Annonse
Ikke på noe punkt i arbeidet i Samerettsutvalgets folkerettsgruppe fremkommer det at denne «makeskiftemodellen», som Jens E. Skoghøy kaller den, innebærer at alle rettsspørsmål om land og vann i Finnmark dermed var hundre prosent avklart - og at det nærmest ville være rettsstridig å fremme krav om avklaringer på et senere tidspunkt, skriver Steinar Pedersen. (Foto: Gunnar Sætra)

Det finnes ikke noe «makeskifte» som setter en stopper for rettsavklaringen i Finnmark

Uten å være jurist, antar jeg likevel at det Stortingets justiskomité la til grunn da man vedtok Finnmarksloven, er de forarbeidene som har størst rettskraft.

Undertegnede har meget stor respekt for jussprofessor og kommende høyesterettsdommer Jens E. Skoghøy. Imidlertid stiller jeg meg undrende til Skoghøys postulat i NRK Sápmi om at det i sin tid foregikk et såkalt makeskifte mellom Sametinget og staten da Finnmarkseiendommen – FeFo ble opprettet. Sametinget skal da ha frasagt seg (uten å vite det selv) at samer ikke lenger kan fremme noen eiendomskrav til deler av Finnmark.

Årsaken skal være at Sametinget sluttet seg til en styringsmodell hvor man fikk like mange representanter i FeFo-styret som fylkestinget. Det man la inn i potten var den indre delen av Finnmark, hvor det etter ILO-konvensjon nr. 169 ville vært naturlig med et samisk styre i grunnforvaltningsorganet. Med den valgte likevektsmodellen i styret fikk Sametinget også medinnflytelse over den øvrige delen av Finnmark. Dermed hadde Sametinget, ifølge Skoghøy, blokkert for fremtidige samiske rettskrav på Finnmarkseiendommens grunn.

Skoghøy antyder også at det var Samerettsutvalgets folkerettsgruppe som foreslo den beskrevne modellen for forvaltning av land og vann i Finnmark – en gruppe som både Skoghøy og undertegnede var medlemmer av (hvor jeg lærte mye av Skoghøy). Det er vanskelig se at vi hadde en så sentral rolle som at det var denne gruppa som fremmet det forløsende forslaget. Selvsagt er jeg er helt enig i modellen, og kom også med en lengre særmerknad om at dette var den beste måten å gå frem på når eiendomsretten skulle overføres fra staten til finnmarkingene.

For ordens skyld nevnes at Folkerettsgruppa ikke ble oppnevnt før i juni 1995, i sluttfasen av arbeidet i Samerettsutvalget som kom med sin innstilling i januar 1997. Gruppa drøftet ulike styringsmodeller for fremtidig forvaltning som man var inne på i Samerettsutvalget, og kom frem til at en likevektsmodell med like mange representanter fra Sametinget og Fylkestinget var i tråd med folkerettens prinsipper.

Men - ikke på noe punkt i arbeidet i Folkerettsgruppen fremkommer det at denne «makeskiftemodellen» som Skoghøy kaller den, innebærer at alle rettsspørsmål om land og vann i Finnmark dermed var hundre prosent avklart, og at det nærmest ville være rettsstridig å fremme krav om avklaringer på et senere tidspunkt.

Man skal også huske at Folkerettsgruppa var et underutvalg av Samerettsutvalget, slik at det er vanskelig å forstå at det kan påberopes omfattende rettsvirkninger i ettertid av vurderinger som ble gjort i et slikt underutvalg. Gruppas vurderinger skulle først gå til Samerettsutvalget som var det første leddet i den politiske rettsavklaringsprosessen som var i gang.  Deretter skulle forslagene derfra gå til Regjeringen, Fylkestinget og Sametinget, med Stortinget som det øverste organet som skulle fatte den endelige beslutning.

Før man kom så langt som til Stortinget, gikk forslagene fra Samerettsutvalget til en meget omfattende høringsrunde, hvor det kom inn mange ulike syn på de forslag som var fremmet – ikke minst når det gjelder forvaltningsmodellen. I prosessen frem til den endelige behandling i Stortinget var det også ett viktig forslag fra Samerettsutvalget som falt helt ut. Det var en modell for kommunal styring av de fornybare utmarksgodene.

Skoghøy mener at de som ikke er enig i hans syn på konsekvensene av likevektsmodellen, bør lese forarbeidene nøyere. Uten å være jurist, antar jeg likevel at det Stortingets justiskomité la til grunn da man vedtok Finnmarksloven, er de forarbeidene som har størst rettskraft.

Til tross for Skoghøys syn på dette, så var det et meget stort flertall på Stortinget som mente at «identifisering av bestående rettigheter», var et sentralt element i Finnmarksloven. For å gjennomføre dette arbeidet vedtok man å opprette en kartleggende kommisjon og en dømmende særdomstol. Eksplisitt uttalte man at den kartleggende kommisjonen skal «uttale seg om hvordan rettsforholdene til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar grunnbokshjemmelen til fra Statskog SF er.» (Innst. O. nr. 80 – 2004-2005, s. 17).

I tilknytning til finnmarkslovens § 29, «Finnmarkskommisjonen», opplyste Justiskomiteens flertall «at Finnmarkseiendommen starter sin virksomhet parallelt med at kommisjonen starter identifiseringsarbeidet.» (Innst. O. nr. 80 – 2004-2005, andre spalte s.18). Denne todelingen var Sametinget helt enig i (Vedtak 13. mai 2005), der man blant annet sier:

  • «Det framheves at finnmarksloven markerer et historisk skille når det gjelder de prinsipper forvaltningen av grunn og ressurser skal bygge på.» Senere i uttalelsen «Det konstateres at lovforslaget anerkjenner at samene gjennom sin bruk etter alders tid har etablert rettigheter til grunn og ressurser i Finnmark, og at disse rettighetene består og skal kartlegges og sikres ved egne prosesser.»

Stortinget la ingen begrensninger på hvilke rettigheter som Finnmarkskommisjonen skulle kunne vurdere. Det være seg så vel bruks- som eierrettigheter. Dette går bl.a. klart frem av Finnmarkslovens § 29, hvor det heter at når kommisjonen har utredet et felt, skal rapporten inneholde opplysninger både om hvem som eier grunnen og bruksrettighetene der.

Jeg kjenner i og for seg til at akademikere kan ha kjepphester innenfor sine fagfelt. Uansett er det de folkevalgte, Stortinget - som gir lover. Stortinget og Stortingets justiskomité har derfor en helt annen legitimitet enn et lovutvalg, for ikke å si et underutvalg til et lovutvalg.

I dette tilfellet har Stortinget allerede i 2005 avvist videre teoretisering om spørsmål rundt identifiseringsprosessen, og slått fast at alle folkegrupper i Finnmark kan fremme krav om å få avklart sine formentlige rettigheter.

Stortinget – vår øverste lovgivningsmyndighet – var nemlig forbilledlig klar på at en fortsatt og fullstendig rettsavklaringsprosess var en meget viktig del av Finnmarksloven, og Justiskomiteen uttaler om dette at kartleggingen av rettigheter skal omfatte

  • «rettigheter som etniske nordmenn, kvener og andre grupper har opparbeidet, på lik linje med rettigheter som folk av samisk opphav har opparbeidet» (Innst. O. nr. 80 – 2004-2005, s. 37).

Undertegnede var medlem i Folkerettsgruppa, i Samerettsutvalget og med på behandlingen av saken i Sametinget. Jeg kan ikke med min beste vilje se at Sametinget, eller noen andre av de nevnte organene skulle ha satt en stopper for full avklaring av rettighetene til land og vann i Finnmark. Jeg har også vært helt uvitende om dét, og har stolt på det Stortinget vedtok i 2004.

 

 

 

              

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse