SKIPSHOLMEN: Denne sandstranda er blant de mest populære utfartsstedene i Tromsø. For tre år siden ble den solgt til private utbyggere for fem hundre kroner meteren. Nå skal det bygges private hytter her - til sammen 60 boenheter. Foto: Yngve Olsen

Om eiendomshaier og strandløver

Hvor mye ville du gitt for denne stranda?

Tromsø kommune har begitt seg inn på en sti brolagt med gode intensjoner, hvor det kan bli vanskelig å snu før det er for sent.

Det så ut som en ganske tilforlatelig sak. Etter å ha gravd seg ned i kotehøyder og soldiagrammer for potensielle skandalesaker i Kongeparken, Nordlyskvartalet og Solseilet må det ha vært en lettelse for kommunepolitikerne å ta stilling til en utbygger som tilsynelatende ville bygge akkurat det som var tegnet. Faktisk var planene til Sommarøy Hotell, ved Saltdalshytta-gründerne Per Aronsen og Ole Johannes Monsen, allerede godkjent. Det var bare en liten detalj: Utbyggerne mente de hyttene som skulle bygges på Skipsholmen- til sammen 60 boenheter - ikke var salgbare så lenge de var pålagt brukt i næringsformål. For da måtte hyttekjøperne tegne en kontrakt der de leide hyttene tilbake til hotellet et antall uker i året. Fint hvis du vil ha en selvfinansierende hytte, men mye strev når du må forlate den klar for utleie etter å ha pakket ungene i bilen søndag ettermiddag. Så i sommer ba utbyggerne pent om å få bygge de samme hyttene, men regulere om tomtene fra næring til fritidseiendom. Slik kunne eierne disponere dem fritt. Da skulle det bli sving på sakene og store investeringer på Sommarøy. Endringen ble godkjent, etter litt murring fra Fylkesmannen og protester fra det lokale fiskarlaget. Sistnevnte påpekte at hvis utbyggingen ikke var bærekraftig, stod det andre næringsprosjekt i kø for å bruke det attraktive arealet. Tomter regulerert til næring er knapp vare på øya som måler 1,8 kvadratkilometer.

Bygging i strandsonen blir enklere jo lenger nord du beveger deg. I Oslofjorden er det knapt mulig å få slått inn en spiker innenfor hundremeterssonen. Fra Sørlandet til og med Trøndelag er det mulig å få dispensasjoner, men kommunene må gjøre strenge vurderinger. I Nordland, Troms og Finnmark er terskelen adskillig lavere. Årsaken er at det er vanskelig å lage rettferdige regler som gjelder hele landet. Og vi har tillit til det lokale selvstyret. Slik er det også lov å ta høyde for at geografien i enkelte deler av Troms  gjør at det eneste stedet man kan bygge er i 100-meterssonen, klemt inn mellom fjæra og stupbratte fjell. For det er langt, dette landet. Vi har 25.000 kilometer kystlinje - eksklusive øyer og holmer. Det høres mye ut, men er bare fem meter per nordmann. Samtidig varierer jo tettheten av nordmenn. I Finnmark ville du knapt sett naboen på neste nes om befolkningen ble stilt opp i fjæra. Langt fra alle disse kilometrene er naturperler, det er fortsatt plass til skipsverft, havbruk og rorbuanlegg uten at noen lider store tap av rekreasjonsområder. Andre steder er det tettere. I Tromsø lever vi 70.000 mennesker, de fleste konsentrert på en liten øy med drøye 25 kilometer fjære, fyllinger - og noen meter strand Vi må nødvendigvis valfarte til Kvaløya og spre oss litt utover når vi våkner til en sjelden varm sommerdag og får trang til å kjenne sjøbrisen. Fortsatt er det ikke mange meter på hver av oss. Derfor må administrasjon og politikere i Tromsø være litt strengere enn sine kolleger i Kvænangen og Vardø. 

Men med vedtaket på Sommarøy gikk kommunen bort fra en av de få begrensningene for å bygge igjen strandsonen i Tromsø - det må være til næringsformål, i alle fall til nytte for felleskapet. Tidligere har derfor Sommarøy hotell måttet føre opp hytter som ble leid tilbake til hotellet, regulert som næring. Det samme gjelder i Balsfjord og rorbuene på Malangen brygger. Utbyggerne hadde den gang ikke mulighet til å få handlingsrommet Sommarøy hotell nå har fått. I fjor endte det i retten, da to rorbueiere saksøkte selskapet uten å nå frem. Og når en dør først åpnes, blir det gjerne kø. Samtidig som Aronsen og Monsen fikk godkjent sin utvidelse på Sommarøy, regulerte de lokale investorene Tor Arne Antonsen og Morten Willumsen et stort reiselivsanlegg i Kvaløyvågen. Her fikk de samme betingelser som utbyggerne på Sommarøya. Det er et viktig prinsipp i likebehandle næringsprosjekt. De har også slitt med salget. Nå søker de om samme endring som utbyggerne på Sommarøy, og vil gjøre et tredvetalls fritidsboliger i strandsonen helprivate. Ut fra et argument om likebehandling blir det vanskelig å ikke gi dem medhold. 

Men Tromsø kommune har med dette begitt seg inn på en sti brolagt med gode intensjoner, hvor det kan bli vanskelig å snu før det er for sent. Og alt tyder på at lokalpolitikerne her vandrer med skylapper. For det var det samme kommunestyret som slapp gjennom utbyggingen av Monsterbygget og plugget igjen vestsiden av Tromsøya. De var svært nær å bygge ut hele kulturlandskapet vest for Sandnessundbrua i fjor. De presterte å legge en havbrukslokalitet innenfor Gåsvær, som havbruksnæringa selv takket nei til på grunn av naturverdiene. Og det er samme kommune som for tre år siden solgte hele den kritthvite korallstranden og eiendommen der det nå skal bygges hytter til Sommarøy Hotell, som hadde sikret seg opsjon under forutsetning at det skulle bli reiselivsaktivitet. Inntil da hadde stranden vært kommunal. Tromsøfolk valfarter hit på godværsdager. Det er en av de mest populære utgangspunktene for kajakkturer i kommunen, en skjærgårdsperle med storhavet og Hekkingen like rundt hjørnet. Så om noen lurer på hvor høyt verdsatt indrefileten av strandsonen er i Tromsø, har vi et konkret tall: 500 kroner per meter. Men frykt ikke, den skal fortsatt være tilgjengelig for folk flest. Dette står i saksutredningen: “Faren for privatisering av området er ikke større enn ved gjeldende plan, da det er krav om felles soner mellom enhetene.” 

Samtidig som stranda på Skipsholmen ble solgt unna og regulert til hytter, fikk eierne av en håndfull campingvogner langs stranda i Sandvika to kilometer unna beskjed om å rive spikerteltene og finne et nytt sted å være. Her var også kommunen grunneier. Campingvogneierne hadde en leieavtale med det lokale idrettslaget, men kommunen mente det var en utilbørlig privatisering av et utfartsområde i strandsonen. Det er vanskelig å være uenig i den konklusjonen - noe også campingvogneierne og idrettslaget erfarte. Men særlig for idrettslaget på Sommarøy må det være like vanskelig å se noen rød tråd eller konsekvent håndheving av Plan- og bygningsloven i kommunen. For en barnefamilie som kommmer til Sommarøya blir det kanskje like vanskelig å forstå hvordan strandsonen ikke er blitt privatisert, med et tredvetalls hytter kneisende over sjøen. Og for en utbygger som nå sitter på en ubebygd strandeiendom i Tromsø, blir det vanskelig å forstå at ikke han skal få lov, når det er fritt frem for andre. For en ting vet vi om eiendomshaier: De spiser strandløver til frokost. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse