Annonse
Valgforsker Stein Rokkan forklarte hvordan den polariserende klassekonflikten ga næring til Arbeiderpartiets vekst i nord. Men hva når den konflikten dabber av? Det er nettopp det vi ser nå. Ap svekkes, mens Senterpartiet, som målbærer misnøyen med sentralmakten, overtar, skriver (Frøy Gudbrandsen. Foto: Universitetet i Bergen)

Det finnes noen gamle krangler i Norge som ikke går over

Det viktigste Stein Rokkan har å lære oss, er at det finnes noen gamle krangler som ikke går over. Periferien i Norge kan mobiliseres, igjen og igjen, skriver Frøy Gudbrandsen.

Frøy Gudbrandsen er politisk redaktør i Bergens Tidende, og har doktorgrad fra Institutt for sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, der nordlendingen Stein Rokkan forsket og underviste.  Nordlys har spurt henne om å forklare hvorfor Rokkans teorier om sentrum-periferi og motkulturer har så stor aktualitet i norsk politikk og samfunnsliv:

I år er det 40 år siden valgforskeren Stein Rokkan døde. Nordlendingen vokste opp i Narvik, takket nei til de beste universitetene i verden og slo seg heller ned som professor i Bergen. Han var en pioner innen både norsk og internasjonal valgforskning, og en av Norges absolutt største samfunnsforskere gjennom tidene.

Men det har skjedd en del i Norge siden 1979. Kan Rokkans teorier fortelle oss noe om norske valg? Kan han hjelpe oss med å forstå hvorfor Arbeiderpartiet kollapser i nord og at et bompengeparti er på vei opp andre steder?

Ja, i alle fall litt.

Det er særlig to ord som er nært knyttet til Rokkans navn: Sentrum og periferi. Derfor er også tittelen på Arild Stubhaugs biografien om han, «Fra periferi til sentrum», uvanlig treffende. Han forlot utkanten han vokste opp i, men forsto den politiske kraften i motsetningene mellom hovedstad og provins.

Noe av det Rokkan er mest kjent for, er skillelinjemodellen. Han mente at det finnes noen historiske konflikter i samfunnet, som har vært avgjørende for hvilke partier som ble dannet og hvordan partisystemet ble seende ut.

Blant konfliktene som avgjorde hvilke partier som ble dannet i Norge, har nettopp sentrum-periferi-konflikten vært viktig. By mot land, i ulike varianter, fikk særlig stort plass i det han skrev.

For eksempel har vestlendingene tradisjonelt hatt noen alvorlige krangler med sentralmakten, blant annet om alkohol, nynorsk og kirken. Det fikk sitt uttrykk gjennom at motkulturpartiene KrF og Venstre lenge sto mye sterkere her enn andre deler av landet.

Fordi disse motkulturene var så sterke i sør og i vest, ble ikke klassekonflikt så dominerende i politiske valg i de landsdelene. I motsetning til hva som skjedde i nord, tok det lang tid før Arbeiderpartiet gjorde det sterkt langs kysten lenger sør.

Nå er det ikke så mye avholdsbevegelse igjen, og strengt tatt er det ikke mye KrF og Venstre igjen heller. I nord er rødfargen i ferd med å falme. De regionale særpregene som fascinerte Rokkan, finnes knapt mer.

Men sentralmakten er ikke borte. Periferien har ikke gitt opp. Skepsisen til hovedstadens innflytelse over lokale særpreg lever. Den urbane eliten provoserer stadig. Forskjellen er at det ikke er vestlandspartiene KrF og Venstre som står imot hovedstatseliten, det er Senterpartiet.

Rokkan forklarte hvordan den polariserende klassekonflikten ga næring til Arbeiderpartiets vekst i nord. Men hva når den konflikten dabber av? Det er nettopp det vi ser nå. Ap svekkes, mens Senterpartiet, som målbærer misnøyen med sentralmakten, overtar.

Siden Rokkan døde, har andre partier vokst frem som ikke umiddelbart passer helt inn i modellen hans. Det gjelder Frp, som har blitt særlig sterkt på innvandringssaken. De seinere årene har også MDG vokst betydelig mange steder i takt med klimakrisen.

Men det finnes spor av de gamle skillelinjene også i de nyere partiene. Frp har masse motstand mot sentrum i seg, og mobiliserer på at staten la folk få leve livene som de vil. Litt som de pietistiske miljøene på Vestlandet, bare uten pietismen, kan man si.

Klimasaken er det verre med – det er en reelt ny konfliktlinje. Men vi ser likevel hvordan frontene til dels stiller seg opp side om side med den territorielle konfliktlinjen. Sentrums flyskam og el-kjærlighet blir ikke tatt like godt imot i periferien. Den nye konflikten forsterker en kjernekonflikt i det norske samfunnet, som er institusjonalisert i partisystemet. By og land går virkelig ikke hånd i hånd for tiden, men det er ikke nytt.

Hva så med fremveksten av Folkeaksjonen nei til mer bompenger? Rokkan er neppe rett sted å gå for å forstå det fenomenet. Siden han døde har velgerne blitt mer flyktige, sosiale medier har blitt viktige og kanskje kan slike bevegelser vokse frem raskere nå enn før.

Men Rokkan ville nok spådd at FNB vil slite med å få et nasjonalt gjennombrudd. Et av hans funn, var nettopp at det skulle svært mye til før nye partier fikk plass i partisystemet – det var fastfryst. De gamle partiene har vist en forbløffende evne til å omfavne nye saker, og dermed hindre nye konkurrenter i å få skikkelig fotfeste.

Det viktigste Rokkan har å lære oss i årets valg, er kanskje at alt ikke er nytt. Det finnes noen gamle krangler som ikke går over. Periferien kan mobiliseres, igjen og igjen.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse