Annonse
2011: Tom Høgli spiller skjorta av Ronaldo når Norge møter Portugal. Til slutt setter verdens beste spiller inn denne grisetaklingen i frustrasjon. Det er vel verdt å lytte til Høglis tanker om barnefotball, mener samfunnsredaktør Lasse Jangås. Foto: Erlend Aas, Scanpix

Det finnes jo alltids en iPad

Barnefotballen trenger is i magen - ikke panikk, mener samfunnsredaktør Lasse Jangås

Slik opererer de i skolen. De forlot modellen med å skille de beste fra de dårligste i grupper på 1970-tallet. Den virker ikke.

De kaller det helst «differensiering», for det høres ikke så brutalt ut, men egentlig snakker de om sortering. Å sortere barn i 6-årsalderen inn i gode og dårlige grupper for å heve nivået hos de beste.

Egentlig sier de ikke at det gjelder de beste, men det er jo vanskelig å tolke det annerledes når utgangspunktet for debatten er at vi mangler fotballstjerner her til lands. Og ikke minst utenlands.

Da Norge tapte en landskamp mot Italia i høst, kom enda flere på banen.

«Something is rotten in the state of norsk barnefotball», skrev Kjetil Rolness i Dagbladet i høst, og valgte bort ordet «elitesortering» for heller å bruke «å dele barna i grupper, etter ferdighet og treningsiver».

Lars Bohinen sier det nå i hvert fall rett ut. Han tar til orde for selektering i barnefotballen og at de gode må spille mer sammen. Bohinen blir også bekymret for norsk toppfotballs framtid når han ser hvordan andre land får fram sine toppspillere. «De har ikke noe sikkerhetsnett som fanger dem opp. Men her i Norge har vi et voldsomt sikkerhetsnett, nesten uansett hvor god eller dårlig du er blir du fanget opp. Vi har en tendens til å være redde for å skape tapere.»

Ja, du leste riktig. Dette har Lars Bohinen nylig sagt til Aftenposten.

For å lage omelett må man knuse noen egg.

Denne debatten hadde aldri eksistert om vi ikke hadde opplevd Drillos-suksessen på 1990-tallet. Da var Norge blant verdens beste og vi hadde proffer i mange store klubber.

Det var det mange grunner til. For selv om vi ikke hadde alle de beste spillerne, hadde vi en Drillo som rendyrket spisskompetanse, defensiv organisering og kontringsspill som ingen andre. Han fikk ekstremt mye ut av materialet han hadde. Samtidig var norske spillere billige, og mange reiste ut for å heve nivået sitt i de store ligaene, noe som igjen styrket landslaget.

Og den norske fotballmodellen var den samme som i dag.

Dette fikk Norge altså til uten topping av lag, sortering av spillere eller fem treninger i uka for 6-åringer (som noen faktisk foreslår nå). Det går nemlig ikke an å plukke talentene så tidlig som i 6-12-årsalderen. Mange blomstrer sent. Og hvis de føler seg eksludert fordi de ikke får spille eller blir plassert sammen med de dårligste, kommer de til å finne seg noe annet å gjøre. Det finnes jo alltids en iPad et sted.

Stig Inge Bjørnbye var en sentral del av Drillos. Han ville slutte med fotball da han var femten, etter å ha brukt en uke i Gothia Cup, og spilt til sammen tolv minutter. Han holdt et ganske dårlig nivå som 15-åring, men heldigvis fikk noen ham på bedre tanker, for fire år etterpå debuterte han på A-landslaget. Og så ble han proff i Liverpool.

Jeg har enorm respekt for Tom Høgli, både som fotballspiller og ikke minst som menneske.

I en kronikk i Aftenposten forleden forsvarer han den norske fotballmodellen mange nå mener er for naiv og snill hvis vi skal skape vinnere.

«Vi har som motto at vi skal ha flest mulig med, lengst mulig. Prinsippet er at det er svært vanskelig, for ikke å si umulig, å vite hvilke syvåringer som blir de beste seniorspillerne. Derfor skal vi gi alle god oppfølging og trygghet.»

Høgli er mer bekymret for at ett enkelt barn ikke får spille for laget sitt, ikke får være med på turneringer, ikke har råd til å være med i den lokale klubben, og at banekapasiteten landet rundt nærmest er sprengt, enn at våre landslagsspillere ikke spiller i Manchester United, Chelsea eller Barcelona.

Selv spilte han på Skånland OIF i barndommen, og der delte de ikke barna inn i gode og dårlige grupper. Mange vil huske hvordan Tom Høgli for tre år siden - en junikveld i 2011 - fullstendig tok luven av Cristiano Ronaldo gjennom hele landskampen mellom Norge og Portugal. Det endte med at verdens beste fotballspiller i frustrasjon sparket ned nordmannen bakfra.

Høgli peker på den aller beste løsningen, den som allerede brukes og som han selv fikk glede av: Å få hospitere på laget som er en klasse eldre. Han forlot aldri sine jevnaldrende, men fikk også trene sammen med de eldre gutta. Det trenger ikke være vanskeligere enn det.

Høgli snakker også varmt om trygghet, trivsel og toleranse som viktige rammer for utvikling.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Slik opererer de i skolen. De forlot modellen med å skille de beste fra de dårligste i grupper på 1970-tallet. Den virker ikke.

Forskning viser nemlig at dette har negativ eller ingen effekt for de svakeste og at det heller ikke har store effekter for de sterkeste.

De ivrigste får uansett den viktigste matchingen og praksisen på løkka, så lenge læringsopplegget er godt nok på treninga.

Alle trives i solide og trygge rammer. Det er den beste forutsetningen for vekst og utvikling av talenter som seinere spiller skjorta av Ronaldo eller som avgjør Champions League-finaler.

Selv i Norge kan det dukke opp talenter som debuterer på landslaget i 15-årsalderen og som kan skrive under for Real Madrid hvilken dag han vil.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse