Aksjonene for å få gateskilt på samisk i Tromsø fortoner seg om en tøvete politisk kampanje, uten rot i realitetene og uten historisk belegg. Annerledes i Finnmark. Der bør det i større grad enn nu skiltes på kvensk eller samisk, skriver Rolf Seljelid. Foto: Henriette Baumann

Finnmark er annerledes

I diskusjonen om Finnmarks protest mot å bli slått sammen med Troms nevnes aldri det som antagelig er det sentrale: Finnmark er annerledes enn alle andre fylker. Finnmarkingene er redd for å miste sin egenart. Det er forståelig.

I motsetning til alle andre fylker i Norge har Finnmark – med sine 75 000 innbyggere – tre tydelige etniske grupper: nordmenn, kvener og samer, mer eller mindre smeltet sammen. Samer har vært der i uminnelige tider, like lenge som det overhode har vært folk der. Kvener er i følge riksnorsk definisjon folk av finsketnisk herkomst, innvandret til Nord-Norge mellom 1500-tallet og 1945, og deres efterkommere. Antagelig har det også vært en viss innvandring tidligere, det fantes den gang ingen riksgrenser mellom Norge og Kvenland (Quenia). Man avgrenser definisjonen til Nord-Norge for å unngå å måtte blande inn overveielser om små grupper av såkalte skogfinner til Sør-Norge, f.eks til Finnskogen i Hedmark.

Antallet kvener i Norge efter definisjonen, har vært estimert til ca. 70 000, de fleste i Finnmark og Nord-Troms. Tallet virker veldig høyt, men er i alle fall mange titusener. Hvis man så løst beregner antall samer i Finnmark til noen tusen, så er det trygt å si at folk som regner seg som kvener eller samer antagelig er i flertall i fylket. I alle fall er det slik at hvis du trekker fra rene embetsmannsslekter, eller lærere og leger som er oppom en tur for å få et minne for livet – så skal du lete en stund før du finner en finnmarking som ikke har kvenske eller samiske forfedre! Bevisstheten om dette er vanskelig å få akseptert – også i Finnmark, fordi det helt opp til vår tid, og blant en mengde folk fremdeles er knyttet skamfølelse og forestillinger om mindreverd til de to ikke-norske befolkningsgruppene. Dette har bedret seg i de senere år, men er fortsatt så utbredt at det har betydning i befolkningsundersøkelser basert på spørreskjemaer og intervjuer.

De fleste av kvensk eller samisk opprinnelse snakker ikke og forstår lite av kvensk eller samisk språk, men mange har foreldre eller besteforeldre som kunne språkene, barn har hørt eventyr og fortellinger, oftest helt eller delvis oversatt fra minoritetsspråket – like ulikt norsk som japansk er det. Folk med kvensk eller samisk bakgrunn har ofte litt annen byggeskikk og fargebruk, lite andre livsvaner enn etnisk norske, og har ofte en kompleks, problematisk eller vellykket holdning til sin bakgrunn, kort sagt litt annen hverdag. De trives i sitt eget og regner seg som finnmarkinger – ikke nordlendinger.

Da fogderiene («kommunene») oppsto som politisk-geografisk begrep, ble Troms en del av Senja og Tromsø fogderi, under Nordlands Amt, fra 1787 under Finnmarkens Amt, hundre år efter eget amt (Tromsø Amt 1886), fra 1919 Troms fylke. Den nordligste delen av det som i norrøn tid ble regnet som Norge, ble kalt Hålogaland og strakte seg omtrent hit vi nu befinner oss i Tromsø. Det som var nord og øst for oss, ble kalt Finnmorken, der bodde finnene, som i den tids språkbruk betød samene. Tore Hund drev vinterfiske fra Sandøya vest for oss her, men han bodde på Bjarkøya i Sør-Troms. Han deltok i slaget på Stiklestad iført en gákti som det var «lest» over så det ikke beit sverd på den! Troms-høvdingen Ottar besøkte England på 800-tallet og fortalte der (skriftlig bevart) at han var den nordligste av alle nordmenn, nord og øst for ham var det bare «finner». Så vi i Tromsø er temmelig nær grensen mellom det norske Hålogaland og Finnmorken, da som nu noe for seg selv. De som ikke ser eller aksepterer denne annerledesheten, forstår ikke, eller vil ikke forstå de tusenvis av små symbolske handlinger eller ting som gjør at norske oppfatter seg som norske, svensker som svensker, tyske som tyskere og finnmarkinger som finnmarkinger. (Og forstår da heller ikke hvordan integrering av fremmedkulturelle innvandrere er en formidabel oppgave, for mange enkeltindividers vedkommende umulig, og særdeles vanskelig også for deres barn og barnebarn).

Troms og fremfor alt Tromsø by har ikke i dag noe kvensk eller samisk preg. Aksjonene for å få gateskilt her i byen på samisk fortoner seg om en tøvete politisk kampanje uten rot i realitetene og uten historisk belegg. Annerledes i Finnmark. Der bør det i større grad enn nu skiltes på kvensk eller samisk, avhengig av tradisjonell lokal navneskikk. Alle vil være tjent med å få bort «Hjemmeluft» (Jemmaluokta=Selbukta eller Hvalbukta), «Suppenes» (Suoppannjarga=Lassoneset) og lignende som er ganske utbredt, rester av myndigheter og kartmakere som ikke forsto hvor de var.

Det som mest diskuteres nu i saken Finnmark-Troms, er om 1.4 % av Norges befolkning, omtrent så mange som det bor i bydelen Sagene i Oslo, skal kunne sette seg opp mot et stortingsvedtak. Det som heller burde diskuteres er om begrepet Staten Norge og de som bestyrer den, har nok historisk og kulturell kunnskap, og nok romslighet til å akseptere at Statens grenser også skal kunne inkludere et område, et fylke som er dypt annerledes enn de øvrige fylkene, og hårdnakket ønsker å være annerledes, innenfor norsk lov, men på sin egen måte.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse