Annonse
Om Ságat-redaktøren virkelig mener at Finnmark skal bli en egen stat, slik han uttaler til NRK, skal jeg ikke spekulere i. Utspillet kan imidlertid bidra til at overivrige fylkespolitikere i Troms, og ikke minst kommunal- og moderniseringsminister Mæland, i likhet med redaktøren i avisa Nordlys tenker seg om en gang til – og kanskje er villig til å revurdere sitt standpunkt, skriver Øyvind Ravna.

Finnmark som egen stat?

Så langt er det knapt nok presentert et eneste godt argument for den famøse fylkessammenslåinga, som nå står i fare for å skape splid og sår det kan ta lang tid å lege, ikke bare mellom to gode naboer i nord, men også i forholdet nord-sør.

På lederplass 6. mars skriver Nordlys at fylkessammenslåinga er blitt til restene av en dårlig gjennomført regionreform som få, om noen, vil ha. Avisa uttrykker også bekymring for at prisen for sammenslåinga kan bli for høy. Nordlys er med dette voksne nok til å reversere tidligere tanker om dette formidlet fra lederplass.

Bekymringene er høyst relevante. Det siste året har vi vært vitne til en overraskende og merkelig «reformprosess» som få i vårt nordligste fylke tok på alvor i starten. I mai 2017 kunne imidlertid Nordlys fortelle at stortingsrepresentantene fra de tre nordligste fylkene har blitt enige om en avtale om inndelingen av Nord-Norge. Avtalen innebar at de tre fylkene skulle bli til to regioner hvor Nordland fikk bestå som eget fylke, mens Troms og Finnmark slås sammen. Vedtaket høstet jubel i Nordland, mens det raskt ble klart at det ville være utfordringer knyttet til gjennomføringen i Finnmark og da særlig i øst. Det var allerede den gang også klart at flertallet av fylkespolitikere i Finnmark ikke ønsket sammenslåing. Senterpartiets Heidi Greiner traff spikeren på hodet da hun uttalte til NTB at reformen som skulle gjøre de regionale forskjellene mindre, endte opp med å gjøre dem større, samtidig som fylkene tappes for oppgaver. At den også bidrar til sentralisering, avfolking av distriktene og maktforskyvning, kunne sikkert også senterpartisten tatt med.

Forhandlingene mellom Troms og Finnmark i det man med rette kan kalle et tvangsekteskap, utviklet seg ikke slik sentrale myndigheter hadde tenkt, og den 26. januar 2018 kunne NRK fortelle at Troms brøt forhandlingene: – Vi kommer oss ikke lenger, og vi ber nå kommunalministeren om å gripe inn, kan man lese at fylkesrådsleder i Troms, Willy Ørnebakk, da uttalte til NRK.

Hva skjer så? Jo den 9. februar kan NRK fortelle at tidligere justisminister Knut Storberget skal mekle for å få den desidert mest fastlåste av regjeringens mange sammenslåingsprosesser på rett kjøl. Storberget er en effektiv mekler. Det er likevel med overraskelse man kun seks dager senere kan lese at en avtale er undertegnet på et hotell på Gardermoen etter ett døgns intens mekling. Derimot er det kanskje ikke så overraskende at forhandlingsleder for Finnmark, fylkesordfører Ragnhild Vassvik, noe nølende forsvarer avtalen.

Mer overraskende er innholdet i avtalen. Finnmarkingene har måttet gi seg på alle vesentlige punkter; så vel politisk som administrativ ledelse for det nye storfylket skal ligge i Tromsø. Finnmark på sin side må ta til takke med smuler, fylket med et areal som dekker halve Sør-Norge får ikke engang ha sitt navn først i betegnelsen på nyskapningen. Slukøret må det ta til takke med en avdeling for internasjonale forhold og nordområdepolitikk, klima og miljø i Vadsø – hva nå det måtte være. Trolig får fylket også beholde Barentssamarbeidet i Kirkenes.

At tidligere nestleder i Arbeiderpartiet Helga Pedersen straks avtalen er kjent, krever at den må avvises, fremstår for de fleste i Finnmark som rett og rimelig. Sannsynligvis har også mange i Troms forståelse for kravet. Finnmark Ap, som vanligvis forholder seg lojalt til sitt store moderparti i sør, uttalte i et årsmøtevedtak noen dager etter Pedersens utspill, et
klart og tydelelig nei til en avtale hvor Finnmark gir fra seg det lille man har av regionalt selvstyre – for ikke å si respekt og verdighet. At kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland kritiserer Finnmarkingene for å ivareta sine demokratiske rettigheter og truer med å fatte de nødvendige beslutningene over hodene på folk i fylket, fremstår i denne sammenheng som maktarroganse.

Om redaktør Geir Wulff i avisa Ságat virkelig mener at Finnmark skal bli en egen stat, slik han uttaler til NRK, skal jeg ikke spekulere i. Ei heller om de økonomiske eller rettslige realitetene er tilstede for et slikt forslag. Utspillet har uansett en misjon idet det forhåpentligvis kan bidra til at overivrige fylkespolitikere i Troms, og ikke minst kommunal- og moderniseringsminister Mæland, i likhet med redaktøren i avisa Nordlys tenker seg om en gang til – og kanskje er villig til å revurdere sitt standpunkt. Så langt er det knapt nok presentert et eneste godt argument for den famøse fylkessammenslåinga, som nå står i fare for å skape splid og sår det kan ta lang tid å lege, ikke bare mellom to gode naboer i nord, men også i forholdet nord-sør.

Statsminister Erna Solberg gjør lurt i å reise til Finnmark for å prate med folket, uttaler politisk redaktør i Dagbladet, Geir Ramnefjell, til NRK. Han har i likhet med sin kollega i Nordlys engasjert seg i saken og sier videre at stemninga i Finnmark begynner å minne om katalanske tilstander.

Det vil utvilsomt være lurt av statsministeren og ta turen til Finnmark, lytte, og deretter gi folket i vårt nordligste fylke muligheten til selv å bestemme fylkets videre skjebne – gjerne ved en folkeavstemming. Nettopp for å unngå at det skapes sår det kan ta uforholdsmessig lang tid å lege.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse