Annonse
Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. (Foto fra Wikipedia / Kim G. Skytte)

Flertallet i det nye styret for Nordnorsk kunstmuseum bommer stygt

Direktør Jérémie McGowan burde få fortsette i stillingen.

Jérémie McGowan har bragt noe helt nytt inn i Nordnorsk kunstmuseums profil og virksomhet.

Undertegnede var styremedlem de to siste periodene. Fordi jeg hadde forskningsopphold utenlands i 2019, var jeg kun med på ett styremøte i fjoråret. Det beklager jeg!

Både det gamle og det nye styret roser Jérémie McGowan for hans museumsfaglige innsats og resultater. Men nåværende styreleder Grete Ellingsen synes ikke å ha forstått rekkevidden, betydningen av dette. For hvorfor svarer hun til at avskjedigelsen «dreier seg om en helhetsvurdering»? I det følgende vil jeg ta for meg Ellingsens begrunnelse for at McGowan sist fredag ble «løst» fra sitt åremål ved museet.

Ellingsen påstår «at det forrige styret opprinnelig ikke ønsket å forlenge direktørens åremål da det utgikk». Dette er feil. Styremøtet 1. april i fjor var åsted for en avgjørende intern debatt. Til slutt inngikk styret et kompromiss med seg selv, der direktørens åremål ble forlenget med to år (åremålet for en direktør ved museet kan maksimalt vare to perioder à fire år).

Ellingsen mener direktøren «har hatt svakt lederskap». Også feil. Museet har stått frem med klar profil, vunnet priser og satt publikumsrekord både i 2017 og i 2018, under Jérémie McGowans ledelse. De ansatte har, med ett unntak, støttet helhjertet opp om ham. Årlige handlingsplaner er lagt frem for styret og godkjent. Styret og de ansatte har deltatt i strategiarbeid med planer (også godkjent av styret) som gjelder ut inneværende år. Samarbeidsklimaet har hele tiden vært godt.

Ellingsen påstår at «det oppsto situasjoner som følge av direktørens personalbehandling». Ja, det dreier seg om én personalkonflikt med røtter som strekker seg tilbake til tiden før McGowan tiltrådte i 2016, og som i 2019 så ut til å være løst!

Ellingsen trekker også frem «fallende publikumstall». Vel, 2019 ble ikke det beste året. Men årsaken er ikke direktørens ledelse. Bakgrunnen for svikten i besøkstallet er at museet og styret som svar på krav til økt egeninntekt så seg nødt til å innføre inngangsbilletter. Museets publikum har siden museet åpnet i 1988 vært vant til gratis adgang. Hvem undres over at folk reagerer nølende, at de helst ville beholde den gamle ordningen? Så vel de ansatte som det forrige styret forventet en nedgang i besøkstallet som følge av den nye inngangsbilletten.

Dermed gjenstår ett moment i Ellingsens vurdering: økonomistyring. Men museets regnskap har blir revidert og godkjent i alle år McGowan har vært direktør. Styret har jevnlig mottatt detaljerte økonomirapporter og anerkjent disse. Det kan naturligvis hende at styreleder gjerne så at detaljer i budsjettet hadde vært turnert annerledes. Men det gir i seg selv ikke grunn til avskjed. Museets dyktige stab og økonomiansvarlige er med i dette. Administrativ leder Bodil Kjelstrup er for tiden ansatt ved et utenlandsk museum for å lære mer om ulike finansieringsmodeller, som lover godt også for denne siden av museets virksomhet fremover.

Hva tier Ellingsen om? Et svar med store ord: Under Jérémie McGowan har museet plassert seg solid i Tromsøs, Nord-Norges og Sápmis kulturliv, foruten samarbeid med institusjoner spesielt i sirkumpolare områder (for eksempel RiddoDuattarMuseat, Karasjok; Korundi, Rovaniemi, Finland og Anchorage Museum, Alaska). Museet inspirerer til debatt, skaper engasjement både for- og imot utstillingsprosjekter og formidling. Alt dette er godt for oss i nord uansett hva vi måtte mene om museets kunstfaglige profil. Likegyldigheten er kunstmuseets og kunstlivets verste fiende.

Jérémie McGowan har bragt noe helt nytt inn i Nordnorsk kunstmuseums profil og virksomhet. Det dreier seg om Nord-Norge og Sápmi i kunsthistoriske og samtidskunstneriske kontekster. Spørsmål om urfolkskunst, om feminisme, om det elitære versus det «folkelige» har blitt tematisert i utstillinger som There is no (2017), Like Betzy, (2019) og Oppleve: Kunsthåndverk, den nåværende duodji-, håndverks- og aktivitetsbaserte utstillingen. (Det ligger en slem ironi her i forhold til avskjedigelsen av museets direktør. Det handler om en utstilling som profilerer museet på nye områder, men som vi under koronavirusets regime enn så lenge ikke får oppleve.) Det dreier seg om å nå nye publikumsgrupper, ikke minst blant byens innbyggere. Og det handler om å styrke museets forskning. Under McGowan har museets sjefskurator, Charis Gullickson, blitt tildelt stipend fra Norges forskningsråd, Nordnorsk kunstmuseum og UiT Norges arktiske universitet for et museumsrelatert forskningsprosjekt som skal lede frem mot doktorgrad. Den ene av hennes to veiledere er – Jérémie McGowan! Under ham har museet sørget for å styrke seg selv også når det gjelder spisskompetanse.

OK, la gå, museet mangler likevel noe. Men heller ikke det kan lastes direktøren. Og ikke styret. Det dreier seg om innkjøp av kunst. I min tid som styremedlem var faktisk dette spørsmålet det vi hadde størst problemer med. Museets budsjett trenger derfor å styrkes for ytterligere å situere det i landsdelen så vel som internasjonalt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse