SUKSESS: Den svenske stumfilmen "Terje Wigen" gikk i 1917 for fulle hus i de skandinaviske premiere-byene, fikk strålende kritikker og ble raskt distribuert internasjonalt. Regissøren ble av en begeistret amerikansk anmelder bedt om å komme til Amerika og lære amerikanske konkurrenter å lage film.

Slik banet svenskene vei for norsk natur på kinolerretet – for hundre år siden

Filmen gikk for fulle hus i de skandinaviske premiere-byene, fikk strålende kritikker og ble raskt distribuert internasjonalt.

Den 16.-22. januar arrangeres Tromsø Internasjonale Filmfestival for 27. gang. Festivalens gode og stadig økende besøkstall sier ikke bare noe om at det er en vellykket festival, de sier også noe om filmens høye status i dag. Slik har det ikke alltid vært. På begynnelsen av 1900-tallet var film regnet som et lavkulturelt fenomen. Den 29. januar 1917, altså for 100 år siden, hadde en av de filmene som skulle bidra til å endre dette bildet, premiere. 

Det var den svenske stumfilmen Terje Vigen, en adaptasjon av Henrik Ibsens Terje Vigen (1862). Regissør og hovedrolle-innehaver var Victor Sjöström, fotograf Julius Jaenzon. Filmen var et ledd i Svenska Biografteaterns nye produksjonsstrategi: I stedet for å produsere mange og korte filmer, slik selskapet i likhet med andre hadde gjort for å tilfredsstille det raskt voksende filmpublikummet, ønsket man å satse på færre, lengre filmer av høyere kvalitet. Terje Vigen hadde derfor et den gang uhørt høyt budsjett på ca 60 000 svenske kroner, og forventningen var stor ved premieren. 

Og for en premiere! Filmen gikk for fulle hus i de skandinaviske premiere-byene, fikk strålende kritikker og ble raskt distribuert internasjonalt. Regissøren ble av en begeistret amerikansk anmelder bedt om å komme til Amerika og lære amerikanske konkurrenter å lage film. Og Sjöström dro: Han og kollega Mauritz Stiller dro til Hollywood for å lage film. Stiller var for øvrig den som lanserte Greta Garbo som skuespiller i filmen Gösta Berlings saga (1923), og fikk også henne til Hollywood. Men hva skyldtes den store suksessen med Terje Vigen?

Det er selvfølgelig ikke uvesentlig at filmen er en klassikeradaptasjon: Når Svenska Bio ønsket å adaptere en klassiker, var det fordi man ønsket kvalitet. Valget av et dikt var nok mer tilfeldig, blant annet hadde selskapet fått rettighetene til diktet rimelig, og i tillegg tilgang på et allerede eksisterende filmmanus (!). At valget falt på en tekst hvor naturen er viktig både som setting og i den psykologiske framstillingen av protagonisten, og ikke et av samtidsdramaene, hvor settingen som regel utelukkende består av interiører, gjorde imidlertid at forholdene virkelig lå til rette for det som ble det nyskapende ved denne filmen: Bruken av naturen. 

Ibsens dikt handler om sjømannen Terje Vigen som ror i åpen båt fra Norge til Danmark for å skaffe korn til seg og sin sultende familie under Napoleons-krigen og kornblokaden. Han når fram, men blir tatt til fange av engelskmennene på returen og satt i fengsel i fem år. Når han kommer hjem, får han vite at kona og den lille datteren har dødd av sult mens han var borte. Han isolerer seg da ”på den ytterste nøgne ø”. En dag setter han ut som los for å redde en engelsk yacht i nød i et forrykende uvær, han gjenkjenner lorden om bord som den kapteinen som i sin tid arresterte han, raseriet tar overhånd, han vil hevne seg, men ombestemmer seg idet han ser lordens lille datter, som minner om hans egen, og redder i stedet for å hevne. En enkel og (melo-)dramatisk handling med sterke følelser og lykkelig slutt. Filmen ligger tett på handlingen i Ibsens dikt og siterer store deler av diktet på tekstplakatene, men handlingen er dramatisert og langt mer action-preget. 

Det nyskapende ved filmen er den store rollen naturen har fått. Handlingen finner sted på og ved havet, som er utnyttet både som spektakulær setting og som farlig, ikke bare fordi engelske krigsskip vokter over kysten, men fordi det i uvær utgjør en fare i seg selv. Og uvær er det mye av i filmen, storm og høye bølger som truer med å knuse båter og slår innover land så skumsprøyten står. Sjöström risikerte ifølge biografene livet et par ganger under innspillingen, samtidig var det ikke alltid nok dårlig vær og skumsprøyt, slik at man måtte spe på med litt (bilde). Havet brukes også metaforisk: Flere av stormbildene indikerer ikke bare dårlig vær og livsfarlige forhold, men skal også antyde protagonistens destruktive aggresjon. 

I norsk spillefilm går det en linje fra denne svenske filmen til det norske, nasjonale gjennombruddet i filmen på 1920-tallet og videre via filmklassikere som Erik Løchens Jakten (1959) og Arne Skouens Kalde spor (1962) fram til i dag – Erik Skjoldbjærgs En folkefiende (2005) for eksempel, som i likhet med Sjöströms film er en Ibsen-adaptasjon, men som til forskjell fra den er basert på et drama som utelukkende består av interiører. Natur og landskap er imidlertid viktig i Ibsens samtidsdramatikk også, selv om interiører her dominerer aldri så mye over eksteriører. (Her ligger det en lite utnyttet mulighet for filmskapere!) Det går også en linje fra Terje Vigen og bakover i tid, til Norges antatt første spillefilm – Fiskerlivets farer – sannsynligvis laget i perioden 1906-1908. Fotografen var nemlig den samme som for Terje Vigen, og naturen like viktig. Originalen er tapt, men av tittelen og beskrivelser og resymeer vet vi at havet og fiskernes eksistensielle utsatthet, var essensiell. Terje Vigen, derimot, som jubilerer i januar, er tilgjengelig, og anbefales varmt i en restaurert versjon med fantastisk, spesiallaget musikk av Ketil Bjørnstad.

God fornøyelse!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse