ferga over fjorden på Helgelandskysten.

En kraftig økning i fergeprisene gjelder ikke bare øyriket utenfor Sandnessjøen. Prisgaloppen sprer seg langs hele kysten.  I Nordland, Norges store fergefylke, har de fleste strekningene ifølge NRK blitt 20 til 40 prosent dyrere fra 1.januar.

Også i Troms og Finnmark overstiger økningen i fergebillettene prisstigningen med god margin.  På sambandet over Lyngen og Ullsfjord, de to mest trafikkerte strekningene nord for Tromsø, øker prisene med cirka 15 prosent fra 1.februar. Det kommer på toppen av et stort prishopp også ifjor.

I begge de nordnorske fylkene gjorde de rød-grønne reint bord ved valget september. Senterpartiet har ansvaret for samferdsel i Nordland, i Troms og Finnmark har Arbeiderpartiet fylkesråden som styrer over ferger og kollektivtransport.  Men lokalt skyver partiene ansvaret fra seg. De skylder på underfinansiering fra Oslo og regjeringen. Regjeringen mener på sin side at det er fylkespolitikerne som ikke evner å prioritere. Det er en krangel som er til liten hjelp for passasjerene.

På deler av Vestlandet er situasjonen den samme. Også der skyter prisene i været. Og i kommentarfeltene lurer distriktsbefolkningen på hva som skjer. Den ene dagen kan de lese flosklene om at det er hos dem verdiene blir skapt, at de blir stadig viktigere for Norge, den neste dagen opplever de å bli flådd når de skal ta ferga på jobb.

Før valget i fjor unngikk Erna Solberg regjeringskrise da hun fant en løsning som setter ned bompengesatsene i byene.  I og rundt byene har folk ofte et alternativ til bilen i form av buss, trikk eller tog. I distriktene er det ikke slik. Der er livet ofte helt styrt av fergetidene, slik Edvard Hoem beskrev det i sin roman på 1970-tallet.

Det snakkes mye om en urovekkende befolkningsnedgang i de norske utkantene. Sjokkprisene på transport gjør det enda verre og får store konsekvenser for folks liv. Det gjør det rett og slett vanskeligere å leve og bo utenfor allfarvei.  Antakelig føler mange det som enda en bekreftelse på at samfunnskontrakten mellom by og land er i ferd med å gå opp i limingen.

Det finnes ikke medier i Oslo som roper alarm om ferga til Arnøy, Dønna og Loppa. Derfor er det bompengeopprør i storbyene som får politiske konsekvenser, mens det er vanskeligere å mobilisere for fergeopprør på kysten. Desto færre mennesker på postadressen, desto mindre oppmerksomhet. Og desto mer krevende blir det å finne noen som kan målbære din sak.

Denne uka har for eksempel den nordnorske makteliten flyttet seg til Oslo på en årlig konferanse som er ment som en løypemelding til hovedstaden fra nord.  Dit kommer det statsråder og næringslivstopper, med nye og høystemte lovprisninger om nordnorske konkurransefortrinn.

Prisene på ferger og hurtigbåter, livsnerven mellom holmer og skjær, er definitivt ikke noe “konkurransefortrinn”. 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse