Annonse
Fokus på utvikling av samisk, og samisk som offentlig språk, er et stort, krevende og verdifullt arbeid. Jeg håper ikke debatten sporer av og går i retning av hvor diskriminerte norsktalende samer og norsktalende er, og hvor de samisktalende blir syndebukkene, skriver Lill Tove Fredriksen.

Det forbudte språket?

Det fremstår som paradoksalt at de som tross alle hindringer har holdt språket levende, nå skulle bli fremstilt som de store undertrykkerne.

Skal det være legitimt å danne, eller kreve arenaer der samisk språk har førsteprioritet?

Det er betimelig å stille dette spørsmålet etter vedtaket på Sámi girječálliidsearvi/Samisk forfatterforenig (SGS) sitt årsmøte nylig, det det ble vedtatt å endre kriteriene for medlemsskap. Tidligere har alle samiske forfattere som har publisert en skjønnlitterær bok på samisk kunnet søke om å bli medlem. Nå gjelder reglene for de som publiserer bøker på samisk (reglene har ikke tilbakevirkende kraft). Sámi fágagirjjálaš čálliid ja jorgaleaddjjid searvi/Samisk faglitterær forfatter og oversetterforening, der jeg er leder, har hatt som kriterium for å søke medlemsskap at man må ha publisert en fagtekst, eller oversatt en fagtekst til samisk. Man må ikke være same for å søke medlemsskap. Alle som skriver fagtekster eller oversetter fagtekster til samisk, kan søke medlemsskap. Språket står i sentrum, noe medlemmene verdsetter og føler seg hjemme i.

Hva er forklaringen på at det er så mange emosjoner som utspiller seg etter vedtaket i Samisk forfatterforening? Hvem har ansvaret for at situasjonen er som den er? Hvem ender opp som syndebukker? Arven etter fornorskningen, med tilsvarende assimilasjonspolitisk historikk i Finland og Sverige, utgjør en del av bakteppet for de negative reaksjonene. Fornorskningspolitikken ogSkoleinstruksen av 1898, den såkalte Wexselsen-plakaten, etter daværende kirkeminister Vilhelm Andreas Wexelsen, gir noen svar. Instruksen sier tydelig at skolens undervisning foregår på det norske språk. Samisk eller kvensk skal kun brukes for å forklare det som er uforståelig for barna. Instruksen var altså ikke et absolutt forbud om å bruke samisk og kvensk i den norske skolen, men i praksis var det slik instruksen ble håndhevet. Utallige er de historier om alle barna som tatt bort fra sine foreldre og sendt på internat, og som satt i klasserommet i flere år uten å forstå læreren. Utallige er historiene om de barna som ble straffet på ulike måter dersom de gjorde det som var mest naturlig for dem, å snakke sitt eget morsmål. Jeg er sjøl barn av et slikt barn.

Denne brutale politikken gjorde at samisk forsvant som dagligspråk i store deler av de samiske områdene, særlig i sørsamisk område, og i kyst- og fjordområdene i nord. Samisk språk forsvant dog ikke helt. I de indre delene av Finnmark har samisk overlevd som dagligspråk fram til i dag, men er også der under sterkt press. Det overlevde som “kjøkkenspråk” i de områdene der fornorskningen for hardest fram, der de voksne snakket samisk seg imellom dersom ingen norsktalende var tilstede, eller dersom de ikke ville at barna skulle forstå hva de snakket om. I disse områdene ble ikke språket videreført til yngre generasjoner, med noen unntak her og der. Dette har levnet sår i den samiske befolkninga. Det har ført til både en sorg over tapet av språket, en lengsel etter å kunne det som ble frarøvet, og vilje til å ta det tilbake. Det har også ført til en følelse av utenforskap og utestengelse, noe som gir seg utslag ved at “ekskluderings-“ og “supersame”-etiketten fort blir klistret på de som våger å ytre seg på samisk, både i det private og det offentlige rom, som tillater seg å gi samisk språk en stemme uten å hele tiden “ta hensyn” til alle som ikke forstår (som jo er flertallet av både den samiske, norske, finske og svenske befolkningen!).

Ord som “diskriminerende”, “ekskluderende” og “annerangs same” er blitt brukt i den påfølgende debatten etter vedtaket i SGS, i artikler både i Nordnorsk debatt og NRK Sápmi.

Gitt historien til SGS, der det tidligere har vært gitt rom for alle samiske forfattere uansett hvilket språk de publiserer sine verk på, er det ikke uventet at slike reaksjoner kommer. Det kan stilles spørsmål med hvor klokt prosessen og den interne debatten rundt vedtaksendringen har vært håndtert. En forening er også en kollegial, solidarisk og sosial arena for mennesker som jobber for samme sak.

Fokus på utvikling av samisk, og samisk som offentlig språk, er et stort, krevende og verdifullt arbeid. Jeg håper ikke debatten sporer av og går i retning av hvor diskriminerte norsktalende samer og norsktalende er, og hvor de samisktalende blir syndebukkene. Det fremstår som paradoksalt at de som tross alle hindringer har holdt språket levende, nå skulle bli fremstilt som de store undertrykkerne.

Vi som bruker samisk i det offentlige rom har en enorm jobb med å forsvare hvorfor samisk faktisk SKAL kunne brukes og høres uten at vi stadig blir klubbet ned av personer som av ulike grunner blir provosert, eller i ubetenksomhet mener seg ekskludert av det bare faktum at det er samisk som brukes. Vi som bruker samisk i offetligheten, har samisk som arbeidsspråk, hjemmespråk og som insisterer på å videreføre språket til våre barn, er i et forsvinnenede stort mindretall. Vi jobber for at samisk ikke skal være kun et kjøkkenspråk. Vi er veldig glade i språket vårt. Vi nekter fortsatt å godta samisk som det forbudte språk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse