Jeg kan skjønne at tanken om å fjerne bæreposene i plast virker besnærende på mange. Det viser handlekraft, vi kan vise til store tall. Men dessverre finnes det ikke noen quick fix når det gjelder plastforurensninga, skriver Vigdis Bendiktsen. Foto: Scanpix

Forbud løser ikke plastproblemet

Tenk så enkelt om vi kunne forby all dritten vår moderne overforbrukslivsstil medfører.

5. mai er den nasjonale strandrydderdagen. Da vil titusener over hele landet rydde fjæra for skrot og plast. Mye plast, for vi oversvømmes av den, bokstavelig talt, og mye av det havner dessverre i havet.

Fjorårets funn utenfor Sotra, av en gåsenebbkval med magen fylt av plastposer, store mengder mikroplast, samt brødposer og sjokoladepapir, har satt fart i diskusjonen om vårt plastforbruk.

Men det er ikke nødvendigvis slik at den plasten rydderne finner først og fremst er plastbæreposer. En stor del av søppelet kommer fra båter og marin virksomhet på sjøen.

I Tromsø, som flere andre steder, har ønsket om å forby plastposer blitt bejublet av mange.

Da jeg først leste om det, sa jeg: Det er bilfolket som taler. For har du gått gjennom et sørpefullt, sluddvått Tromsø, med tunge bærenett, på tur til nærmeste bussholdeplass, eller på hjemvei fra «nærbutikken», vet du at verken papir- eller stoffposer er noe godt alternativ.

Handlenettene som brukes i dagligvarebutikkene er faktisk nyttige, perfekt til formålet, og kan gjenbrukes både til søppel og andre ting. Personlig har jeg under flytting fraktet flere tusen plater og bøker i slike poser, ferdig sortert. Etterpå kan posene igjen brukes til å kaste søppel i.

Men forbud mot plastposer er selvsagt god symbolpolitikk for dem som liker sånt. Eureka, noen har sett lyset. Tenk så enkelt om vi kunne forby all dritten vår moderne overforbrukslivsstil medfører.

Miljøstyrelsen i Danmark kom nylig med en rapport som viser at det såkalte fotavtrykket er langt mindre for plastposer enn det er for papir og bomull. De har sett på den samlede miljøbelastningen ved produksjon, bruk og avfallsbehandling av produktet. Når man fremstiller stoffposer brukes bomull, som krever masse vann og høy bruk av giftige plantevernmidler (hvis det da ikke er økologisk bomull).

Men rapporten om at plastposer var mest miljøriktig, vakte selvsagt et ramaskrik av protester, og miljøstyrelsen har nå valgt å si at de ikke anbefaler en type bærepose framfor en annen.

Så har jeg kanskje plassert meg sammen med en underavdeling av klimaskeptikerne, plastskeptikerne? Nei, jeg har ikke det. Ikke et eneste vettig menneske vil at våre sjødyr og fisk skal sulte i hjel eller kveles med magen fylt av plast.

Jeg vet dessuten at det går an å leve uten plast i hverdagen. Jeg husker tydelig det første plastproduktet som kom inn i mitt barndomshjem, på 50-tallet. Min far (som kunne være en spilloppmaker) hadde fått i oppgave å kjøpe ny mugge.  På spørsmål fra min mor om han hadde husket på det, tok han opp muggen fra ryggsekken (miljøvennlig den også) og kastet den over kjøkkenet, mens vi så på med åpen munn. Slik kom plasten inn i mitt liv. Den videre historie kjenner vi alle, fra å være en velsignelse er den nå i ferd med å bli en forbannelse for store deler av vårt miljø, ikke minst i havet.

Jeg kan skjønne at tanken om å fjerne bæreposene i plast virker besnærende på mange. Det viser handlekraft, vi kan vise til store tall. Dessverre finnes det ikke noen quick fix når det gjelder plasten.

For plasten gjennomsyrer livene våre til de grader at en rapport fra stiftelsen Verdens økonomiske forum viser at forskerne forventer å finne mer plast enn fisk (i kilo) i havet i 2050, hvis ingenting gjøres.

Vi må få en holdningsendring, uttalte marinbiolog Pia Ve Dahlen nylig til TV2. Det har hun selvsagt rett i, men vi vet at holdninger ikke alltid er enkle å endre på. Vi må i hvert fall starte med opplysninger.

Eksempel: OK, du har droppet plastbæreposene, og er på vei hjem fra trening. På setet i bilen ligger stoffposen med de nye treningsklærne, som selvsagt må vaskes. Ved siden av deg har du en velfortjent latte i pappkrus.

Tenker du på at dekkslitasje fra bil hevdes å være den største kilde til utslipp av mikroplast i havet og naturen ellers? Eller at klærne har stoffer som ved vask også bidrar til utslipp av mikroplast? Eller at pappkoppen ikke bare har plastlokk, men også et tynt plastbelegg?

Og kunstgressbanen som du selv eller ungene spiller på, store mikroplastutslipp, samme med malingrester, skraping av båt, eller mange typer kosmetikk. Den store plasten kan vi i det minste se og gjøre noe med, verre er med mikroplasten som er så små at den er vanskelig å skille fra andre partikler, og følgelig heller ikke lar seg rydde opp.

Ta en tur på et kjøpesenter. Den minste ting du kjøper er ofte sveiset inn i plast. På supermarkedet er det plastemballasje på omtrent alt du kan tenkes å kjøpe. Her kunne man virkelig gjøre vei i vellinga. Fjern all plastemballasjen. Fjern alle plastposene som ikke er beregnet til å bære hjem tunge varer i.

Men, så er det alltid et men. Plastemballasje kan bidra til å redusere matsvinnet, som igjen reduserer klimagassutslipp.

Og sykehusene, de hadde i dag aldri klart seg uten plast. Slik kan vi fortsette å trekke fram plastens velsignelser, for de finnes også.

Men så er det de sørgelige plastposene da, eller bæreposene som jeg velger å kalle det, for å skille dem fra alle mulige andre plastposer.

På Fyn skal det nå gjøres et interessant forsøk på Netto-butikkene. Kundene skal betale 50 øre for bæreposene, og får 1 krone hvis de leverer dem tilbake. Hvis posene ikke pantes, går panteoverskuddet til Verdens naturfond (WWF). Man kunne jo også se for seg at det kunne bli en flott inntektskilde for alle gruppene som nå slåss om våre tomflasker.

Til syvende og sist handler det ikke om forbud, men om gjenbruk, men også om å dempe overforbruk. Må vi bytte mobil og bil og møbler stadig vekk, eller kjøpe masse klær vi kanskje ikke engang bruker, eller pusse opp stadig vekk? Det handler også om tilstrekkelig med mottaksstasjoner, om gjenvinning, om aldri å kaste plast i naturen. Det handler om bevisstgjøring, om deg og meg og hva vi gidder å gjøre for å bevare naturen og se hva vi ellers risikerer å miste.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse