Annonse
Statsminister Erna Solberg valgte å sette den mest høyreorienterte statsråden - Sylvi Listhaug (bildet), på den aller vanskeligste posten, skriver stortingsrepresentant Tove Karoline Knutsen, som også tar et oppgjør med Nordlys-kommentator Skjalg Fjellheim.

Fjellheims vrede

Skjalg Fjellheim har kommet med den mest enøyde, overfladiske og unyanserte kritikken jeg i mine levedager har sett.

Mens statsminister Erna Solberg valgte å sette den mest høyreorienterte statsråden på den aller vanskeligste posten, har både statsministeren selv og utenriksminister Brende fullstendig abdisert i saken.

En erfaren journalist finner det betimelig med en nedsabling av Arbeiderpartiet som er fullstendig bortenfor alle proporsjoner. Hva i himmelens navn driver du med, Skjalg Fjellheim?

Utfordringene. Asyl- og flyktningfeltet er det vanskeligste politikkområdet vi som nasjon står i. Det er et enormt spenn mellom ytterpunktene i analyser og standpunkter. På ene flanken finnes de som kategorisk vil stenge grensene og som argumenterer krast for sin holdning. På andre siden er de som mener at Norge som et rikt land må åpne grensene for alle som ønsker å komme hit.

Omtrent midt i står Arbeiderpartiet, landets største parti, der det er mange ulike synspunkter på hvordan asyl- og flyktningpolitikken skal utøves. Men Arbeiderpartiet har alltid stått - og står - i dette spennet. Dilemmaene er mange; som i saken om Marie Amelie, i diskusjonen om “mufferne”, debatten om de mange tusen som kom til Norge under Balkan-krigen på 90-tallet og som nå; når vi står midt i den verste flyktningkatastofen i nyere tid.

Forliket. Forliket i Stortinget i november i fjor høst kom etter at tilstrømmingen av mennesker over Storskog hadde økt kraftig. Mange kom flyktende fra krig og terror, andre kom med ønske om et bedre liv, men uten et beskyttelsesbehov.

Schengens yttergrense i nord ble satt under press, og  Arbeiderpartiet og den øvrige opposisjonen på Stortinget presset på overfor en regjering som lenge var handlingslammet av indre uenighet. Kravene fra opposisjonen var konkrete; flere UDI-ansatte på plass i nord, mer politi ved grensen og en mer tydelig dialog mot Russland om håndtering av oppgaven.

Et viktig punkt i den instruksen som Stortinget vedtok er at asylsøkere som har kommet over Storskog og som har opphold i Russland, kan returneres. Stortinget satte som et absolutt krav at dette må skje trygt, i tråd med Norges internasjonale forpliktelser. Etter at blant andre FN har sådd  tvil om at så er tilfelle, sendte opposisjonen spørsmål til regjeringen om saken.

Innvandringsminister Sylvi Listhaug ble innkalt for å svare for hvordan Stortingets forutsetninger er oppfylt, særlig for mennesker som har kommet i transitt gjennom Russland fra Syria. Det ble en heller miserabel forestilling. Listhaug kunne rett og slett ikke redegjøre for saken og valgte uvesentlig utenomsnakk istedenfor. Men nylig kom nyhetsmeldingen som bekrefter våre bange anelser:

Russland og Norge er slett ikke blitt enige om hvordan returnerte asylsøkere skal ivaretas. Regjeringen har ikke hatt den nødvendige dialog med Russland, slik Stortinget har krevd.

Og mens statsminister Erna Solberg valgte å sette den mest høyreorienterte statsråden på den aller vanskeligste posten, har både statsministeren selv og utenriksminister Brende fullstendig abdisert i saken. Situasjonen på Storskog er mer uoversiktlig enn noensinne.

Baker for smed. Med dette som bakteppe blir Skjalg Fjellheims utblåsing direkte ubegripelig. Istedenfor å drive kritisk journalistikk overfor dem som sitter med hovedansvaret, nemlig regjeringen, velger han Arbeiderpartiet som skyteskive.

Legitim opposisjonspolitikk, der vi stiller spørsmål til regjeringen om hvorvidt Stortingets forutsetninger i forliket er oppfylt, blir av Fjellheim framstilt som “vingling” eller at man “løper fra” avtalen. Hva i all verden er det for slags analyse? Det er faktisk vår forbannede plikt å være kritisk til regjeringens håndtering i saken.

Stortingets vedtak sist høst skjedde på rekordtid og utenom det som er vanlige rutiner. Det skjedde i tillit til at regjeringen håndterer utfordringene med det ansvar og den respekt som Stortinget må kunne forvente. Det er få som mener at Listhaug med sine mange provoserende uttalelser og holdninger lever opp til en slik ambisjon.

Skjalg Fjellheim hevder det er feil når “enkeltskjebner” beveger politikere. Til det er følgende å si: Flyktningpolitikken handler om mennesker, om “enkeltskjebner”. Det er summen av det som skjer med disse “enkeltskjebnene” som skal fortelle oss om hvordan politiske beslutninger omsettes til politisk praksis.

Vi snakker om et politikkområde av det slaget som konstituerer oss som nasjon, både i egne og andres øyne. Derfor anbefaler jeg at både Skjalg Fjellheim og Nordlys skjerper sine analytiske redskaper en smule. Jeg går ut fra at det blir bruk for dem også framover.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse