Annonse

Finnes det kvalitet nok?

På 80-tallet var det godt nok for en Beisfjord-gutt å bli trent av en elektrikerutdannet ildsjel for å nå Tippeliga og U21-landslaget, men i dag og tiden fremover har nok nåløyet blitt så trangt at dette for meg virker som en umulighet.

Norsk fotball er i verdensklasse. Vi er faktisk best i verden på å se, forstå og omfavne at barne- og ungdomsfotballen har en viktig helsefrembringende funksjon og er en fantastisk arena for inkludering, sosialisering og felles glede. La oss videre ta vare på det herlige foreldreengasjementet og denne flotte delen av fotballen i Norge som lever svært godt opp mot NFFs mantra «flest mulig» og «lengst mulig».

Norsk Toppfotball derimot, som jobber mest med «best mulig»- dimensjonen, henger ikke like godt med internasjonalt som vi vet. Flere og flere toppklubber i Norge har rustet opp sine utviklingsavdelinger som tiltak til dette og satser på stadig yngre aldersgrupper med tilrettelegging, inntak og differensiering. Som vekker oppsikt fordi det er ekskluderende for mange og bryter med tradisjonelle norske verdier og tankesett.

Min gode venn og mangeårig kollega Steinar Nilsen har i Nordlys rettet en solid pekefinger mot utviklingsmodellen i Tromsø IL. Han mener modellen skaper mer distanse og avsky enn nærhet og stolthet til klubben som helhet. Jeg ønsker et godt og nødvendig utspill om retning og dybde i en gammelny debatt svært velkommen nå med fornyet tyngde i det offentlige rom her hjemme i Tromsø. Det er viktig med en mindre fordummende debatt rundt fotballutdanningen til våre håpefulle som gjør at våre dyktigste fagfolk faktisk orker og ser nytten av å delta.

Dette innlegget er ikke et forsvar for Utviklingsmodellen i TIL, men en hyllest til at flere og flere norske toppklubber og kretser evner å se at fotballutdanningen for kommende norske toppspillere er for svak og tilfeldig sammenlignet med internasjonale utviklingsklubber. Hvis målet er å løfte toppfotballen opp av sumpa.

Selv hadde jeg drakt og fotballsko på meg da TIL banket både Chelsea og Galatasaray. Det er 19 og 11 år siden. Fotballverden går lynraskt fremover. Skal TIL om 10 år slå disse eller lignende klubber i Europa League med egne utviklede spillere, tror jeg det er naivt å tenke at vi kan gi hovedansvaret for en kvalitativ fotballutdanning for 12-åringen i motorisk gullalder til ufaglærte pappaer fra Sør-Tromsøya.

Jeg er tvilende til at breddefotball av seg selv skaper topp, men er veldig for at kvalitativ god barne- og ungdomsfotball både kan skape toppspillere og gode verdiforankra mennesker. Min inngang er derimot at skal vi bli bedre å sparke fotball her til lands, må vi også tillate oss å sette kvalitet i fotballutdanningen enda mer i fokus. Det bør heller ikke i Norge være umulig å legge bedre til rette for den ivrige og den som er et hestehode foran. Vi må la noen miljø få lov til å øve mer med kvalitet, tilrettelagt av en sterkere fagkompetanse. Disse miljøene må nødvendigvis spisse, selektere og differensiere for å kunne konkurrere på topp klubb- og landslagsnivå i fremtiden. Og det er slett ikke revolusjonerende, det gjøres ikke bare i land vi ønsker å slå i fotball, det gjøres også i svært mange andre idretter her i Norge.

Tromsø IL starter nå sin TIL D-satsing i 12-årsalderen med en kamparena som tilsvarer den internasjonale termen U14. For å sette dette i perspektiv er det 3-4 år senere enn de fleste andre utviklingsklubber i Europa som tar sikte på å utvikle fotballspillere til høyt nivå.

Da undertegnede var smågutte- og guttespiller på slutten av 80-tallet, var det svært liten forskjell på utviklingsavdelingen til Beisfjord IL, Tromsø IL og Stabæk. Vi ble alle trent av pappaen til en på laget. I tillegg hadde vi masse tid på løkka fordi Snapchat, Instragram og Pokemòn Go ikke var like populært den gang. I andre europeiske land var det allerede da begynt å profesjonaliseres hvordan de skulle utvikle fremtidige toppspillere. Mens vi i Norge brukte noen tiår på å få flere kunstgressbaner og innendørshaller for å kunne trene
fotball året rundt, brukte europeiske klubber tiden til å systematisere, strukturere og danne akademier som både skulle skape identitet, økt kvalitet og bære frukter for fremtiden.

I dag er forskjellen i profesjonalitet på utviklingsarbeidet mellom norske breddeklubber og toppklubber mye større, og mellom klubber i Norge sammenlignet med gode utviklingsklubber i Europa er spranget gigantisk. De har skjønt at all prestasjonskultur er basert på et målrettet og systematisk arbeid med kvalitativt god fagkunnskap. De beste utviklingsmiljøene i Europa har velutviklede spiller- og trenerutviklingsmodeller vi i Norge ennå streber etter å starte med å etablere. Disse utenlandske utviklingsklubbene har svært godt utdannede fotballtrenere med klubbens pensum og læringsplaner innarbeidet metodisk og som samtidig ser sammenhengen mellom fysiologi, psykologi og biologi mellom treningsøktene.

Hovedpoenget mitt er kvalitet i treningsarbeidet og kvalitet i kamptilbudet. Hvis du tar sikte på å bli god uansett om du er en 10, 20 eller 30 år gammel fotballspiller, er kvalitet en nådeløs faktor. Hva er bra? Hvor bra er det i forhold til de beste?

Med andre ord er det ikke når man starter en «satsing» eller en utviklingsavdeling i en toppklubb som er viktigst. Den store forskjellen på norske og europeiske fotballtalenter, er at altfor mange norske håpefulle har for svak trenerkompetanse rundt seg i avgjørende innlæringsår fra 8- til 16-årsalderen. I de fleste europeiske utviklingsklubber er det stas å trene 12-åringen. Her setter mange utviklingsklubber inn sine beste fagfolk. Selv lille Island gruser oss i trenerkompetanse på dette trinnet.

På 80-tallet var det godt nok for en Beisfjord-gutt å bli trent av en elektrikerutdannet ildsjel for å nå Tippeliga og U21-landslaget, men i dag og tiden fremover har nok nåløyet blitt så trangt at dette for meg virker som en umulighet.

TIL og andre norske toppklubber er i startfasen av en profesjonalisering og flere enn TIL streber med å bli godkjent fordi det strider mot det etablerte og kan virke ekskluderende i en sårbar alder. I Norge skal man altså ennå tilfredsstille en armada av godt utdannede jurister, lærere, snekkere og elektrikere (les engasjerte fotballforeldre) som er forbanna på vegne av egne barn, uenige om metoder, treningsmengder, differensiering og selektering som er toppidrettens nådeløse eksistensgrunnlag. I utlandet er de langt forbi dette steget og har anerkjent fotballfagfeltet som profesjon for lenge siden. Ingen foreldre til barn og ungdom i akademiene til Arsenal, Dynamo Zagreb, Porto eller Ajax har noen stemme inn imot hvordan fotballutdanningen skal foregå.

Når man samler de beste i tidlig alder i f.eks. TIL, blir det hevdet at de ikke har noen å spille imot. Det mener jeg er misforstått av mange. I dag og i flere år nå har disse utviklingslagene spilt mot 1 og 2 år eldre lokale spillere for å skape en god og jevnbyrdig kamparena som vi alle ønsker for god utvikling. Når vi i tillegg vet at fra 2017 vil det bli nasjonal serie også for U14 (12- og 13-åringer), da snakker vi om et kvalitativt riktig steg for påvirkning av de til enhver tid beste på landsbasis i kampsituasjoner.

At Rosenborg ikke starter «satsingen» før U16-laget er vel en sannhet med modifikasjoner. De har et helt annet forhold og samarbeid med landets beste fotballkrets og har i tillegg svært gode utviklingsklubber og kompetanse rundt seg i Trøndelag. Slik kan RBK tillate seg å være bare en samarbeidsparter og kvalitetsforsterker rundt 12- og 13-åringen i sitt område enn å ha eget satsningslag. RBK har likevel altså i år hatt U14 lag i nasjonale turneringer i 2016 og skal være med i Nasjonal serie i 2017 for U14. Med andre ord er det nesten «same thing, but different wrapping».

I motsetning til Rosenborg og flere andre norske toppklubber har TIL en ekstra utfordring. En stor og flott breddeavdeling på siden av egen utviklingsavdeling. Slik at TIL ikke bare skal få et fruktbart samarbeid med de mange klubbene rundt seg når det tilbyr den beste spilleren derfra plass i satsingen, men må også hanskes med intern harme og uroligheter. Og som vi vet, ingenting er så opprivende som bråk og urettferdighet i eget hus.

For TIL er det derfor ikke nok å samle de presumptiv beste 12-åringene i byen for så å tro at det blir bra av seg selv. Et godt og fruktbart samarbeid med klubber og kretser i området må vektlegges i tillegg til ro og forståelse i egne rekker. Det ligger også et stort ansvar på TIL med en slik utviklingsmodell at klubben til enhver tid har trenere med både pedagogisk kompetanse, fagkunnskap og solid fotballerfaring. Videre er min erfaring at klubben bør være mer tydelig på «style of play» fra A-laget og nedover. En klar fotballfilosofi der læringsmodeller på de ulike alderstrinn foreligger på hvordan «TIL-spilleren» skal utdannes. Både på og utenfor banen.

Med tro på TIL og fremtiden.

Thomas Hafstad

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse