Annonse
I 1972 mobiliserte kunsten mot EEC med plateslipp. – Fløtt deg EEC, du står i veien for sola. I 2019 er det Trine Skei Grande som står i veien for sola, når kunst og kultur mobiliserer mot Europa. (Foto; Mona Lindseth, Venstre)

«Fløtt deg Skei Grande, du står i veien for sola»

Nord-Norge får ikke, og skal ikke få noe gratis.

Motstanderne av norsk medlemskap i det som den gang het EEC, brukte kulturen som et av sine viktigste våpen. – Fløtt deg EEC, du står i veien for sola, het ei plate som kom i 1972. Nå skygger Trine Skei Grande for sola, når det kulturelle samarbeidet mellom Europa og Arktis skal styrkes.

47 år og ytterligere en folkeavstemning i 1994 senere, banket Bodø på døra til EU-hovedstaden Brussel, og sikret seg tittelen Europeisk kulturhovedstad.

Gjennombruddet ble møtt med forurettet indignasjon av en kulturminister som, på tross av iherdige forsøk, likevel ikke klarte å legge noen demper på den nordnorske begeistringen over et internasjonalt kulturelt gjennombrudd fra nord.

Nordområdemelding

Fordi jeg selv har vært en del av mobiliseringen fram mot europeisk kulturhovedstad, skal jeg være forsiktig med å mene så mye om Skei Grandes reaksjon. Hennes mangel på dannelse og alminnelig høflighet er dessuten et større problem for Venstre, enn for kunst og kultur i Nord-Norge.

Når jeg likevel dveler ved hennes første, angstbiterske reaksjon på utmerkelsen, er det fordi den ikke bare angriper arbeidet med europeisk kulturhovedstad, den er også et direkte angrep på en kontinuerlig nordnorsk mobilisering av politikk, næringsliv og kultur.

  • Vurderingen i min avdeling er at en søknad fra et så rikt land vil få ja. Når Norge søker, får de ja. Ingen her trodde noe annet, sier hun i et intervju med Avisa Nordland, rett etter at avstemningen i juryen i Brussel var over.

Det sier Trine Skei Grande, som er statsråd i en regjering som akkurat nå arbeider med en ny stortingsmelding om nordområdene.

Kunnskapsmangel

En av utfordringene når slike stortingsmeldinger skal skrives, og Nord-Norge har gjennom tidene blitt gjenstand for ganske så mange politiske meldinger og utredninger, er evnen til å integrere kunnskapen som finnes i nord med kunnskapsmangelen i sør.

Derfor legges det ned svært mye arbeid både i næringslivet, kulturlivet og i kunnskapsinstitusjonene i nord for å bidra til at den neste nordområdemeldingen ser både mulighetene og utfordringene i nord.

Et av hindrene på veien fram mot et godt sluttprodukt, er at det som fantes av felles plattformer mellom sentrale og regionale myndigheter, mer eller mindre har smuldret opp. I den grad disse erstattes, er det av det som ser ut som relativt tilfeldig sammensatte møteplasser. Hvem som inviteres til møtene, og hvorfor, er det ikke uten videre lett å forstå.

La meg nevne et eksempel.

For et par uker siden ble det i Tromsø avholdt et innspillsmøte til nordområdemeldinga. Saksforberedelsene til møtet besto av et såkalt «midtveisnotat». Notatet var laget på oppdrag av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og utført av NORCE, en forskningsinstitusjon med hovedkontor i Bergen.

Venstrehåndsarbeid

Et slik notat kunne være interessant for flere i Nord-Norge, og ikke bare de som ble plukket ut som møtedeltakere. Men her har forfatterne, og kanskje også departementet, sikret seg mot plagsomme innspill. På hver eneste side er det påskrevet en streng beskjed om at notatet ikke kan siteres.

Kvaliteten på notatet understrekes blant annet av følgende beklagelse fra rapportskriverne:

  • Midtveisnotatet er ikke ferdig formatert og vi beklager eventuelle lesemessige utfordringer dette kan medføre.

En av leseutfordringene, blant mange, er at notatet er skrevet på en blanding av svensk og norsk. Ikke at svensk er vanskelig å forstå. Overhodet ikke. Men den språklige sammenblandingen gjør det overtydelig at dette notatet er et sammenrasket venstrehåndsarbeid, og ikke et seriøst og grundig dokument.

Det handler altså ikke bare om ”formatering”.

Og da er jeg tilbake til Trine Skei Grandes harselering med Bodøs søknad om å bli europeisk kulturhovedstad, og påstanden om at Nord-Norge vinner fordi vi bor i et rikt land.

Sannheten er at det ligger et enormt arbeid bak en slik søknad, slik det ligger bak enhver mobilisering fra Nord-Norge for å få nasjonalt og internasjonalt gjennombrudd.

Snu radaren

Vi får ikke, og skal ikke få noe gratis.

Vi gjør arbeidet sjøl, i stedet for å sette det ut til konsulentfirmaer andre steder i landet.

Vi står ikke i en historisk politisk tradisjon hvor kan ta det for gitt at vi vinner når vi satser. Kanskje snarere tvert imot.

Derfor må vi også håpe at regjeringens samlede forståelse av det arbeidet som gjøres i nord, bygger på en annen analyse enn det som ligger til grunn i Kulturdepartementet.

Det er viktig, ikke minst for kultursektoren, som betyr svært mye for fortsatt vekst i nord.

Selv en kulturminister med radaren på seg selv, og ikke ut mot verden, vil nok skjønne det etter hvert.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse