Jarl Hellesvik er åpenbart ikke kjent med NOU 1980:53 Vern av urbefolkninger. Han kjenner heller ikke til NOU 1997:5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett. Det kan fastslås at det foreligger minst to utredninger, skriver Ánde Somby. (Illustrasjon: Sametinget / Nordnorsk debatt)

Hellesvik som domsfortolker: Ikke bestått

Jarl Hellesvik tar mål av seg til en faglig gjennomgang Selbudommen. Vi trenger ikke å kommentere mye av innlegget hans for å fastslå at det ikke oppfyller de faglige minimumsvilkårene. Han utviser verken den fornødne oversikt eller innsikt. Konklusjonen er at han ikke kan få karakteren bestått for sin innlevering.

Hellesvik er tydeligvis ikke fortrolig med at i sine voteringer fungerer Høyesterett som et kollegium.

I et innlegg i Nordnorsk debatt den 04.06.19 foretar Jarl Torfinn Hellesvik en fortolkning av den såkalte Selbudommen (HR-2001-4-B – Rt-2001-769) .

Han stiller spørsmålet om mitt synspunkt om at Høyesterett i plenumsdommen har lagt til grunn at samene utvilsomt er et urfolk i konvensjonens forstand er faglig forsvarlig.

Det vil si at spørsmålet er hvorvidt synspunktet mitt er innenfor eller utenfor de normene som gjelder for faget rettsvitenskap når man skal anvende og fortolke en dom.

Hellesvik har ingen rettsvitenskaplig bakgrunn, men virker å sveve i den villfarelse at alminnelig lesekyndighet leder til at han kan etterprøve de faglige resonnementene som førstvoterende Magnus Matningsdal og flertallet i Høyesteretts plenum har lagt til grunn. Hellesviks drøm er ikke ny, og er fremragende beskrevet i brødrene Grimms eventyr “Doktor Allvitende”.

Selvsagt er det teoretisk tenkelig at en person uten formell faglig bakgrunn i et fag kan ha en oversikt over og en forståelse av hvilke faglige normer som blir aktualisert, hvilke normtolkningsspørsmål som reiser seg og hvilke normavveinger som bør gjøres når en dom skal anvendes og fortolkes. Likedan som det teoretisk er tenkelig at en uten faglig bakgrunn vil kunne fungere som flykaptein eller ortopedisk kirurg for den del. Et organisert samfunn kan ikke baseres på slike teoretiske tenkeligheter.

Kapasiteten til å anvende og fortolke dommer er viktig. Noen ganger vil den være avgjørende for hvordan store kontrakter skal fortolkes, om et barn skal vokse opp hos mor eller far, hvorvidt et straffansvar blir aktualisert. Det er derfor vi både på juridisk fakultet i Oslo, juridisk fakultet i Bergen og juridisk fakultet i Tromsø tilbyr en juridisk utdannelse for at de som anvende og fortolke dommer skal ha en adekvat faglig bakgrunn for å gjøre det.

Hvordan går det så med Hellesviks “faglige” etterprøving? Som kjent er grunnpilarene i de faglige normene oversikt og innsikt.

Hellesviks manglende oversikt kommer tilsyne når han i sin kommentar til dommer Matningsdals rettsanvendelse hevder “den gangen fantes det ikke en eneste betenkning eller utredning som drøfter om samene er et «urfolk», og slike utredninger finnes fortsatt ikke”. Hellesvik er åpenbart ikke kjent med NOU 1980:53 Vern av urbefolkninger. Han kjenner heller ikke til NOU 1997:5 Urfolks Landrettigheter Etter Folkerett og Utenlandsk Rett. Det kan fastslås at det foreligger minst to utredninger. 2>0.

Hellesviks manglende innsikt kommer tilsyne når han forsøker seg på å belære dommer Matningsdal og dermed Høyesteretts flertall om hvilke deler av sin begrunnelse de bør eksplisere. Hellesvik beskylder Matningsdal for å ha “fremmet sin påstand uten begrunnelser og/eller henvisninger til betenkninger eller faglige utredninger”. Her er det ikke bare en svikt i innsikten i  normene i rettskildelæren som åpenbarer seg, men også en svikt i alminnelig lesekyndighet. Når plenumsflertallet sier “Det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge” betyr det i klartekst at de anvender dette som et så sikkert utgangspunkt at de ikke finner noen grunn til å begrunne det noe nærmere. Utgangspunkter er det man forankrer et juridisk resonnement til, mens et obiter dictum er signaler som domstolen sender til rettsanvendere. Hellesvik forveksler dermed hva et utgangspunkt er og ha et obiter dictum er, og kommer i skade for å miskarakterisere dette avsnittet i dommen. Ikke tvilsomt = trenger ikke noen nærmere begrunnelse.

Det nærmer seg det komiske når Hellesvik gjør følgende poeng: Når høyesterettsdommerne uttaler at de «i det vesentlige» er enige med henholdsvis Rieber-Mohn og Matningsdal, så må det være noe som er «ikke vesentlig» i begge utlegninger, og som dommerne ikke tar stilling til eller kanskje er uenig i. Formuleringen “i det vesentlige” er en fast formulering som øvrige voterende dommere i Høyesterett har brukt så lenge voteringene har vært offentlige.

Selv om en doktor allvitendes blikk skulle lete etter substansiele forbehold hos dommeren som bruker formuleringen “i det vesentlige”, finnes de ikke. Hellesvik er tydeligvis ikke fortrolig med at i sine voteringer fungerer Høyesterett som et kollegium. En votering er i detalj gjennomgått i en forutgående domskonferanse. Der diskuteres forbehold og nyanser. Som kjent er tradisjonen at når en dommer stemmer for en votering, står han fullt og fast bak den.

Hellesvik bebudet en faglig gjennomgang, og vi trenger ikke å kommentere innlegget hans ytterligere for å fastslå at det ikke oppfyller de faglige minimumsvilkårene. Han utviser verken den fornødne oversikt eller innsikt. Konklusjonen er at ikke kan få karakteren bestått i sin innlevering. Det blir dessverre en F.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse