Annonse
Hvilke utfordringer ligger foran oss om tyve år? Eksempelvis oppløsning av NATO, Kina som enerådende supermakt og Europa i økonomisk krise vil unektelig føre til en kraftig utfordring for en småstat som Norge. Den viktigste egenskapen til en langtidsplan er fleksibilitet til å møte usikkerhet, skriver Terje Bruøygard. Foto: Forsvaret

FFIs innspill til ny langtidsplan – et ærlig startpunkt for bedre sikkerhet

Det er unektelig kostbart å etablere et sterkt og relevant forsvar, men det er enda dyrere å måtte kjempe en krig. Dyrest av alt er å kjempe en krig og likevel tape.

Forsvarsplanlegging handler om å ta strategisk viktige valg for fremtiden. Det er ikke lett og historien har vist at det sjelden blir rett. Regjeringen er i gang med en ny langtidsplan, der Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) nylig har gitt sitt innspill. Hovedpoenget er at den gjeldende langtidsplan allerede er både underfinansiert og underdimensjonert til å løse de mest krevende oppgavene. FFI anbefaler ingen ting, men legger frem fire prinsipielle retninger for regjeringens videre arbeid.

Forsvaret har vært underfinansiert og ambisjonene høyere enn betalingsviljen i lang tid. Verden endres raskt og trender lagt til grunn mister relevans. Store materiellprosjekter har ofte blitt forsinket og betydelig dyrere enn antatt. Operativ evne lider under manglende beredskap og lav utholdenhet. Hensynet til blant annet distrikter, industri og Forsvarets indre dynamikk sammen med politiske hestehandler fører til avvik. I sitt innspill viser FFI til at gjeldende langtidsplan, allerede etter 2 år, er underfinansiert med 100 mrd. kroner. Det er alvorlig.

FFI beskriver en realistisk sikkerhetspolitisk utvikling, der en gryende stormaktsrivalisering fører til større spenning. Troen på en stabil verdensorden er lagt på is, Europas makt og innflytelse er nedadgående og alliansen er svekket som sikkerhetsgarantist. FFI sier at Norge må ta større ansvar for egen sikkerhet. Både kapasiteten til å håndtere situasjoner selv og evnen til alliert samarbeid må styrkes. Forsvaret av Norge er fortsatt avhengig av begge deler. FFI vurderer at Forsvarets evne til å håndtere krigsoppgavene nærmest ikke er tilstede, mens fredstidsoppgavene kan løses greit. Det mest alvorlige er at ved gjeldende langtidsplans endepunkt i 2037, er Forsvaret bare marginalt bedre i stand til å håndtere krigsoppgavene. Det bør stå som selve grunnpremisset for ny langtidsplan. Vi kan ikke basere vår grunnleggende sikkerhet på en plan som vi nå vet ikke vil løse de vanskeligste problemene – om 18 år.

Rapporten skisserer fire retninger som regjeringen kan velge mellom i sitt videre arbeid: styrket alliert samarbeid, bedre evne til krisehåndtering, robust nektelse og bedre evne til territoriell kontroll. En utvikling mot styrket alliert samarbeid hviler på antagelsen om at vår investering i NATO og bilaterale forhold vil gi større sannsynlighet for å få noe tilbake. Vi bidrar relativt bra i dag med både Hær- og Sjøstyrker til NATO og med mindre nisjekapasiteter til våre viktigste allierte. Rapporten skisserer noen tiltak som vil bedre vår evne til å delta internasjonalt, men rapporten er svak på hva slags konsekvenser det vil ha for vår nasjonale evne og i hvor stor grad alliert forpliktelse faktisk styrkes.

Et fokus på nasjonal evne til krisehåndtering er en erkjennelse at vi ikke evner å forholde oss til de mest krevende krigsoperasjonene. Isteden skal vi gjøre forsvarets freds- og kriseberedskap bedre. Dette vil klart gi gode effekter i situasjonsforståelse og støtte til det sivile samfunn. Retningen vil gjøre det vi allerede i dag er relativt gode på enda bedre, mens det vi er dårlige på gir vi opp. Her kunne FFI omtalt en eventuell endring i strategisk ambisjon. I ytterpunktet av denne retningen vil vår strategi være å gjenerobre tapt suverenitet gjennom allierte offensive operasjoner. Det er tvilsomt om denne retningen er en selvstendig nasjonalstat verdig.

En robust nektelse tar inn over seg de vanskeligste oppgavene, krig på norsk jord. Retningen retter seg mot en russisk ambisjon om å okkupere deler av Norge for å forsvare sine interesser. Denne retningen følger en klassisk militær avskrekking, der kostnaden ved et angrep på Norge skal føles så høy at det ikke er verdt forsøket. Evnen til å påføre tap i alle domener, gjennom fellesoperativ tilnærming, vektlegges. Det merkelige er at den går fra å være konseptuell til å omtale detaljer som hvor landmakten skal etablere forsvarsstillingene sine. FFI spiller på gamle invasjonsplaner fra den kalde krigen, da Norge hadde statiske forsvarsanlegg i Lyngen. En slik referanse kan tolkes som et signal om at FFI selv ikke tror på denne retningen. En slik rapport bør ikke beskrive anvendelsen av styrker. Det blir for detaljert. Det må være opp til operativ sjef og hører hjemme i gradert nasjonalt planverk.

Den siste retningen, bedre evne til territoriell kontroll, er den høyeste ambisjonen. Den har et offensivt innhold og har som ambisjon at Forsvaret skal ha en situasjonsforståelse, beredskap og kapasitet god nok til å engasjere og bekjempe et strategisk overfall. Retningen følger en god militær logikk, med helhetlig tilnærming fra forbedret situasjonsforståelse til forbedret reaksjon og militær potens. Ambisjonen bærer dog preg av en fiksering mot ett spesifikt scenario om strategisk overfall i Finnmark. Rapporten går dypt ned i teknisk vurdering av fremrykningsakser. Det positive med denne retning er likevel at den er fleksibel. Eksempler på struktur er logisk og innrettet både mot evne til å operere sammen med allierte, både i Norge og internasjonalt. Den kan brukes mot en rekke scenarioer i flere landsdeler, primært på grunn av robust beredskap, evne til kommando og kontroll og gjennom fleksible kapasiteter som kan settes sammen avhengig av situasjon.

Det er umulig å spå fremtiden. Et kort tilbakeblikk viser at Norge i 1900 var i union med Sverige, og Storbritannia var verdens supermakt. I 1920 var Norge blitt en selvstendig nasjon, men hadde vært vitne til en brutal verdenskrig i Europa, USA sin inntreden på global supermakt og etableringen av Sovjetunionen. Tyve år etter ble Norge invadert av Tyskland, mens vi var redde for britisk minelegging av norske fjorder. Sovjetunionen og USA ble allierte mot Tyskland. I 1960 var Norge og Tyskland blitt en del av NATO, som med USA i spissen førte en kald krig mot Sovjetunionen med atomkrig som bakteppe. I 1980 var det 6 år siden Vietnamkrigen ble avsluttet, Sovjetunionen invaderte Afghanistan og Storbritannia forberedte seg til krig mot Argentina. Ti år etter var Sovjetunionen oppløst og USA på veg inn i en storkrig i Midt Østen. På nittitallet opplevde vi igjen krig i Europa, mens Warszawa ble en hovedstad i et NATO land. I 2010 var Russland på veg inn i varmen som en stabil partner, USA hadde over 200 000 styrker deployert til Irak og Afghanistan, med Norge som ivrig koalisjonspartner. I dag er Russland og Kina angitt som den viktigste sikkerhetsutfordringen for USA. USA trekker styrker ut av Afghanistan og Syria og faren for atomkrig er igjen økende.

Hvilke utfordringer ligger foran oss om tyve år? Eksempelvis oppløsning av NATO, Kina som enerådende supermakt og Europa i økonomisk krise vil unektelig føre til en kraftig utfordring for en småstat som Norge. Den viktigste egenskapen til en langtidsplan er fleksibilitet til å møte usikkerhet. Det er kanskje viktigere å ikke ta for mye feil, enn å forsøke å få helt rett. Det er unektelig kostbart å etablere et sterkt og relevant forsvar, men det er enda dyrere å måtte kjempe en krig. Dyrest av alt er å kjempe en krig og likevel tape.

  • Dette er et bidrag i en kronikkserie i samarbeid mellom Nordnorsk debatt og UTSYN - forum for utenriks og sikkerhet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse