Annonse
Foto: Ole Åsheim

Hva har havforskerne lært?

Mengden av torsk i alle alderstrinn er ubeskrivelig, og situasjonen begynner å ligne tilsvarende perioder der torskebestanden til de grader var underestimert.

Fredag den 22. mars stilte jeg spørsmål i avisen Fiskaren vedrørende stadig nedgang i torskekvotene både for 2018 og nå i år. Det gjør jeg etter å ha vært vitne til de enorme mengdene torsk som fyller kysten fra Vardø i øst og sammenhengende ned på Trøndelagskysten.

Og, den er ikke bare langs kyststripa. Torsken fyller alle fjorder og sund og fiskerne må være forsiktig med hvor mye garn eller annet bruk som settes i havet.

Mengden av torsk i alle alderstrinn er ubeskrivelig, og situasjonen begynner å ligne tilsvarende perioder der torskebestanden til de grader var underestimert.

Jeg har ikke bedt om økt torskekvote for i år fordi jeg vet at det er umulig. Men jeg stiller spørsmål om på hvilke grunnlag torskekvotene ble satt ned de to siste årene. Bakgrunn for spørsmålet er som følger:

I tiden før 2006 ble det ofte tatt til orde for at kvotene ikke burde settes opp eller ned med mer en 10% hvert år, dette for å få stabilitet. Dette var også Norges fiskarlag enig i. Og under det norsk-russiske kommisjonsmøte i Lofoten i 2006 ble dette bestemt.

Relativt kort tid etter dette viste torskebestanden seg å være atskillig større en det som var grunnlaget da 10 prosent regelen ble innført. Norges Fiskarlag og Fiskebåt ble enig om at kvotene måtte økes med 20 prosent i tre år for å ta igjen bestanden. Og i møte med russiske organisasjoner ble det bestemt at vi skulle be våre respektive myndigheter om økning av kvotene.

Så, i 2008, i Bergen i den norsk-russiske kommisjonen, ble kvotene for 2009, 2010 0g 2011 økt med henholdsvis 23-21 og 21 prosent. I protokollene står det at det ble gjort etter ei særordning. Dette utgjorde 130.000 tonn over tre år.

Det er min påstand at om ikke vi hadde gjort det vi gjorde, så ville de kvotene vært tapt for både russiske og norske fiskere og samfunn.

Når fiskere i Norge ringte meg å lurte på hvorfor de skulle være medlem i Norges Fiskarlag, så minte jeg dem på det, som nok betalte medlemskapsgebyret for evig tid.

Om ikke det var nok. Den norsk-russiske fiskerikommisjonen var akkurat ferdig med forhandlingene i 2012 i Kaliningrad og var på flyplassen, da nyheten kom om at det internasjonale havforskningsrådet ICES, hadde skreve opp torskebestanden med 40%.

Dette ble altså gjort til tross for at kvotene var økt med over 60 % de tre årene før.

Hva visste de norske forskerne om bestanden og oppskrivingen av bestanden, mens vi satt i møte? Kvotene ble som følge av det over 1 mill. med påfølgende lave priser i 2013. Om en ser på dette i et samfunnsperspektiv så har altså kystsamfunnene som lever av fiskeri blitt snytt for store verdier.

Hva har så havforskerne  - eller systemene som alltid får skylda - lært av dette? Svært lite er jeg redd for, fordi siden 2013 med rekord kvote, så har de med stor iver kvotemessig tatt oss ned år for år, til tross for at bestanden må være skyhøy.

Når jeg i samme avis spør hva Norges Fiskarlag har gjort og gjør med saken, og får til svar fra generalsekretæren at uttalelsene får stå for Reidar Nilsens regning, så er nok det svar godt nok. For øvrig så er det riktig: alt jeg her har skrevet står for Reidar Nilsens regning.

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse