- Det må antakelig være helt andre hensyn enn fiskerinæringen som begrunner en norsk omkamp, skriver Ivan Kristoffersen i sitt innlegg.

Fiskehistorien

- Jeg tror ikke det er noen grunn til å omskrive innholdet i en fri meningsbrytning om EU for tyve år siden.

En kritisk analyse av fiskeriavtalen med EU vokste til en heftig debattstorm sommeren og høsten 1994 og endte 28.november opp med et massivt nei-flertall på kysten.

Noen nordmenn og kvinner drømmer om omkamp i EU-saken, men våger ikke å stå fram med sine krav. Det gjør derimot Europabevegelsens generalsekretær Kirsti Methi i Nordlys og tidligere ekspedisjonssjef i fiskeridepartementet Torben Foss i Nordlys. I FiskeribladetFiskaren får “Ivan Kristoffersen gjennomgå av Torben Foss”, som i 1994 ledet fiskeriforhandlingene for Norge i Brüssel.

Begge angriper undertegnede som tidligere sjefredaktør i Nordlys, da avisas grunnholdning ble beskrevet før og etter folkeavstemningen om EU i 1994. De anklager undertegnede for historieforfalskning og fordi jeg ikke har fått med meg de store forandringer som har skjedd i EUs fiskeripolitikk på 20 år.

Det siste er et smertelig tap som kanskje ikke skyldes undertegnede. Min artikkel ”En fiskehistorie” tok sikte på å forklare Nordlys’ Nei-råd-standpunkt den gangen. EU-saken handlet ikke om forholdet mellom kystflåten og trålerflåten, som Nordlys skrev på lederplass nylig.

For Nordlys i 1994 gjaldt saken et forhandlingsresultat for norske fiskerier i Brüssel, der fiskeriminister Jan Henry T. Olsen skiftet standpunkt fra nei til ja kl 02.20 14.mars 1994, ifølge lederen for den norske delegasjonen Grete Knudsen med ordene: «Æ e`en likanes kar».

I noen reportasjer og kommentarer satte Nordlys i 1994 søkelyset på det faktum at den fiskeriløsning «Norge hadde oppnådd i Brüssel», var en ressurspolitikk Norge allerede hadde fått i 1977 med utvidelsen av de gamle fiskerigrenser til 200 nautiske mils økonomiske soner og med godkjenning av FNs havrettstraktat i 1982.

Kyststatene ble satt i sentrum i en ny forståelse av folkeretten i havområdene. EU var ingen kyststat, knapt nok en stat. Norges EU-løsning kunne i verste fall kollidere med etablerte folkerettsprinsipper. De påla kyststaten både plikter og ansvar for fiskebestandene og forpliktet kyststatene å prioritere hensynet til egen kystbefolkning og overskuddet til tredjeland.

Hvis det var ekspedisjonssjef Foss som skrev utkastene til statsrådens artikler og taler det året, kan jeg lett skjønne opphisselsen ennå tyve år etter.  En kritisk analyse av fiskeriavtalen med EU vokste til en heftig debattstorm sommeren og høsten 1994 og endte 28.november opp med et massivt nei-flertall på kysten.  Den historien kan vel ikke omskrives. I ettertid kan en jo spørre hvorfor en enslig stemme nordfra kolliderte så ettertrykkelig med en massiv halleluja-bevegelse, utgått av Torben Foss sin anbefalte forhandlingsløsning.

Svaret er at det kanskje var flere som gjennomskuet ekspedisjonssjefens uklare og dårlig begrunnede forhandlingsløsning, og som Torben Foss innrømmer en sjelden gang: Det var strid om «delegasjonsspørsmålet». Nordlys poeng den gangen var at mer og mindre fortiet i alle talemåter. Der var «delegasjonsspørsmålet» i praksis en norsk fiskeriforvaltning, der kompetansen «skulle overføres til Brüssel». 

I ettertid er det neppe mulig å omskrive en kritisk journalistikk som gikk stikk i mot en massiv hyllest, og med all respekt for Foss sitt behov for å sukre den bitre pillen. Jeg tror ikke det er noen grunn til å omskrive innholdet i en fri meningsbrytning om EU for tyve år siden.

For min del må Foss, Methi , muligens i allianse med  Nordlys, forsøke seg på en omkamp. Men jeg kan dessverre ikke love Foss at ja-siden vil storme til værs med utsiktene til en større sildekvote i et forhandlingsresultat fra 1994.

Og til Methis forbilledlige omsorg for markedsadgangen til en profittsterk oppdrettsnæring. Jeg tror heller ikke folk vil skynde seg til urnene for å protestere mot toll på norskprodusert røykelaks. Det må antakelig være helt andre hensyn enn fiskerinæringen som begrunner en norsk omkamp.

Hvilke hensyn skulle det være? En EU-elite som bombet Europa tilbake til 20-årene og etterlater flere generasjoner unge mennesker uten jobb og framtid? I 1994 satte velgerbefolkningen hensynet til ressursene foran markedsadgang. Det var et historisk veivalg som kanskje ikke er til å rokke i dag. Det viktigste som har skjedd i ettertid er at Norge i samarbeid med russerne har gjenreist norske fiskebestander i en vellykket norsk forvaltning.

En overdimensjonert europeisk fiskeflåte som ennå i 1970-årene sopet rundt på norske og internasjonale fiskebestander, er redusert til tredjeland. De er bundet opp av kvoteavtaler og norske regler. Det er ingen problemer i sikte som tilsier at norsk fiskerinæring må reddes i land av et fiskeribyråkrati i EU, som stadig sliter med bærekraft, overkapasitet, utkast og nedfiskede bestander. Her har Torben Foss enda en påstand som kan legges i kurven av gamle synsinger. Foss mener at norske fiskere fortsatt kunne drive lobbyvirksomhet i Stortinget.

Det kunne de muligens, om Norge var blitt medlem av EU med en overgangsperiode for norsk fiskeriforvaltning i bytte mot markedsadgang, men dessverre med begrenset innflytelse i konkurransen med 15.000 etablerte EU-lobbyister i Brüssel.  Som husmenn- og kvinner i den enorme norske blåmyra ville fiskeribefolkningen neppe fått sjansen til en omkamp om de sterke drivkreftene fra fiskesalgslagene og i eierskapet til fisket, slik som varslet i forslagene fra Tveterås-utvalget.

Viktige norske virkemidler ville blitt valset ned, slik Knut Hoem så det i 1972. Nå får kysten folk en sjanse til omkamp mot kvotebaroniene og de sterke drivkreftene bort fra kysten i en nesten hensynsløs EØS-tilpasning i norsk politikk.

Foss har også en annen besynderlig påstand, nemlig at «noen» skulle ta fiskeriminister Jan Henry T. Olsens «politiske fremtid i pant for at Norge ikke ga fra seg fiskerettigheter». Norge ga ikke fra seg fiskerettigheter, men en forvaltningsmyndighet som var en suverenitetsavståelse. Den kunne omfatte en overdimensjonert europeisk fiskeflåte som hadde sopet ressursene i norske og internasjonale farvann i perioden før den store grenseutvidelsen i 1970-og 80-årene. «Panten» til Foss kan bare forklares med Gro, Arbeiderpartiet og regjeringen. Det var de eneste som kunne herske over Jan Henrys «politiske fremtid».

Men den påstanden er heller ikke sann. I etterkant av nederlaget i 28.november fortsatte Jan Henry i Gro- regjeringen, og ble en populær fiskeriminister de neste to årene. Da Thorbjørn Jagland dannet regjering i 1996, ble Jan Henry tilbudt stillingen som fiskeriminister, men sa ifølge kilder i familien nei til en ny karriere. Trolig hadde han fått nok av pendling mellom Tromsø, Oslo og Brüssel, og avsluttet med et viktig ettermæle.

Jan Henry var den første fiskeriminister som satte søkelyset på det enorme potensialet i en fiskerinæring i balansen mellom samfunnet og de enorme kapitalkreftene som siden stormet inn i næringen.

Der bør nok den tidligere forhandlingsleder og ekspedisjonssjef vise respekt for sin tidligere sjef i et avgjørende veivalg for norsk ressurspolitikk.  De sperringer Torben Foss sliter med så lenge etterpå gjør meg usikker på troverdigheten til den gamle forhandlingsleder fra Brüssel. Kanskje burde Torben Foss heller identifisere seg med Ibsens Brand:

Min sjel, vær trofast til det siste.

Seirens seir er alt at miste.

Tapets alt din vinning skapte.

Evigt eies kun det tapte.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse