Annonse
Jeg lurer på om vi har som skjebne å holde oss på flukt hele livet eller om flukt er som en sykdom som ikke vil forlate oss, skriver Tarik Al- Hindi. Foto: Privat

Flukten som en arv

Du er en heldig gutt ettersom du ble født i et trygt land og trengte ikke som meg å oppleve hva det betyr for et barn å være flyktning”.

Jeg var et lite barn men jeg husker disse ordene veldig godt da min far fortalte meg om sin opplevelse på flukt med familien sin fra Palestina da han var bare ti måneder. Både jeg og ham var glade den gangen. For ham for at han kunne stifte en familie i et trygt sted, og for meg for at jeg ikke måtte oppleve å fryse i telt i leiren.

Men verken han eller meg visste hva fremtida skjulte for oss: at vi skal oppleve å være flyktninger en gang til, men sammen denne gangen.

Det er så trist og skuffende!

Besteforeldrene mine måtte å rømme fra Palestina i 1948 da Israel okkuperte landet og avviste folket. De flyktet først til Libanon og bodde der i tre år i veldig tøffe forhold i en leir. Deretter og på grunn av fattigdom fortsatte de flukten til Syria, som er landet jeg er født i. For i Syria traff min far min mor, hun kom til Syria også på flukt fra Libya etter et urettferdig vedtak fra daværende president Al Gaddafi om å kaste de palestinske flyktningene ut av landet.

I Syria bodde jeg med foreldrene og søsknene mine i fred i flere tiår før krigen begynte i 2011. Da måtte vi alle sammen forlate alt vi eier og flytte til en annen by i Syria, før jeg måtte å forlate hele landet og komme hit. Nå bor mine gamle besteforeldrene sammen med min mor og med sine små barnebarn som flyktninger i en annen by i Syria. Tre generasjoner av flyktninger bor sammen i et hus og opplever å være flyktninger sammen enda en gang. For et paradoks det er!

Vi som tre generasjoner (besteforeldrene- foreldrene- jeg og søsknene mine) måtte oppleve flukten flere ganger, og jeg vet ikke hvor lenge det skal fortsette slik, gang på gang!

Jeg lurer på om vi har som skjebne å holde oss på flukt hele livet eller om flukt er som en sykdom som ikke vil forlate oss.

Til slutt har jeg likevel et sikkert håp om at det skal ordne seg i en dag og at jeg skal fortelle denne historien til min sønn for aller siste gang.

Denne uken markerer vi i Redd Barna verdens flyktningdag (20. juni) med å kreve at krigen mot barn må ta slutt! Du kan signere vårt opprop til verdens ledere på reddbarna.no/krigmotbarn.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse