Annonse
BYEN KOKTE: EU-avstemningen i 1994 og tidenes største politiske demonstrasjonstog i Nord-Norge noen sinne. Det kokte i ishavsbyen før avstemningsdagen 28. november. Foto: Stein Antonsen

Folket sa nei – og det har gått riktig bra

En rasende programleder sa til Nordlys etterpå at tromsøpublikummet var helt jævlige og at de rett og slett ødela det TV-sendte folkemøtet.

Da 5000 demonstranter marsjerte gjennom gatene i Tromsø 14. november 1994 med bannere mot EU-medlemskap, var det tidenes største politiske demonstrasjonstog i Nord-Norge noen sinne. Det kokte i ishavsbyen før EU-avstemningen 28. november.

En flere kilometer lang lyslenke av folk med fakler markerte innspurten på en hard, seig og bitter valgkamp. Det var enda to uker igjen til valget, i nord sa folket nei, mens nasjonale meningsmålinger viste et knapt flertall mot EU (52 mot 48 prosent), og alle pilene pekte oppover for ja-siden.

Folkemøtet på Kulturhuset samme kveld, med EU-debatt direktesendt på NRK TV, ble en støyende affære. Stemningen var ladet, salen kvitterte for uttalelser fra scenen med buing og piping. En rasende programleder, den erfarne journalisten Ingolf Håkon Teigene, sa til Nordlys etterpå at tromsøpublikummet var helt jævlige og rett og slett ødela møtet.

Også på torget gikk det hett for seg. Da Ap-leder Thorbjørn Jagland skulle holde appell, kom han ikke til orde, på grunn av roping og uling fra sinte nei-tilhengere. Europeisk Ungdom (ja-siden) mente antakelig å understreke Jaglands argumenter for medlemskap. De hadde bygd opp en symbolsk «Berlinmur» av isopor, med påskriften «nei til isolasjon». Ved hjelp av en anselig mengde løskrutt, sprengte de muren til himmels, så giftig røyk og brennende isopor dalte ned over menneskemengden. Det var større fare for en ulykke her enn under rivningen av den ekte muren. Et rent under at ingen ble skadd.

Søndag 13. november hadde svenskene gått til urnene og sagt ja til EU. Nå satte tilhengerne av norsk medlemskap sin lit til det man kalte «svenskesuget», mens motstanderne mer enn fryktet effekten av svenskenes stemmegiving.

Alt og alle ble mobilisert. Da Nordisk Råds møte i Tromsø ble åpnet 16. november, var flere svenske regjeringsmedlemmer til stede. En siste, intens kraftanstrengelse kunne sikre også norsk medlemskap i EU.

Men samme dag publiserte Nordlys en helsides lederartikkel, signert sjefredaktør Ivan Kristoffersen. Den vakte stor oppsikt, også nasjonalt. I lederen tok Ivan et skarpt oppgjør med «kapitalflyttere og rentenisser i en tett befolket Oslo-stripe.» Under tittelen «Det vanskelige valget» skrev han «Vi sier nei fordi det dreier seg om ressurser som skal vernes og som samtidig er den viktigste årsaken til at folk bor under disse himmelstrøk.»

Sjefredaktøren i Nordlys var tidligere ja-mann og hadde gitt uttrykk for det. Men da resultatet av fiskeriforhandlingene med EU ble klart i mars samme år, forandret ting seg. «Om Norge hadde fått en annen fiskeriavtale ville valget vært enklere», konkluderte han.

Om noen nei-folk hadde opptrådt ubehøvlet på debatter og demonstrasjoner, fikk Ivan føle at også ja-siden hadde sine hersketeknikker, minst like simple og vulgære, men i mer fordekt og anonym form. NTB skrev rett ut at det foregikk hviskekampanjer mot Kristoffersen, både i stortingskorridorene og blant mange ja-folk ellers. Sjefredaktøren skulle diskrediteres, og hans integritet og troverdighet svekkes.

Det hadde sin pris å stå så til de grader synlig oppreist mot makta.

Dess nærmere vi kom avstemningsdagen dess tøffere ble tonen. Anklager fra nei-siden om salg av landet og å legge nasjonen åpen for rov og ran, ble akkompagnert av påstander om at Norge ville bli ei utarma bakevje med magre framtidsutsikter, om folket sa nei i den kommende folkeavstemningen og vi ikke fikk sitte «ved bordet» i Brussel. Dommedagsprofetene hadde gode tider.

Samtalene og argumentene var selvsagt ikke bare harde og uforsonlige. Jeg jobbet svært mye med EU-stoff i Nordlys, og intervjuet, blant mange andre, forfatteren Arvid Hanssen. Han var EU-tilhenger, og begrunnet dette på sitt lavmælte og varsomme vis med sterk tro på internasjonalt samarbeid. Han hadde livslang erfaring med at det motsatte ikke fungerte.

Aldri har det vel vært så mange som har danset rundt julegrana på torget i Tromsø, som den natta resultatet ble klart: Norge hadde sagt nei til unionen. Torget var stappfullt og folk tok hverandre i hendene, danset og sang. På Prelaten var det stinn brakke, og knapt en ståplass å oppdrive. Her skulle det feires!

Ble det bakrus? Nei. Etter 25 år kan vi konstatere at de dystre framtidsutsiktene som det ble truet med, ikke er blitt noe av. Takket være et eget godt forvaltningsregime går fiskerinæringa meget bra. Da gjør landsdelen for øvrig også det. Til gjengjeld har vi nok fått med oss mer EU-innflytelse via EØS enn mange hadde regnet med. Nav-skandalen er et eksempel.

Så etter 25 år er det kanskje på tide å gå EØS-avtalen nærmere etter i sømmene, framfor å ukritisk svelge unna alt som måtte komme av direktiver fra Brussel.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse