Annonse
TRANGT OM PLASSEN: En syklist mandag morgen på Dramsvegen i Tromsø. Rute 20-bussen kommer tett på. Foto: Torgrim Rath Olsen

Jeg forbanner Bydrift og den elendige ideen om å sykle. Hvorfor er det ikke brøytet?

Det er full vinter i Tromsø, men jeg tar sykkelen fatt. Av og til har jeg hjertet i halsen i mellom høye brøytekanter og svære busser som dundrer forbi. Men det er verdt det. Dette er en rapport fra vintersykkelbyen Tromsø.

Bilisten kjørte for øvrig bare videre uten å spørre hvordan det gikk.

Jeg er på vei opp Tromsøbrua på min sorte jernhest, den med ekstra dytt i pedalene (ja, man må fortsatt trø på en el-sykkel, det er ikke en moped).

Jeg konsentrerer meg under slalåmbrillene fra 1980-tallet jeg har fått av mamma, for denne fredagen er det mildvær i lufta. Den steinharde snøen gjennomgår en metamorfose og er blitt en uforutsigbar klumpete masse, som tar piggdekkene mine hit og dit. Jeg forbanner Bydrift og Tromsø kommune og den elendige ideen om å sykle denne dagen. Hvorfor er det ikke brøytet?

Da ser jeg lyset.

Det er den søte, lille brøytebilen med snøskuffen på. Jeg hiver meg inntil rekkverket og hilser blidt til sjåføren. I tjeneste for å holde sykkelfeltet i hevd. Jeg blir så glad!

Så bærer det nedover mot sentrum.

Det har skjedd noe i Tromsø de seinere årene. Folk står opp om morgenen, midt på vinteren, og kler på seg hjelm og hansker. De setter seg på sykkelen. Godt utstyrt med piggdekk og lykter. Og mange med batteri. I flere år har jeg sett folk sykle på jobb midt på vinteren og tenkt: «Hva er det de driver på med?».

En vintersyklist var ikke et vanlig skue da jeg vokste opp i Tromsø på 90-tallet. Nå er ikke andelen syklister i Tromsø veldig høy i dag. Det siste offisielle tallet fra 2017 er fem prosent syklister i Tromsø (ikke medregnet andelen barn og unge som sykler). 25 prosent er gående, over 50 prosent kjører bil. Mens elleve prosent tar kollektiv transport (Rapporten Tellesykkel – Tromsø fra Transportøkonomisk institutt).

Mellom 2012-2015 drev kommunen et prosjekt kalt sykkelbyen Tromsø. Det skulle oppfordre til og legge til rette for flere på to hjul – sommer som vinter. Forkjøringsrett på sommerveier, utbedrede gang- og sykkelfelt enkelte steder og flere sykkelstativer på skoler og arbeidsplasser har kommet til. Med bedre økonomi og mer tilgjengelige produkter som el-sykler med gode vinterdekk, har syklistene blitt et mer vanlig skue i morgenrushet også om vinteren.

Til glede for byens luftkvalitet og for miljøet og for helsa.

Men også til forargelse for andre trafikanter. Slik en kollega sa det: «Jeg hater syklister! De tar opp hele veien og er overalt! Dette er jo ikke København!». Han er bilist. I sommer publiserte Nordlys en sak om en syklist som kom i full fart forbi en privatbil. Debatten som kom i ettertid tyder på at det er 1) stadig konflikt mellom syklister og bilister og 2), det er forvirrende hvilke regler som gjelder for syklister. Skal de på fortau eller i veien?

I mai 2018 lanserte tidligere ordfører Kristin Røymo utleie av el-sykler i samarbeid med to næringsdrivende i byen. Hun uttalte følgende om det å sykle vinterstid i Tromsø, for å spare miljøet og få bedre helse: «Med piggdekk på vinteren blir opplevelsen enkel og med lav risiko»

Men er det uten risiko å sykle på vinteren i Tromsø?

Det er enklere å levere unger i barnehage og på skolen på sykkel enn med bil for vår families del.

Det går raskere å komme seg på jobb med sykkel enn med buss og bil for min del.

Men på vinteren er det ikke uten risiko jeg sykler på veiene i Tromsø. Etter at jeg skled i en sving og deiset i bakken nært en møtende bil under Tromsøbrua tidligere i høst, erfarte jeg hvor sårbar man kan være på to hjul. Bilisten kjørte for øvrig bare videre uten å spørre hvordan det gikk.

De største utfordringene for syklisters framkommelighet er i Tromsø sentrum og på strekningene fra sentrum til Breivika og UNN. Det bekrefter også rapporten fra Transportøkonomisk institutt fra 2017: «Respondentene i Telledugnaden er middels fornøyd med forholdene for syklister i Tromsø. Det er en del som føler seg utrygge på utvalgte steder, og da gjerne strekninger og punkter med mye biler og dårlige løsninger for syklister. Det er enkelte steder der syklistene føler seg utrygge, men de unngår likevel ikke disse stedene i noen særlig grad. Dette tyder på at det er mangel på trygge alternative ruter for akkurat disse strekningene.»

De fleste unngår Stakkevollveien som pesten og tar heller turen bort Dramsvegen om de skal mot Breivika.

Der er det ikke så mye bedre, men trangt for både syklister, gående og en rekke med bybusser.

I en uhøytidelig spørreundersøkelser blant felles vintersyklister danner det seg et bilde: Folk ønsker å sykle. De får frisk luft og føler seg bedre når de kommer på jobb. Godt brøytete gang- og sykkelstier er topp. De tar som regel hensyn til været – har det snødd hunder og katter vet man at det er verre forhold. Fastlandet og Kvaløya er eksepsjonelt gode for sykling – også på vinteren.

Utfordringen tårner seg opp jo nærmere sentrum du kommer. Trange fortau, ingen felt for syklister på vinteren, høye brøytekanter og mye trafikk med store busser, gjør at syklister ikke egentlig passer inn her. I tillegg er det mange til fots. Noen syklister kommer i unødvendig høy fart, uten tanke på at fotgjengere plutselig snur seg brått uten å se bak seg.

Min store skrekk er folk som har støykansellerende hodetelefoner på øret - og med hund i bånd. De er helt uberegnelige. Det siste jeg ønsker er å havne i båndet til den bikkja. Mest for hundens del.

Som en vintersyklende småbarnsfar sier, hvis det ikke er plass på fortauet: «Alternativet er å sykle i vegen, og der merker man at man ikke er velkommen. Folk tuter, gjør fæle forbikjøringer som er så nær at man nesten riper lakken på bilene deres. Samtidig som man balanserer i sporete veger. Jeg har innstilt meg mentalt på å måtte gi faen i idioter som ligger bak meg og trykker. De får velge en annen veg eller kjøre kollektivt om de ikke vil holde mitt tempo. Jeg gjør i alle fall noe for miljøet og for folkehelsen».

Det sies at fingeren sitter løs både fra bilister, gående og fra syklister. Og det er bare trist å tenke på at midlene som skulle komme gjennom Tenk Tromsø-prosjektet, ikke vil komme nye sykkelfelt til gode i nærmeste framtid.

Tilrettelegging for bedre sykkelveier, er også tilrettelegging for bedre gangveier og en tryggere trafikksituasjon for alle.

Flere syklister blir det nok uansett, fordi det er bra for helsa og miljøet. Så lenge det går bra.

Du må ha et abonnement for å lese videre. Er du allerede Nordlys-abonnent? Trykk logg inn.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse