Annonse
Russland ruster opp i et langt raskere tempo enn Norge, de føler seg ikke truet av Norge, de føler seg truet av USA. Er det tenkelig at et sterkt norsk forsvar oppleves mindre truende for Russland, ved at Norge fikser sine sikkerhetsutfordringer selv uten behov for kontinuerlig NATO-tilstedeværelse? skriver Eskild Walnum. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

FFIs innspill til ny LTP, fremtidig fleksibilitet – er det verdt det?

Er det tenkelig at et sterkt norsk forsvar oppleves mindre truende for Russland, ved at Norge fikser sine sikkerhetsutfordringer selv, uten behov for kontinuerlig NATO-tilstedeværelse?

Er det tenkelig at et sterkt norsk forsvar oppleves mindre truende for Russland, ved at Norge fikser sine sikkerhetsutfordringer selv uten behov for kontinuerlig NATO-tilstedeværelse?

Terje Bruøygard sier i sin kronikk angående Forsvarets Forskningsinstitutts (FFI) innspill til ny langtidsplan (LTP) for Forsvaret den 13. februar at ´den viktigste egenskapen til en langtidsplan er fleksibilitet til å møte usikkerhet´. Dette fordi langtidsplanlegging og strategi handler om å være forutseende uten at noe er forutbestemt. Sentralt i langtidsplaner ligger Forsvarets oppgaver.  De skal være en operasjonalisering av sikkerhets- og forsvarspolitiske mål, som skal sikre en utvikling av et forsvar som til enhver tid kan ivareta norsk og alliert sikkerhet.

Forsvarets oppgaver har over tid vært relativt konstante, selv om detaljgrad og måten de har vært kommunisert har variert. Likedan har sikkerhetspolitiske og politiske hensyn gjort at oppgavene har blitt ulikt prioritert. Det er typisk en to-deling av oppgavene mellom de som må løses nasjonalt selvstendig og de som skjer i internasjonal allianse.

Basert på Forsvarets oppgaver av i dag, er det nærliggende å påstå at bare to av de fire konseptuelle retningene beskrevet er dimensjonert for å løse alle ni oppgaver. Derav åpner det seg en opsjon om en klar sikkerhetspolitisk dreining ved valg fremtidig konseptuell retning.

Styrket militært samarbeid innebærer at Norge, som NATOs øyne og ører i nord, skal bidra med strategisk etterretning og mottak av allierte, samt bidra tungt som del av alliansens operasjoner i utlandet. Norge leverer dette i dag, det er av høy kvalitet og ettertraktet i NATO. Den politiske ambisjonen med denne retningen kan derimot betegnes som heller laber, med liten vilje til å sette voldsmakt bak ord. Ordene til general Otto Ruge fra aprildagene 1940, ´seier i militær forstand var ikke det vesentlige, men å holde statsmakten og hæren intakt inntil alliert hjelp kom til landet´,[1] er fortsatt valide. Norge må slåss og dø sammen med sine allierte. Som verdens “rikeste land”, med en relativt sterk forsvarstradisjon, og med tilgang på personell gjennom vernepliktsordningen, har Norge de beste forutsetninger for en høyere ambisjon. Spørsmålet politikerne må stille seg er om Norge kan tillate seg luksusen det er å lene seg tilbake og la andre gjøre jobben.

Bedre krisehåndtering beskrives best gjennom forskningsdirektør ved FFI Espen Kjellands ord når beskriver Forsvarets evne som ´god på de mest sannsynlige, men minst alvorlige truslene, og slettes ikke god på de mest alvorlige, men minst sannsynlige utfordringene´.[2] Suverenitetshevdelse med kystvakt, QRA og grensevakten håndteres bra den dag i dag, og den kan garantert videreutvikles. Konseptuelt skal dette ´signalisere tydeligere evne og vilje til å ivareta norsk suverenitet´[3], og retningen peker mot økt sivil-militært samarbeid for å øke kraften i totalforsvaret, for på den måten unngå at samfunnet kollapser ved komplekse krisesituasjoner.

Vårt sterkeste virkemiddel ved et slikt konsept vil være sannheten, den må Norge eie, og staten Norge må definere narrativet – fordi slagkraften er fraværende. Nettopp derfor er det viktigere at totalforsvaret samlet blir sterkere enn at Forsvaret som etat skal videreutvikles mot et mål om 2 % av BNP. Vår potensielle motstander ønsker å skape mest mulig usikkerhet og kaos med minst mulig innsats, og når vi senker vår militære ambisjon kan motstanderen anvende mindre intensive virkemiddel.

Forsvarets oppgaver for gjeldende langtidsplan går fra å ´utgjøre krigsforebyggende terskel med basis i NATO-medlemskapet´ til å ´sikre troverdig avskrekking med basis i NATO.´ Krigsforebyggende innebærer beroligelse, mens avskrekking innebærer nektelse og eventuelt avstraffelse.[4] Krisehåndteringskonseptet avviker bestemt fra Forsvarets første nåværende oppgave.

Spørsmålet politikerne må stille seg er om man er villig til å håpe at motstanderens virkemidler holdes på et nivå under høyintensiv konflikt. Videre, vil man forkaste noen av forsvarets oppgaver og håpe at sannheten om en opportunistisk motstanders ugjerninger når frem til beslutningstakere i NATO og USA?

Fleksibilitet og ivaretakelse av dette, er en kontekst hvori de siste to konseptuelle retningene, robust nektelse og kontroll, bør vurderes. Begge har en høy ambisjon om at Forsvaret skal slåss selvstendig inntil NATO kommer til unnsetning. Fremtidens motstander, uavhengig av nasjonalitet eller ideologi, vil anvende en bred portefølje av virkemidler. Det eneste som er sikkert er at en potensiell fremtidig konflikt ikke blir som forutsett, og den vil gi oss teknologiske og doktrinelle overraskelser. Meir Finkel spør seg i sin bok “On Flexibility” hvordan militære styrker effektivt kan håndtere teknologiske og doktrinelle overraskelser:

´Flexibility combines doctrinal, cognitive, command, organizational, and technological elements that, if properly applied, can eliminate most obstacles in the current paradigm that stem from biases caused by: overdependence on a specific concept, group-think, problems inherent in large organizations, relations between intelligence agencies and decision makers, failure to learn from mistakes, and so forth´.[5]

Robust nektelse beskriver et forsvar som er mindre enn motstanderens, og som må slåss lenge alene før alliert støtte kommer. Striden skal føres med funksjonene i ISTAR[6] tett integrert mot motstanderens høyverdige mål på norsk territorium, og evnen til å motstå et første overraskende angrep vektlegges.

Det å stå stødig etter motstanderens første punch er viktig å prioritere, det gir beslutningstakere høy grad av fleksibilitet, og det finnes flere måter å gjøre det på. Robust nektelse gjør dette i form av sjønektelse/sjøkontroll, luftforsvar og fellesoperativt luftvern. Alle er viktige virkemidler, men virkemidlene når man skal reise seg etter første overraskelsen kan virke noe ensidige. Hvis man med presisjonsvåpen skal påvirke motstanderens høyverdige mål, er det vesentlig at disse målene er på norsk jord. Det er lite sannsynlig at vår politiske ledelse aksepterer norsk metodisk målbekjemping på «feil side» av vår landegrense, selv om vi har kapabiliteter dimensjonert for dette. Norge kommer ikke til å gå inn i historien som nasjonen som sørget for å eskalere til atomkrig. Finkel sier blant annet at balanse i kapabiliteter i alle domener er et av de viktigste virkemidlene for å motstå overraskelse, og at overlegen tro på at supervåpen eller superkonsepter alene kan løse militære problem er feilslått – historien finner alltid sitt mottiltak. Kan vår motstanders mottiltak være å holde sine høyverdige mål på eget territorium mens han anvender avstandsleverte effekter mot- og taktiske enheter med lav signatur vårt territorium, blant vår befolkning slik at de er vanskelig å ramme?

“Revolution in military affairs”, effektbaserte operasjoner, nettverksbaserte operasjoner, med flere, har gitt oss mange gode erfaringer. De har åpnet nye domener og gitt oss en større portefølje av virkemidler. Derimot har det ikke ført til noe paradigmeskifte i måten vi forsker, utdanner personell, eller planlegger og gjennomfører operasjoner på. Variasjoner av robust nektelse har vært forfektet av flere fremstående personligheter i norsk forsvarsdebatt, med en overdreven troen på effekttenkning. Uten vilje til å bruke grensekryssende effekter mot mål med høy uttelling, risikerer vi å endre opp med et forsvar i fellesoperativ ubalanse som går fra effektbaserte operasjoner til utmattelsesoperasjoner mot en spredt og skjult motstander, uten tilstrekkelig evne til å beherske eget landdomene.

Territoriell kontroll virker å være mer fokusert på taktikk og operasjonskunst enn strategi. Av den grunn er den, som Terje Bruøygard sier, veldig geografisk orientert. Det kan for noen virke kjent og trygt, det viser at maktpolariseringen gjennom flere tiår har vært relativt konstant, og at et norsk forsvar, som tross alt ikke er ekspedisjonært, gjør rett ved å fokusere mot Russland.

Enkelte vil hevde at retningen er landsmaktsfokusert. Det er den ikke, den er balansert mellom domener og kapabiliteter. Periodiske svakheter i ett ledd kan fellesoperativt motvirkes i andre. Operasjonell transport er en konkret funksjonalitet som ytterligere kan bidra til at fleksibiliteten i denne retningen øker. Det faktum at man her har utviklede og godt bemannede strukturer og kapabiliteter, gir ledere en omfattende verktøykasse å jobbe med. Dette kan riktignok skape en sløvhet, motsatt av når «nød lærer naken kvinne å spinne», som må håndteres gjennom realistisk fellesoperativ trening med allierte. Norges sikkerhetspolitiske ambisjoner synes ganske utvetydige ved en slik konseptuell retning.

De fire alternativene gir ulike hentydninger til hvordan de påvirker Norges sikkerhetsdilemma. Russland ruster opp i et langt raskere tempo enn Norge, de føler seg ikke truet av Norge, de føler seg truet av USA. Er det tenkelig at et sterkt norsk forsvar oppleves mindre truende for Russland, ved at Norge fikser sine sikkerhetsutfordringer selv uten behov for kontinuerlig NATO-tilstedeværelse?

Meir Finkels hovedtese om hvorfor man feiler i møtet med teknologisk og doktrinell overraskelse er forsvarsplanleggingens overdrevne tro på etterretningens evne til å forutsi fremtidens stridsfelt. Det forsvaret som har fleksibilitet i mentalitet, kultur, planlegging, organisasjon og doktrine vil være i stand til å håndtere overraskelse på stridsfeltet.[7] Det kan være verdt forsøket.

 

[1] Kristiansen, Tom (2019). General Otto Ruges rolle under 2. verdenskrig. Foredrag ved Oslo Militære Samfund 2. februar 2019.

[3] Forsvarets Forskningsinsitutt. Hvordan styrke forsvaret av Norge? Et innspill til ny langtidsplan (2021–2024). 8. februar 2019.

[5] Finkel, M; Tlamim, M. (2011). On flexibility: Recovery from technological and doctrinal surprise on the battlefield. Stanford Security Studies. 2.

[6] Intelligence, surveillance, target acquisition and reconnaissance

[7] Finkel, 2.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse