Annonse
Det å leve i Finnmark er en livsstil, det er på mange måter det motsatte av å leve innenfor ringveien i Oslo. Seks kilometer er ikke langt og minus seks er ikke kaldt, skriver Asle Toje. Bildet er fra Kirkenes. (Foto: Ksenia Novikova, Barentssekretariatet)

Finnmark må bli hørt!

Dersom du tror at Russland ikke driver med opinionspåvirkning i Finnmark, slik de gjorde i USA før presidentvalget, er du naiv. Oppskriften er den samme: Nøre opp under misnøye og splid på sosiale medier og bruke lokale krefter til å skape mistro til egne myndigheter.

Nylig kunne Aftenposten formidle følgende gladnyhet: «Planer om bussing av elever fikk foreldre til å tenne på alle plugger. Nå får de viljen sin». Saken var at en skole i indre Oslo skal bygges om og elevene skulle i mellomtiden flyttes hele 6,4 km til en annen skole.

Ifølge Aftenposten tar det 45 minutter å kjøre, noe noen bør fortelle Google. For de hevder nemlig at turen tar 22 minutter i trafikk. Jeg beregner vanligvis 15.

Det er hyggelig at folk lyttes til, men fra Finnmark vil det se ut til at gehøret er best når ressurssterke mennesker fra innenfor Ring 3 protesterer. Med ‘ressurssterk’ mener jeg folk som ikke har stemmeretten som sin viktigste påvirkningskraft overfor myndighetene.

Mye har vært skrevet om marginalisering og de nordligste landsdeler. Den uønskede regionaliseringen har ikke hjulpet, men problemet stikker dypere. Slutten på Den kalde krigen og på de store kystfiskeriene har svekket landsdelens relevans, sett fra Oslo.

Jeg kommer selv fra utkanten og flirer ofte når jeg ser Dagsrevyen. Ofte får man følelse av at det knapt kan bulkes på Majorstua uten at det er en nyhetssak, mens hendelser som kullkaster hele småsteder i Finnmark forblir notiser. Nyhets-Norge ender ved Tromsø.

Dette er uheldig. De nordlige landsdelene har sett lite til den enorme utbedringen vi har sett i infrastruktur i folketette steder. Veinettet er umoderne, jernbanen er i det blå og reformene fra sentrum synes ofte å fjerne tjenestene fra brukerne, som den såkalte ‘nærpolitireformen’.

Det er en logikk i dette, og logikken er grei nok. Staten bør bruke penger der folk bor, der infrastruktur og tjenester vil komme flest til nytte. Men myndighetene synes ikke å innse at dette er en selvforsterkende logikk.

Tar du kommunen, skolen, dagligvaren og helsestasjonen fra en bygd, tar du også fra den livsgrunnlaget. Vi vet dette fra Sverige hvor mye av landet er forvandlet til ‘glesbygd’ mens prioriterte tettsteder som Sune og Falköping suger livet ut av omlandet. Landsbygda legges øde.

Norske myndigheter har gjort mye rett også, bevares. Tilskudd til dagligvarebutikker i smågrender er et tiltak som nå Macron har kopiert i Frankrike. Vi skal heller ikke glemme de mange ‘hvite elefanter’ som politikere ivrige på å vise handlekraft, har sendt nordover. Mange kulturhus, fanken så mange.

Finnmark er langt fra Oslo. Om du setter en stift i Lindesnes og dreier landet som en viser, vil Vardø sveipe Roma. Staten har forsøkt å kompensere for dette med at stemmer i nord gir bedre uttelling på Stortinget, men det har ikke sikret at landsdelen behandles som stort mer enn en forblåst utpost.

Faren ved dette ble åpenbart i forbindelse med Frode Berg-saken. Det er nesten rørende hvor mye pent lokale størrelser har å si om en autoritær stormakt som har definert Norge som en ‘strategisk trussel’; les fiende. Norsk etterretning er nødvendig, og ‘nyttige idioter’ er farlige idioter.

Dersom du tror at Russland ikke driver med opinionspåvirkning i Finnmark, slik de gjorde i USA før presidentvalget, er du naiv. Oppskriften er den samme: Nøre opp under misnøye og splid på sosiale medier og bruke lokale krefter til å skape mistro til egne myndigheter.

Jeg fikk et tips fra en diplomat fra et tidligere Sovjetland. Han sier: Dersom den russiske utsendingen har mage og sivilt hår, er han byråkrat. Dersom han er veltrent med sivilt hår, er han SVR (utenlandsetterretning) og dersom han er veltrent med kortklipt nakke, er han GRU (militær etterretning). 

I min erfaring er finnmarkinger like fedrelandstro som andre nordmenn, kanskje mer, men de føler seg oversett. Det handler om små ting, som den enorme drahjelpen foreldrene på Bolteløkka skole fikk fra mediene. Skulle nesten trodd at noen av foreldrene var journalister.

Naturligvis er svaret på de utfordringene Finnmark står overfor infrastruktur og jobber. Naturligvis bør flere statlige organer flyttes til Finnmark. Erfaringene fra Danmark tyder på at mange vil slutte, men når lokal stab vel er trent opp, fungerer det fint.

Jeg ville gjerne også sett regjeringen tre sammen i Finnmark, minst en gang i året. Gå noen kilometer i finnmarkingens støvler. For det å leve i Finnmark er en livstil, det er på mange måter det motsatte av å leve innenfor ringveien i Oslo. Seks kilometer er ikke langt og minus seks er ikke kaldt.

Og dette er mitt poeng. Mye er gjort og mye gjenstår, men det kanskje viktigste er også det enkleste: å ta hensyn. Sentraliseringsreformene har tæret sterkt på tilliten mellom hva nordlendingen Stein Rokkan kalte ‘sentrum’ og ‘periferi’ i Norge.

Ikke glem at Norge er periferi. Urbanitet klarer de bedre på kontinentet. I de senere år har Stor-Oslo vokst som en latinamerikansk metropolis til over en million innbyggere. Det bor kun 76 000 i Finnmark. Da Kåfjord skole ble lagt ned i 2017 ble skoleveien 20 kilometer lengre, til Gakori.

Fakkeltog og protester førte ingensteds hen. De kunne virkelig trengt noen journalistvenner til å hevde at det tar 6 timer en vei.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse