Annonse
Vi trenger mer forskning om retten til land og vann i Finnmark, mener historiker Steinar Pedersen. (Illustrasjon: Wikipedia / Colourbox / ND)

Finnmark – fra felleseie til statlig overtakelse av herreløst land

Ikke minst har både rettskartleggerne i Finnmark, allmennheta mer generelt og ikke minst vår øverste domstol behov for utvida kunnskap om dette spennende og fortsatt dagsaktuelle temaet.

I kronikken Statens eiendomsrett i Finnmark – om å forstå og misforstå (16.11.19), avklarer Einar Niemi sitt syn på spørsmålet om statens eventuelle «gamle» eiendomsrett til Finnmark. Jeg er glad for at heller ikke Einar mener at staten har en gammel eiendomsrett til Finnmark, men at dette ble en oppfatning hos rettslærde fra midten av 1800-tallet og utover. Her er vi helt enige. 

Hvordan dette skjedde kan det redegjøres for i detalj, og sentralt i utforminga av læra om statens «gamle» eiendomsrett sto tingsrettsjuristen Fredrik Brandt.  Han gjorde regjeringas formuleringer fra 1848 om statens eiendomsrett til juridisk teori på begynnelsen av 1860-tallet. Dette ble grepet med begjærlighet og raskt utvikla til det helt ekstreme, blant annet av regjeringsadvokaten i 1864, som uttalte:

Finmarken, det gamle Skatteland uden fastboende jordbrugende Indvaanere, er som bekjendt taget i uindskrænket Besiddelse og koloniseret af selve Kronen. Den fuldt organiserede Stat underlagde sig det herreløse af Nomader gjennemfarne Land som eiendom, og benyttede denne Eiendom ganske som en Privatmand, der ikke er bunden af andres Rettigheder. Hele Finmarken, da væsentlig en Skovmark, blev en Kronodomæne.

I dette bildet sto naturlig også den såkalte jordsalgsloven av 1863 sentralt. Da den trådte i kraft fikk staten hjemmel til å selge allmuens jord i Finnmark. Dermed fikk «statens eiendomsrett», som tidligere kun var omtalt i løse formuleringer, en lovmessig forankring.

Derfra går vi igjen tilbake til midt på 1820-tallet da fogden i Øst-Finnmark i en innrapportering til amtmannen ikke kjente til at staten eide noen allmenninger i sitt embetsdistrikt. Einar meiner at det hadde å gjøre med et landsomfattende matrikuleringsarbeid som foregikk på den tid. Det er ikke helt korrekt.

Uttalelsen kom i forbindelse med at Stortinget i 1824 ønska en totaloversikt over statens eiendommer, og kongen ble bedt om å sørge for at regjeringen la frem en fuldstændig Fortegnelse over de Staten tilhørende Eiendomme. Dette omfatta både jordegods, skoger og allmenninger. Dette ble gjort for at Stortinget etter paragraf 19 i Grunnlova skulle kunne bestemme hvordan disse eiendommene skulle brukes og bestyres. Siktemålet var at dette skulle bli en Fortegnelse over de Staten tilhørende Eiendomme af alle Slags.

Fogden i Øst-Finnmark konsulterte verken lensmennne eller andre, men sendte som nevnt (i september) 1825, et kort brev til amtmannen om at staten ikke eide noen allmenninger der.

Om fogden i Vest-Finnmark var til større hjelp skal være usagt.  I forhold til problemstillinga om hvorvidt jorden i Vest-Finnmark var statens allmenning(er) eller ikke, gav han et svar til amtmannen som utmerka seg med å være lite presist. Han anførte nemlig at de i vidløftig Forstand ere Staten tilhørende Almindinger, men at det var vanskelig å gi en detaljert beskrivelse over disse. På ett punkt var han likevel helt klar. Innbyggerne i de enkelte distriktene hadde rett til beite og brensel i allmenningene.

Opplysningene om statens eiendommer som var samla inn fra hele landet, ble av Finansdepartementet trykt og utgitt i 1827 - Beskrivelse over Statens Eiendomme, forfattet deels i Aaret 1825 og deels i 1826. I denne brukte man Vest-Finmarkfogdens uttrykk – vidløftighet – for hele Finnmarks vedkommende:

I det egentlige Finnmarken, hvor lidet eller ingen matriculeret Jord findes, maa vel alt det øvrige i vidtløftig forstand kaldes Almindinger (…).

Det vil si at heller ikke beskrivelsen fra regjeringshold gir noe klart bilde av eiendomsretten til grunnen i Finnmark i andre halvdel av 1820-tallet. Den trykte beretningas omtale av allmenninger i vidtløftig Forstand, kan knapt tas til inntekt for en påstand om statens gamle eiendomsrett. 

Når det gjaldt Indre Finnmark ga Jens Kraft i 1835 en interessant beskrivelse i andre bind av Historisk-topographisk Haandbog over Kongeriget Norge. Der berørte han også grunneiendomsforholdene i den indre delen av amtet, som altså var blitt en del av Norge 24 år før 1775. 

Landets Indre var overladt til omvankende Lapper med deres Reensdyr-Hjorder, og kun paa et Par Steder findes saakaldte Finnebyer (s. 560).  

Disse kildene er femti-seksti år yngre enn jordinndelingsresolusjonen av 1775, og tyder på en ganske annen og svakere eiendomsrettslig posisjon for staten på det tidspunktet, enn den HR la til grunn i Nessebysaka i 2018.

Når det gjelder HRs syn på karakteren av, og grunnlaget for den jordinndeling som skjedde i 1775, er det to forhold som er viktige. Det ene er at HR selvsagt avgjør jussen, og kan avklare eller skape ny rett på et aktuelt område etter å ha vurdert beviser og faktum.

Det HR ikke kan avgjøre er faktum – i dette tilfellet hva jordinndelingsbestemmelsene fra 1775 tok sikte på og hvordan de reint faktisk ble anvendt. Det sentrale faktum i denne forbindelse beskrives godt i Sverre Tønnesens juridiske doktorgradsavhandling - Retten til jorden i Finnmark (1972) – som ganske utvetydig konkluderer med at kongens vilje var at finnmarkingene skulle sikres de rettighetene de alt hadde (s. 134). Tønnesen underbygger dette med å påpeke at hensikten var «å skape orden ved fordeling av godene. Man respekterte gamle sedvaner og gammel bruk (s. 139). 

I Nessebysakas avsnitt 135 slår HR fast omtrent det stikk motsatte, gjennom førstvoterendes fremstilling: Slik resolusjonen var bygget opp, fremgår det at den regulerer tildeling og ikke bare registrering av allerede eksisterende rettigheter. (Norges Høyesterett: (9. mars 2018, Nessebydommen.

Implisitt i dette ligger at staten eide Finnmark allerede i 1775. Da er man farlig nær en tilstand hvor høyesterett ikke bare avklarer jussen, men også avgjør hvordan det historiske forløpet skal forstås. Dvs. det faktum jussen skal anvendes på. For øvrig er det også noe spesielt at HR la vesentlig vekt på jordinndelingsresolusjonens generelle karakter nettopp i Nesseby. Etter det jeg kjenner til må man opptil flere tiår etter 1775 for å finne noen eiendommer med kongelig skjøte i dette området. 

Undertegnede er ikke kjent med ny forskning som setter til side Sverre Tønnesens konklusjoner eller som støtter opp om HRs standpunkt. Derimot er det flere som har underbygd Tønnesens resultater – bl.a. Otto Jebens, Kirsti Strøm Bull og Øyvind Ravna. 

Fra mitt eget arbeid med tilgrensende temaer finner jeg bl.a. at prinsippene fra 1775 om at finnmarkingenes rettigheter skulle formaliseres og sikres, ble brukt aktivt i lovgivningssammenheng mer enn hundre år seinere. Det gjelder Tanalova av 1888 som slår fast tanadalbefolkningas grunnleggende rett til laksefisket i vassdraget. I forarbeidene til denne lova finner man nemlig uttrykkelige henvisninger til nettopp bestemmelsene i jordinndelingsresolusjonen fra 1775, som allerede da bekrefta eksisterende rettigheter. Interessant er det også at disse forarbeidene til 1888-lova likeledes drøfter et noe eldre rettsdokument, Lappekodisillen fra 1751, og om en ny lov om laksefisket i Deatnu – Tanaelva, ville komme i konflikt med den. 

Eindomsrettslig forhold før 1775. Commune – Fælles Land.

Når det gjelder tida før 1775 tar jeg det for gitt at kongen iallfall ikke eide land og vann i Finnmark før regionen kom inn under hans enejurisdiksjon. For kyst- og fjordområdene skjedde den endelige suverenitetsovertakelse i 1613, og for Indre Finnmark i 1751. For Sør-Varanger var en slik potensiell eiendomsrett som kjent ikke mulig før i 1826. Avtaledokumentene ved de nevnte årstallene sier for øvrig ikke noe som helst om overføring av eiendomsrett til kongen – kun jurisdiksjonsspørsmål ble omtalt. Derfor er det av interesse å belyse hva som skjer på dette feltet mellom 1613/1751 og 1775.

Kun som et innspill i dette vil jeg peke på to meget interessante dokumenter som ligger nært opp til 1775, og som naturlig burde fortelle om eiendomsrettstilstanden i Finnmark. De er begge forfatta av sorenskriver Hans Paus – selv finnmarking – og rettslærd på meget høyt nivå.

Innberetninga fra 1769 om Finmarkens økonomiske tilstand med forslag om dens forbedring (…), trykt i 1908, er meget talende. Om sjøsamene skriver han at de bodde inne i fjordene.  Der hadde de både kyr, geiter og sauer. Det han forteller om hvordan de skaffa fôr til dyrene, indikerer ingen kongelig eiendomsrett over grunnen. Til dette formålet hadde de udi dette Commune land taget sig Enge-Stycker. Utnyttelsesgraden var det imidlertid så som så med. Til å fø 2 – 3 kyr hadde de Engeslætter som kunne vært store nok til 9 – 10 kyr. Grunnen var at de slo jordene sine meget ilde. Det han heller ikke likte var at Landets Fælleskab ga grunnlag for en urasjonell driftsform. På grunn av sjøsamenes halvnomadiske livsform hadde de etter hvert skaffa seg engstykker som lå svært adspredte. I arbeidet med å berge høyet på hver enkelt av disse, kasta de vekk en masse tid. I stedet burde de bytte jordstykker med hverandre – drive makeskifte - for å få en mer rasjonell og tidsbesparende utnyttelse av eiendommene (s. 12, 13). 

Paus bruker altså – seks år før 1775 - begrepet Commune land – felles land - om den jorda som folk brukte i forbindelse med sitt husdyrhold. Da jordinndelingsresolusjonen ble vedtatt, fikk man nettopp en oppløsning eller utskifting av dette jordfellesskapet, hvor de enkelte eiere fikk anvist sin andel med beskrevne grenser. Fra Vest-Finnmark, hvor oppmålingsprotokollen er bevart, skjedde oppmålingene for øvrig helt i overensstemmelse med den bruken som allerede var etablert.

Det andre manuset Hans Paus har etterlatt seg er Samling til Finmarkens Beskrivelse, ca. 1755 - et håndskrevet dokument på 354 sider. Det finnes i Kildeskriftfondets samling i Oslo. 

Dette er også av stor interesse når det gjelder spørsmålet om jordeiendom og forvaltning av naturgodene i Finnmark før 1775.

Blant annet skriver han der om amtmannens erverv av enkelte naturgoder, men uten å nevne hjemmelen for det. Et slikt tilfelle er Reinøya ved Vardø, som beskrives som svært rik på mange typer naturgoder, blant annet multer. Denne øya hadde amtmannen på Vardøhus tidligere tilegnet sig, slik at allmuen i Vardø først måtte plukke i to dager for amtmannen, før de fikk Tilladelse at plucke for sig selv. Av omtalen for øvrig ser det ut til at øya også på andre måter lå under amtmannens private rådighet (s. 201).

Beskrivelsen nevner også andre, særlig rike naturlokaliteter som lå under amtmannen, blant annet Tamsøya i Porsanger. Omtalen for øvrig dreier seg om naturgodene ellers i Finnmark, og allmuens mulighet til å livberge seg med det som måtte finnes på hvert enkelt sted. Med forbehold om at undertegnede har gjort en for rask gjennomgang, er det vanskelig å se at allmuens bruk av jord og naturgoder skulle ha vært gjenstand for kontroll eller tildeling forankret i en kongelig eller statlig eiendomsrett.

Blant annet sorenskriver Paus' sine beskrivelser fra 16-1700-tallet, og den dramatiske endringa i statens syn på eiendomsretten til Finnmark rundt midten av 1800-tallet (jf. foran), gjør det meget relevant å etterlyse mer forskning om dette feltet. Ikke minst har både rettskartleggerne i Finnmark, allmennheta mer generelt og ikke minst vår øverste domstol behov for utvida kunnskap om dette spennende og fortsatt dagsaktuelle temaet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse