Annonse
Foto: Torgrim Rath Olsen

Den flasketuten peker på – fiskelykke i kvoteland

Det er noe fascinerende ved å si en ting, og så i praktisk politikk systematisk gjøre det helt motsatte. Om ikke det er uærlig, så er det i alle fall forvirret.

For noen uker siden ble kvotemeldingen vedtatt. Den gir avklaringer på en rekke områder for fiskeriene. I tillegg forenkler den, og følger opp riksrevisjonens kritikk ved å avvikle samfisket med seg selv, og stoppe muligheten til å bygge stadig større båter og ta med seg kvotegrunnlaget. Dette reduserer trykket mot eierkonsentrasjon og sikrer en variert flåte.

Alternativet til dette var relativt forvirrende.

SP og SV fremmet et forslag om å forby «kvotesalg», altså i praksis salg av fartøy med fisketillatelse. Dette gjorde de samtidig som de understreket at kvoten er knyttet til fartøyet. Logikken er ikke slående, og konsekvensene er dramatiske. I praksis ville det betydd at store deler av de investeringene som er gjort i flåten, ikke lenger har noen økonomisk verdi. Et slikt omsetningsforbud ville innebære at fiskere ikke ville har sikkerhet for sine lån, fordi båten i praksis ikke ville være omsettbar. I tillegg ville en ikke kunne få igjen det en har lagt ut ved kjøp.

Dette var forslagsstillerne klar over. For å sukre pillen og kompensasjon, presenterte Per Olof Lundteigen under debatten en original løsning; en kunne få avskrive kvotekjøpet. De som skjønner vanlige regnskapsregler skjønner at dette ikke er mulig uten at en innfører individuelt eierskap til kvoter, nettopp det SP/SV er imot. De som skjønner økonomi og avskrivningsregler, forstår at dette ville bety at fiskeren bare ville få kompensert 22% (=skattsatsen) av «bokført» verdi, og tape 78%. I behandling av pelsdyrsaken avviste SP fullstendig en kompensasjon for pelsdyrbøndene som var 100% av bokført verdi. Det var, ifølge dem, en selvfølge at de fikk full erstatning etter markedspris. Men for fiskere er altså en femtedel nok. Det viser kanskje at noen næringsdrivende er bedre enn andre næringsdrivende i Sps tankegang. Heldigvis ble det klart nedstemt. Selv Ap klarte ikke svelge den.

Riksrevisjonens fane ble hevet høyt av de rødgrønne. Samtidig stemte de mot en rekke forslag som vil komme riksrevisjonens bemerkninger i møte. Samfiske med seg selv fikk ramsalt kritikk av Riksrevisjonen. Ap og SP stemte likevel for å fortsette ordningen. De er mot strukturering (sammenslåinger) under 11 meter, men støtter likevel en ordning som har redusert antall reelt aktive sjarker med over 200 fartøy (Riksrevisjonen). De er altså for strukturering så lenge en beholder begge båter. Dette til tross for at det er i denne gruppen rekrutteringen skal skje, og denne ordningen har medført at det er i sjarkgruppen en har hatt den sterkeste kvoteprisøkningen de siste årene. Samtidig ønsker en lavere kvotepriser. Det er noe fascinerende ved å si en ting, og så i praktisk politikk systematisk gjøre det helt motsatte. Om ikke det er uærlig, så er det i alle fall forvirret.

De rødgrønne politikerne stemte også mot overgangen til faktisk lengde i stedet for hjemmelslengde. Igjen neglisjerer de Riksrevisjonens kritikk. Glidningen mot større og større fartøy og høyere eierkonsentrasjon skyldes blant annet hjemmelslengdesystemet. Det at man kan ha en annen faktisk lengde enn hjemmelslengde har gitt en nødvendig restrukturering, men har også gitt større og færre fartøy og høyere eierkonsentrasjon. Å fortsette med dette, ville være å neglisjere Riksrevisjonens merknader. Når de rødgrønne endte opp med å være mot denne endringen, betyr det også at en fortsatt ville sett en glidning mot enda flere større fartøy og enda færre eiere. Igjen er deres praktiske politikk fullstendig motsatt av hva de sier.

La oss til slutt da ta med noe som hadde vært nesten komisk om det ikke er at det er ganske alvorlig. Forslaget om å forby «kvotesalg» inneholdt også en idé om hvordan kvotene skulle fordeles om noen gikk ut av fisket, enten ved for eksempel pensjon, død eller skade. Ikke tro at det skulle være automatikk i at for eksempel sønn eller kone fikk fortsette driften dersom hjemmelsmannen ble yrkesskadet eller falt fra. Neida, da skulle en ta en helt ny vurdering, basert på kompetanse og nærhet (til ressursen slik en kan forstå det).

Satt på spissen; dersom sønn har fulgt far på sjøen i alle år, og faren faller fra, er det ikke automatikk i at sønnen får overta. Det blir den med høyest kompetanse (fagbrev? Høyskole? Universitet?) og med størst nærhet (til sjøen?) som får kvoten. Båt var ikke et krav de listet opp.

Jeg tror dette strider kraftig mot folks rettsfølelse, og er ikke en egnet måte å drive fiskeriforvaltning, eller sikre bosetning og aktivitet.

Det er ren kvotebingo, eller fisketruten peker på.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse