Annonse
Mens de aller fleste idrettslag kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes, øker lønningene til idrettspresident Tom Tvedt de andre som sitter på toppen i Idrettsforbundet med provoserende summer. Foto: Vidar Ruud

Flytt på pengene, Tvedt

En betydelig større del av den store potten i Norges Idrettsforbund må gå direkte til breddeidretten, gjennom idrettslagene.

Jobben til Tom Tvedt og co. er jo å betjene breddeidretten, ikke mele sin egen kake.

Aldri før har overføringene til norsk breddeidrett vært større, skrøt idrettspresident Tom Tvedt på Debatten på NRK1 torsdag kveld. I 2017 ble det bevilget 670 millioner kroner fra den store potten i Norges Idrettsforbund til breddeidretten rundt om i landet.

670 millioner kroner er utvilsomt mye penger. Men det blir ikke mye igjen på hver når pengene skal fordeles på rundt 11.000 idrettslag, med til sammen over to millioner medlemmer (hvis tallene til NIF stemmer).

Ser man «smulene» som idrettslagene og medlemmene sitter igjen med, i sammenheng med de 710 millionene som Norges Idrettsforbund og de underliggende særforbundene bruker på å administrere idretten på, blir bildet enda verre.

Mer eller mindre alle idrettslag i nord og sør kjemper en daglig kamp for å få endene til å møtes, slik at barn og unge skal få oppleve idrettsglede og fellesskap. Samtidig øker lønningene til de som sitter på toppen i Idrettsforbundet med provoserende summer. I sum øker skillet mellom topp og bredde mer og mer.

Denne uka omtalte Nordlys ett av de mange uheldige utslagene som skjer med denne skjevfordelingen mellom NIF-toppene og breddeidretten. I Tromsdalen UIL, en av mange idrettslag med presset økonomi, blir medlemmene «pålagt» å selge lodd.

Hvert medlem skal selge fem lodd til 200 kroner stykket. Foreldre og foresatte må i utgangspunktet legge ut 1.000 kroner for loddene, for så å forsøke å selge dem videre. Dette kommer på toppen av utgifter til kontingent/treningsavgift, utstyr og deltakelse på ulike turneringer.

For mange går det greit, men ikke for alle. Idrettsforeldre i TUIL påpeker at loddsalget, som for alle praktiske formål oppleves som obligatorisk, kan bidra til å skyve ut barn og unge som kommer fra hjem med en utfordrende familieøkonomi.

Det er et paradoks, ettersom loddsalg og andre inntektsskapende tiltak skal bidra til at alle barn og unge, ikke minst de som kommer fra mindre bemidlede hjem, skal ha mulighet til å drive med idrett.

For idrettslagene er dette et stort dilemma. Det er høyst forståelig at TUIL og andre klubber må ty til salg av lodd, doruller og kakebokser for å få hjulene til å gå rundt. Og klubbene er oppmerksomme på de som er mindre heldig stilt økonomisk, og har ordninger for dette.

Vi kommer likevel ikke utenom at prisen for å være med i idretten blir høyere og høyere, og at regningen i stor grad havner hos det enkelte medlem.

Det finnes bare ett svar på hvordan det skal være mulig for alle å henge med, og det er at en betydelig større del av den store potten i idrettsforbundet går direkte til breddeidretten, gjennom idrettslagene.

En slik omprioritering må nødvendigvis gå på bekostning av lønninger og andre administrasjonskostnader i Norges Idrettsforbund og de mange særforbundene. Det bør i teorien ikke være et vanskelig valg. Jobben til Tom Tvedt og co. er jo å betjene breddeidretten, ikke mele sin egen kake.      

    

 

 

 

Nordlys sine lederartikler blir skrevet av mediehusets redaktører og faste kommentatorer. Gruppen ledes av politisk redaktør.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse