Hva og for hvem skal norsk natur være i fremtiden? Internasjonalt er besøksforvaltning verktøyet mot uønskede konsekvenser av økt naturbasert reiseliv. Infrastruktur i form av parkering, toaletter, stier, merking og informasjon er noen av eksemplene på tilretteleggingstiltakene. Som her i Ersfjoden på Senja. Foto: Gaute Svensson

 For fint til å selges

Naturen er reiselivsnæringens viktigste råvare. Men alvorlige voksesmerter gjør at vi må lete etter virkemidler for å imøtekomme uønskede konsekvenser av økt turisme. Det som står på spill er både norsk friluftsliv og livsgrunnlaget for naturbasert reiseliv.

Hvis allemannsretten forblir en hellig ku og skal bestå i sin nåværende form er det god grunn til å tro at Haugen har rett i at vi lokalt kan være i ferd med å ødelegge grunnlaget for, ikke bare reiselivet, men stedvis også friluftslivet.

Samtale til bekymring

Under en workshop om bærekraftig reiseliv overhører jeg en samtale mellom to menn som lever av naturguiding. Over en kopp kaffe snakker de begeistret om et spesielt vakkert dalføre de begge har hatt et nært forhold til helt fra barnsben av. En stilleflytende elv full av fisk, omgitt av grønne åser full av elg har gitt begge uforglemmelige opplevelser her. Etter denne gjensidige kjærlighetserklæringen til dalen avslutter én av guidene med å konkludere: «Ja, dette er for fint til å selges». 

Det er nok mange som kjenner seg igjen i historien som uttrykker vår nærhet til naturen. Problemet er bare at vi har en reiselivsnæring med få reguleringsmekanismer hva gjelder tilgang til natur. Guidenes problem, og vårt problem, er at selv om noen synes det er for fint til å selges er det fritt fram for alle andre. Og dette er en tiltagende utfordring.  

Økt naturbasert turisme

Stadig flere turister kommer til Norge. Utviklingen er ønsket og forventet, men også problematisk. Livsvilkårene for å lykkes i det grønne skiftet i det naturbaserte reiselivet har kanskje aldri vært vanskeligere. Utviklingen representerer en varslet krise, som har aktualitet langt utover Barcelona og Venezia. Det er ikke bare en av Norges viktigste næringer som står på spill, det er hele dens grunnlag.

Hva og for hvem skal norsk natur være i fremtiden? Internasjonalt er besøksforvaltning verktøyet mot uønskede konsekvenser av økt naturbasert reiseliv. Infrastruktur i form av parkering, toaletter, stier, merking og informasjon er noen av eksemplene på tilretteleggingstiltakene. Vi har ikke råd til å la være å lytte til erfaringene fra andre destinasjoner.

Det er gledelig å registrere at både Troms fylkeskommune, Tromsø kommune og Visit Tromsø har prosjekter og satsinger som setter dette tydelig på dagsordenen. Dette trenger vi fordi utviklingen skjer raskt.

Raske endringer

Reiselivet er kanskje den næringen hvor endringene skjer raskest og hvor disse endringene er mest synlig. I Norge har økningen vært betydelig. I 2016 var den samlede omsetningen 170 milliarder og reiselivsnæringen sysselsatte 160 000 nordmenn ifølge Innovasjon Norge. Det er god grunn til å forvente at veksten vil fortsette. Veksten medfører endringer for både næring, lokalsamfunn og natur. 

Men endringene skjer ikke bare raskt. Det er en betydelig uforutsigbarhet i hvordan reiselivet formes og hva som tiltrekker turistene. Sosiale medier og delingsøkonomi er sterke katalysatorer i næringen. Attraksjoner blir til over natten ved hjelp av sosiale medier. Dette var for eksempel Trolltungas tilblivelseshistorie som reisemål. På Senja har fjellet Segla hatt en lignende utvikling. Dette representerer en fundamentalt annerledes destinasjonsdynamikk enn det vi hadde for bare få år siden. Eksemplene er mange og denne uforutsigbarheten skaper stedvis store utfordringer. 

Norsk natur er et fellesgode. Men tilgangen til våre fellesgoder som er sikret gjennom allemannsretten er en rett også for reiselivet og tilreisende. Veksten i reiselivet og de raske endringene i friluftslivet er med på å synliggjøre sårbarheten i allemannsretten. 

En gordisk knute

«Flere steder er vi nå i ferd med å ødelegge råvaren vår», sier reiselivsentreprenør Ivar Haugen ved Tromsø Safari. Etter flere år i bransjen så de seg nødt til å gjøre et radikalt grep for å sikre driften. De valgte å gå i dialog med grunneier for å få på plass avtaler for sine guidede nordlysturer. Av hensyn til sine kunder, grunneiere og naturen var det avgjørende å få på plass langsiktige avtaler og økonomisk kompensere eieren.

Men dette representerer en radikal kursendring. Som reiselivsaktør finnes det ingen krav om tillatelse eller økonomisk kompensasjon for å skulle bruke privateid utmark. Dette er kjernen i den gamle allemannsretten som har sin lovforankring i Friluftsloven.

Det som er nytt er at en har aktører som Haugen som på tross av sine rettigheter likevel velger å betale for tilgangen. Dette er et direkte resultat av veksten i reiselivet, hvor konsekvensene er økt press på noen lokaliteter.

Samtidig har vi sterke krefter som motsetter seg denne kursendringen, men av helt andre grunner. Norsk Friluftsliv med flere kjemper for å bevare allemannsretten for å sikre friluftslivets verdier. Den utilsiktede konsekvensen er imidlertid at en stenger for dialogen rundt hva som svekker den samme retten. 

Haugens valg belyser et tema som vil måtte diskuteres i økende grad i reiseliv og forvaltning i tiden som kommer. Skal allemannsretten være en rett for alle? Skal den beskytte både individuelle og kommersielle interesser?

Allemannsretten representerer en kjerneverdi i norsk friluftsliv og har med rette mange beskyttere. Men den representerer også en kjerneverdi i norsk reiseliv. Det naturbaserte reiselivet lever av allemannsretten. Hvis allemannsretten forblir en hellig ku og skal bestå i sin nåværende form er det god grunn til å tro at Haugen har rett i at vi lokalt kan være i ferd med å ødelegge grunnlaget for, ikke bare reiselivet, men stedvis også friluftslivet.

Utfordringene er flere. Erosjon, forsøpling, ekskrementer i naturen og generelt manglende infrastruktur er blant de synlige resultatene av manglende styringsmekanismer. Men det finnes også betydelig utfordringer som omhandler holdninger og normer. Hvor en skal gå og hvordan en skal oppføre seg er ikke selvsagt for turister. Summen av utfordringer som følger av reiselivets utvikling krever tiltak.

Besøksforvaltning er svaret

Flere destinasjoner, og deriblant Tromsø, tar nå grep for å imøtekomme de uønskede konsekvensene av økt turisme. Island, Færøyene og Finland er destinasjoner som tar forskjellige grep for å få bedre styring av sitt reiseliv.

Internasjonalt har besøksforvaltning vært verktøyet som skal imøtekomme utfordringene som følger økningen i reiselivet. Besøksforvaltning er en fellesbetegnelse på de verktøy som skal minske uønskede konsekvenser av besøk men også øke kvaliteten på opplevelsen for de besøkende. En relativt ny ide i internasjonal besøksforvaltning er at god tilrettelegging for lokale ofte er god tilrettelegging for turister. En endring i allemannsretten, hvor det organiserte reiselivet må bidra til å kompensere for byrdene næringen påfører grunneiere og lokalsamfunn, kan gå gjennom besøksforvaltning.

I fremtiden må vi forvente at evnen til å gi bærekraftig reiseliv og ansvarlig turisme konkret innhold måles i evnen til å implementere besøksforvaltning i lokale og nasjonale reiselivsstrategier. Dette er bærekraftig reiseliv i praksis. Bare da kan vi forstå, respektere og legge til rette for at noen steder for lov til å forbli for fin til å selges.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse