Annonse
Koret, som fremdeles tryller fram toner, er mer enn bare sang. Det er en del av ryggraden i alle små samfunn hvor fellesskapet spiller en stor rolle. «Hjemme» er ikke bare huset man bor i, men stedet man kommer fra, fotballaget, skolen med bygdas navn og ansvar for felleskapet. Rebellene fra 1940-tallet er fremdeles innlemmet i felleskapet og setter tonen 55 år etter krigen, skrive Asgeir Ueland. (Foto fra filmen "Heftig og begeistret")

Finnmark mellom minne og framtid

Knut Erik Jensens dokumentarfilmer gir oss et godt innblikk i Finnmarks skjebne under og etter krigen, ikke minst i Berlevåg. Nå står imidlertid berlevågingene foran sin andre gjenreising som kan bli større enn Heftig og Begeistret. 

Førti år etter krigen kom Knut Erik Jensen med sin store dokumentarserie Finnmark mellom øst og vest. Den ble sendt i en tid hvor de fleste hadde én kanal, og bidro i så måte til å videreutdanne det norske folk om hva som skjedde på Nordkalotten under og etter krigen. Grunnutdanningen for en ny generasjon kom femten år før - med Brent Jord. 

Arkitekten Trond Dancke er en sentral person i Jensens seire. I 1986 skrev han Opp av ruinene om sin tid på Finnmarkskontoret. Boka er en god innføring i planene rundt gjenreisingen og hva som ble resultatet. Sett fra første halvdel av 1980-tallet skriver han litt melankolsk: «De gamle boplassene ble gjenreist, og det gikk som det måtte. Etter noen år begynte fraflyttingen.»  En kan si at moderniseringsforsøket under gjenreisingen endte med en slags mellomløsning. Med tiden har Finnmark opplevd en ganske stor grad av lokal sentralisering på bekostning av de mindre kystkommunene. 

I Jensens dokumentar oppsummerer Kristian Møller, som den gang var midt i 40-årene, tilstanden i Berlevåg. Å vende tilbake til gamle tomter var viktigere for den eldre generasjonen enn for de unge. Berlevågingene tok tidlig saken i egne hender, med et opprør mot sentrale planer. Sammen kjørte de ut tømmerstokker for å skaffe strøm og dermed gjenopplive hjemstedet. Eller som Dancke skriver: Den «forlatte heimen ble sett i et spesielt, romantisk lys.» Man skulle ikke jages vekk to ganger. 

Samme tone i Berlevåg

I dag er Kristian Møller fortsatt i Berlevåg. Han har ikke endret grunnsynet fra 1980-tallet, selv om han i dag er en stolt lokalpatriot som er inne i sitt åttiende år.
- Jeg blir her.
Han sier på skjemt at:
- Jeg skal ta ned bommen og slukke lyset når alle har dratt. 

Møller er selv et krigsbarn. Faren ble skutt for å ha hjulpet partisanene, og moren ble sendt til natt og tåkeleirene i Tyskland. Han vokste opp hos en onkel og tante. Hvor han fikk en god barndom. 

De fleste av rebellene fra 1945 som klargjorde strømlinja i et felleskapsløft er i dag borte. Men de fins fremdeles på filmen. Det er den eldre garden du ser i Heftig og Begeistret syngende i snøbyga. Men koret, som fremdeles tryller fram toner, er mer enn bare sang. Det er en del av ryggraden i alle små samfunn hvor fellesskapet spiller en stor rolle. «Hjemme» er ikke bare huset man bor i, men stedet man kommer fra, fotballaget, skolen med bygdas navn og ansvar for felleskapet. Rebellene fra 1940-tallet er fremdeles innlemmet i felleskapet og setter tonen 55 år etter krigen. 

Den globale tidsalder

I Heftig og Begeistret 2, som mange ikke likte, tror jeg Knut Erik Jensens sentrale poeng er: Hva skjer når man transporterer et slikt felleskap inn i globaliseringens hjerte i USA? Det virker malplassert og ute av stand til å fungere. Skal vi alle bli innlemmet i den globale verden, eller har de små samfunn som har hatt en broket vei etter krigen fremdeles en funksjon nå i det 21. hundreåret? 

Det nye distriksutvalget, med Victor Norman i spissen, skal kartlegge samfunn hvor befolkingspyramiden er snudd opp ned.  For de om lag en tredjedel som bor utenfor Finnmarks egne sentra er spørsmålet om det fremdeles fins unge rebeller som går mot oppleste vedtak og gjør ting selv. I Berlevåg, forteller Møller, har globaliseringen fått sitt inntog. EU har gitt midler for utviklingen av en hydrogenfabrikk som bruker kraftoverskuddet fra vindparken. Det kan gi mange positive sideeffekter som lokker høyt utdannende tilbake til heimen og viderefører felleskapet. 

Opprørsarven fra 1945

Etter krigen var det en store «solidaritetsfølelse og giverglede» rundt om i landet, oppsummerer Anders Aune i sine memoarer. Minnene fra krigen avtar i takt med at krigsgenerasjonen dør ut, det skjer over det ganske land, ikke bare i Finnmark. Tapet av solidaritetsfølelsen og en stadig større kløft mellom nord og sør, er etter mitt syn det mest brennende spørsmålet i dag. 

Imens er det nye toner i Berlevåg. Lykkes en med hydrogenfabrikken kommer en ny tid til stedet. Man blir en høyteknologisk utpost ytterst mot nord. Nye stemmer kan komme til koret, som i over hundre år har vært den del av felleskapet. I så måte er opprøret fra 1945 fremdeles i live i Berlevåg.  De tar saka i egne hender i et forsøk på å gjenreise bygda på ny. 

I dagens selvopptatte samfunn er Berlevåg et symbol på det viktige felleskapet, ikke bare i filmen, men også inn i den globale tidsalder. I så måte er Knut Erik Jensens filmer et godt dokument over krigsgenerasjonen, men han tok feil når det gjaldt berlevågingenes tilpassingsdyktighet til den nye tiden. «Heftig Hydrogen» kan fort bli en ny film som utdanner landet om Finnmark i dag. Det kan også spare Kristian Møller jobben med å ta strømmen som hans sambygdinger satte opp. Men det avhenger av at de unge tar opp opprørsarven fra 1945 – i så måte er Jensens filmer en god innføring for den oppvoksende slekt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse