Annonse
Hvordan kunne kongen i København eie noe fra gammelt av som han ikke engang hadde den fulle jurisdiksjon over? Hvis noen kan forklare dét, skal jeg akseptere bruken av begrepet eiendomsrett fra gammel tid. Inntil det er forklart, bør man i historiefaglige sammenhenger slutte med å videreføre denne historiske fiksjonen, skriver Steinar Pedersen. (Foto fra Wikipedia, montasje: ND)

Statens gamle eiendomsrett i Finnmark er en historisk fiksjon

For å si det enkelt – begrunnelsen i 1848 for den statlige eiendomsretten er fullstendig ahistorisk av flere grunner. Kilder fra de nærmeste tiårene forut for 1848 viser ingen slik gammel statlig (ene)eiendomsrett.

Professor emeritus Einar Niemi og professor Øyvind Ravna, begge UiT, har i det siste diskutert det faglige grunnlaget for eiendomsforholdene i Finnmark. Sentralt i diskusjonen står høyesterettsdommen i Nessebysaka i 2018, og jordutvisningsresolusjonen av 1775, da det for første gang ble mulig å få utvist private jordstykker i amtet. Niemi var historisk sakkyndig for FeFo i denne rettssaka, og finner det dypt insinuerende at Ravna meiner at hans utredning representerer «en argumentasjon for læren om statens eiendomsrett til grunnen i Finnmark». 

Niemi nevner også at undertegnede var sakkyndig for FeFos motpart, og antyder at det kanskje ikke er så mange utenom Ravna og meg som er kritiske til hans faglige belysning av problematikken. Men – som han skriver – det er ikke veldig mange som i det siste har vært opptatt av jordutvisningsresolusjonen av 1775. 

Det jeg ikke skjønner er at det skulle være insinuerende å si at han forsvarer statens påståtte gamle eiendomsrett til Finnmark. Nettopp det er jo et hovedpoeng i hans utredning - Lokalbefolkningen og staten i Nesseby. Et utsyn fra 1700-tallet til 1900-tallet, dat. 25. oktober 2017.

Der uttrykker han at staten fra langt tilbake har meint seg å eie Finnmark fra gammel tid, og bruker også to kilder fra 1900-tallet for å belegge et slikt syn. Blant annet trekker han frem den fremste nordnorske fagekspert i sin tid på historie, stedsnavn, samisk språk mv., Just Qvigstad, som sannhetsvitne. Nevnte Qvigstad hadde nemlig i 1924 sluttet seg til synet om at dette var en allmenn oppfatning. Qvigstad var en meget dyktig fagperson på sine felter, særlig innen språkvitenskap og etnologi, men hans rettshistoriske innsats er nok ikke spesielt markant.

Forarbeidene til jordsalgslova for Finnmark av 1965 brukes også som belegg for gammel statlig eiendomsrett. Der het det blant annet at –

Så langt tilbake som den norske soge vet å berette om, var all jord og grunn i det egentlige Finnmark betraktet som statens eiendom. 

I Niemis utredning heter det at dette underbygges av at rettshistorikere og historikere på 1800-tallet skal ha delt et slikt syn. Til min store forbauselse skal også undertegnede ha dokumentert dette på en overbevisende måte. Dette skal ha skjedd gjennom at jeg har vært delaktig i å utdype vendinga i rettshistorisk forskning rundt midten av 1800-tallet som ga vitenskapelig tyngde til læra. 

Det er mulig at jeg har misforstått Niemi. For sikkerhets skyld er det likevel grunn til slå fast at jeg aldri har vært i nærheten av å skrive at det fantes noen som helst rettshistorisk forskning rundt midten av 1800-tallet, som grunnlag for proklamasjon av en statlig eiendomsrett spesifikt for Finnmark.  Første gang dette skjedde var i stortingsproposisjon nr. 21 i 1848. Ganske nøytralt ble det for øvrig der også opplyst om at såkalt selveiergods ble innført i 1775, nemlig at folk kunne få utvist jord til eiendom.

Hovedbegrunnelsen for en kongelig eller statlig eiendomsrett var at samisk bruk ikke ga grunnlag for en slik rett, eller slik det sies i proposisjonen:

Det egentlige Finmarken har nemlig fra gammel Tid af været betraktet som tilhørende Kongen eller Staten, fordi det oprindelig kun var beboet af et Nomadefolk, Lapperne uden faste Boliger.

Man hadde imidlertid ytterligere én begrunnelse for statens eierskap – Finnmarks status som koloni. Det het nemlig at litt etter litt ble en del bebygd av Indvandrede, men heller ikke de ble regna som eiere av jorda - Finmarken har derfor fra de ældste Tider været betraktet som en Colonie. Amtet var også blitt bortforpakta til bergenske kjøpmenn i 1687.  Dette innebar også offentligrettslige oppgaver, blant annet avlønning av embetsmenn, m.v. 

Einar Niemi har i Vadsøs historie (s. 255) karakterisert dette på en treffende måte: 

Finnmark hadde med monopolet fått faktisk kolonistatus. En slik vidtrekkende overføring av myndighet over et helt amt er uten sidestykke i den dansk-norske enevoldstida (Niemi 1983: 255).

Stortinget hadde ingen merknader til proposisjonen, og slutta seg enstemmig til den.

Tesen om at kongen eller staten hadde eid Finnmark fra gammelt av ble ganske raskt en sannhet i det norske samfunnet etter midten av 1800-tallet. Bl.a. ble utsagnet om jordutvisningsresolusjonen av 1775 tatt som en bekreftelse på at kongen eller staten hadde hatt eiendomsretten. Til langt opp mot 1990-tallet ble dette aktivt brukt fra statens side for å begrunne «eiendomsretten».

For å si det enkelt – begrunnelsen i 1848 for den statlige eiendomsretten er fullstendig ahistorisk av flere grunner. Kilder fra de nærmeste tiårene forut for 1848 viser ingen slik gammel statlig (ene)eiendomsrett. I 1825 rapporterte fogden i Øst-Finnmark til amtmannen at det ikke engang fantes statlige allmenninger.

… forsaavidt Øst-Finnm. betræffer, skulde jeg herved give mig den Frihed at indberette at saavidt mig bekiendt, existerer ingen Staten tilhørende Almindinger i Øst-Finnm.  

Amtmannen hadde ingen merknader til dette. I journalen over innkomne saker noterte han bare ganske lakonisk, at fogd Nielsen «…melder at i Øst-Finmarken ikke existere nogen Staten tilhørende Almindinger.

 I en oversikt over statens eiendommer, fra Finansdepartementet i 1827, heter det at det i Finnmark hvor det var lite eller ingen matrikulert jord, maa vel alt det øvrige i vidtløftig forstand kalles Almindinger.

Denne trykte eiendomsbeskrivelsen i 1827 viser imidlertid at staten eide noen enkelteiendommer i Vest-Finnmark, til hvilke hører Ret til Indsamling af Fjær og Æg samt til Fuglefangst og Jagt etter Oddere og Ræve.  

Resten av Finnmark tilhørte på en måte allmuen:

«Det hele øvrige ødeliggende Land i Finmarken overlades, ifølge Rentekammerskrivelse af 8de Juni 1775, til dem af Almuen, der ønske at oprydde samme, og vorde, naar Oprydningen er foregaaet, skyldsatte».  

De fleste av de forannevnte enkelteiendommene som staten eide ble i løpet av 1830-tallet solgt til private. I eiendomsinnberetninger frem til midten av 1840-tallet ser man at myndighetene frem til da, stadig betrakta Finnmark som en form for allmenning, og at det var et skille mellom allmenninger og statens jordegods i amtet. Dette endrer seg fundamentalt etter 1845, og nesten som lyn fra klar himmel blir Finnmark statens eiendom fra gammelt av i 1848. 

Etter min oppfatning er det faglig uforsvarlig å se bort fra det ideologiske klimaet når man skal forklare det som skjer da. Samene var nemlig på det tidspunktet, av Norges ledende akademikere, definert som et laverestående folkeferd uten eiendomsrett til jord. Ifølge denne ideologiske retninga – den norske historiske skole – oppsto ikke eiendomsrett til jord før de innvandrende nordmennene slo seg ned som bønder og tok jord til odel.

Et annet forhold som gjør innholdet i postulatet om gammel kongelig eller statlig eiendomsrett uforståelig, er de jurisdiksjonelle forholdene. 

  • Første gang kongen i København fikk enejurisdiksjon over kysten og de fleste fjordområdene i Finnmark var i 1613
  • Indre Finnmark ble en del av Norge først i 1751
  • Sør-Varanger ble det ikke før i 1826 – 22 år før 1848

Hvordan kunne kongen eie noe fra gammelt av som han ikke engang hadde den fulle jurisdiksjon over?

Hvis noen kan forklare dét, skal jeg akseptere bruken av begrepet eiendomsrett fra gammel tid. 

Inntil det er forklart, bør man i historiefaglige sammenhenger slutte med å videreføre denne historiske fiksjonen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse