Annonse
I ordskiftet om sammenslåing av Troms og Finnmark har vi sett at demokratikortet trekkes ofte, ikke minst fra dem som utroper Stortingets vedtak som demokratiets fyrtårn. Men en så kompromissløs demokrati-forståelse kommer oftest i konflikt med den demokratiske grunntanke at folkestyre forutsetter et folkeflertall som ikke går mot det aktuelle folks alminnelige oppfatning av rett og rimelighet, skriver Arnt Ryvold.

Finnmarks opposisjon og demokratiet

Og, vi har vel til gode å høre annet enn klisjépreget forstå-seg-på-eri om hvorfor Troms og Finnmarks fellesskap er smart og klokt.

Når demokratiet som det beste styresett blir brukt udemokratisk, bør det bli motsagt. Av hensyn til demokratiet. Når jeg nå skal ytre meg om det, er det fordi debatten for og mot Finnmarks løsrivelse fra seg selv, illustrerer et generelt fenomen i altfor mange politiske ordskifter. Demokratibegrepet i slike debatter blir ofte altfor snevert og formalistisk forstått som «bakstreversk opposisjon i strid med demokratiske spilleregler»: Når vedtak er gjort av det folkevalgte organ, skal det følges. Basta!

Slik snever forståelse er selv en fare, både for demokrati og ytringsfrihet. Og den underbygges gjerne med et momentant debatt-stempel, som for tiden kalles «populisme» eller «bakstreversk» og angivelig er antidemokratisk. Det kan det være, men brukt automatisk om ethvert vedtak som motarbeides, blir debatten selv udemokratisk, kun et narrativ til fri bruk mot egne motstandere.

I ordskiftet om sammenslåing av Troms og Finnmark har vi sett at demokratikortet trekkes ofte, ikke minst fra dem som utroper Stortingets vedtak som demokratiets fyrtårn. Men en så kompromissløs demokrati-forståelse kommer oftest i konflikt med den demokratiske grunntanke at folkestyre forutsetter et folkeflertall som ikke går mot det aktuelle folks alminnelige oppfatning av rett og rimelighet. Især gjelder dette de vedtak som innebærer en smertelig sluttstrek man ikke kommer unna – det berømmelige «point of no return».

Misforstå ikke: At demokratiske vedtak skal følges er god ABC. Men når alfabetet er forstått, begynner arbeidet. Demokrati er vidunderlig, selv despoter pynter seg med det og utlyser såkalt frie valg. Men det er også vanskelig, fordi demokratiet trenger motstand for å fortjene sitt gode navn og rykte. Da kan ikke enhver motstand bare avfeies med stempel «udemokratisk».

Ta f.eks. Alta-utbyggingen, den som blindt bare fulgte Stortingets vedtak, men som noen år senere fikk selv landsmoder Gro til å innrømme egentlig var unødvendig. Slik motstanderne hadde hevdet. I EU-debatten så vi samme slags konstellasjon: stortings- og medieflertallet mot det gjenstridige folket. Da var et hovedpoeng for folket her nord at vi vet av egen erfaring hva avstand mellom folk og styrende betyr og derfor ikke aksepterte den enda større avstand helt til Bryssel. Det demokratiske problem ble i den debatten løst ved bindende folkeavstemninger som ga folkefletallet rett x 2 og nå kan gi britisk brexit. Kanskje var slike erfaringer den egentlig grunn til at Finnmarks folkerøst ikke skulle være bindende.

Sånt viser at Stortingets flertall ikke alltid viser innsikt, forståelse og klokskap og i slike tilfeller fortjener motstand. I sammenslåingsdebatten Troms og/eller Finnmark er det generell enighet om at sammenslåingskonseptet er for dårlig utredet og oppviser i tillegg fomaljuridisk slendrian, påpekt av juridisk kompetanse. Og, vi har vel til gode å høre annet enn klisjépreget forstå-seg-på-eri om hvorfor Troms og Finnmarks fellesskap er smart og klokt. Men kanskje vår felles fylkesmann fra Harstad kan si det, allerede akommet Vadsø får hun selv se hvor langt og dyrt det er fra Kirkenes til hjembyen «sørpå».

Demokratiet klarer seg ikke selv, derfor må vi være på vakt for det. For internasjonalt finnes utallige autoritære formaldemokratier. Som f.eks. Den demokratiske republikken Kongo, preget av korrupsjon, uroligheter og en rekke konflikter. Eller Israel, hyllet som «midt-østens eneste demokrati», men neppe ville bestått demokrati-testen ut fra sine menneskerettighetsbrudd. Selv USA oppviser trekk som kunne fortjene betegnelsen «fake democracy».

Det finnes også sterke internasjonale krefter og presidente aspiranter som ser seg tjent med å pynte seg med merkelappen «demokrati», men ellers holder demokratibegrepet temmelig utvannet, for egen vinning.

I dette perspektiv kan det hevdes at Finnmarks opposisjon fortjener demokratisk honnør for sin evne til å lytte til, og handle for, sitt folk. Og kanskje skulle vi alle, iblant også journalister, stille oss et fellesspørsmål: På hvem sin side viser vi at vi står? Jeg tror Finnmark vet svaret.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse