Den norske grensekommisæren Oberst Ivar Magne Sakserud blir intervjuet av russisk media under en såkalt erfaringsutveksling mellom norske og russiske grensevakter i Russland i 2010 - da forholdet mellom våre to land lå bedre til rette for vennskapelig kontakt og dialog enn nå. Foto: Forsvaret

Fordømmelse er bare halve svaret

Vårt forhold til Russland vil gjennomgå nye prøvelser i 2019. Ikke noe tyder på et varmt vennskap. Snarere mer frost. Det er begredelig.

Og hvorfor er vi ikke like kompromissløse overfor brudd på folkeretten og krenkelser av menneskerettigheter i andre regimer?

Og begge parter har et ansvar for at to gode naboer havner i tottene på hverandre. Russland har provosert, joda, men det har sannelig også Norge, Nato og USA.

Ved nyttår sendte Russlands president Vladimir Putin sine lykkeønskninger til en rekke av verdens ledere. Han var raus med godordene til land som Finland, Brasil, Kanada, Kina, Syria, Tyrkia, USA og en lang rekke andre, og han husket avgåtte ledere som Berlusconi, Sarkozy og selvsagt Den internasjonale olympiske komite IOC og FIFA (fotballforbundet). Noen få var ikke med i det gode selskap, deriblant Norge, Ukraina og Polen. Det var neppe tilfeldig, og det er grunner til at vi er støtt ut i kulden.

Om få uker framstilles den tidligere grenseoffiseren Frode Berg fra Kirkenes for en domstol i Moskva, tiltalt for spionasje. Alt tyder på at rettssaken går bak lukkede dører. Endog Bergs forsvarere mener at han ikke har en isklumps sjanse i sommervarmen til å bli frikjent. For Frode Berg blir rettssaken likevel en døråpning til et lettere liv etter over ett år i en grufull varetekt i Lefortovo-fenglset.

Hvis Russland vil, kan de lage et propagandashow av rettssaken. “Se, vi tok spionen på fersk gjerning, dette er hva Norge, vår nabo, bedriver under dekke av samarbeid og handel”. Vil russerne slå på stortrommen, må de åpne rettssaken for mediene. Og det er det lite tradisjon for i saker som går på nasjonens sikkerhet. Det gjenstår å se om Kreml vil utnytte Frode Berg-skandalen for alt den er verdt.

For det er en skandale at den velmenende eks-offiseren havnet i FSBs klør. Og det er en skandale at våre sentrale politikere lister seg på museføtter rundt fengslingen av Frode Berg. Alt tyder på at han var på jobb for norsk militær etterretning, slik han selv hevder. Og han hadde vært på flere oppdrag. Både E-tjenesten og politikerne er tause som østers. Det var et annet engasjement for en leiesoldat som ble dømt for mord i Kongo.

Frode Berg-tragedien må før eller siden føre til en oppvask blant de ansvarlige på norsk jord. Han og hans familie kan ikke bære den tunge byrden av kanskje den største etterretningsskandalen siden andre verdenskrig. Rettssaken vil bli hard og ingen utstrakt hånd til Norge, men det var heller ikke den norske agentaksjonen.

Men en nordmann på hemmelig oppdrag i Moskva er bare toppen av isfjellet.

Selvsagt må Russland selv ta en stor del av ansvaret for at frostnetter avløser vårløsning. Landet har okkupert Krim og er involvert i militære aksjoner øst i Ukraina. Det er klare brudd på folkeretten. Og vesten har reagert deretter, med sanksjoner og hard retorikk.

Slik må det være. Så vil noen spørre om hvorfor ikke USA møter den samme knyttneven etter sine mange brudd på folkeretten. Og hvorfor er vi ikke like kompromissløse overfor brudd på folkeretten og krenkelser av menneskerettigheter i andre regimer? Selvsagt fordi det lønner seg å stå på godfot med Kina og Saudi-Arabia, for eksempel. Våre prinsipper er til salgs. Det koster ikke så mye å være tøffe mot Russland.

Dette landet, vår nabo i nord, skal vi dette året også sende takksigelser til. Det er ennå ukjent hvem som kommer til Kirkenes 25. oktober for å motta heder for Den Røde Armés innsats i Øst-Finnmark høsten 1944. I år er det 75 år siden sovjetiske styrker frigjorde Øst-Finnmark. De gjorde det med store tap, og trakk seg tilbake etter at oppdraget var fullført. Mange har tatt til orde for at president Vladimir Putin må inviteres. Den sure karamellen suger statsråder fortsatt på, for hvilke signaler sendes ut om Putin står på torget i Kirkenes og hylles som frigjører?

Her rekker det egentlig med vanlig folkeskikk for å åpne døren for Russlands president. 75-årsdagen for slutten på krigen i nord er riktig tidspunkt for å ønske Putin velkommen til Norge. Han har besøkt mange vestlige ledere. Norge og Russland har aldri vært i krig. Gjennom Barentssamarbeidet har vi bygget ut handel og samkvem over en grense som var hermetisk lukket under den kalde krigen. Og vi klarte å løse konflikten om delelinjen i Barentshavet. Sammen forvalter vi det rikeste fiskeressursene i verden på en eksemplarisk måte.

Norge bør våge å ta en pust i bakken i forhold til vestens hardkjør mot Russland. Vi har vår egen historie og tradisjon, og vi er naboer med dette folket. Vår allianse med USA og Nato er bunnsolid, ja så grunnfestet at vi ruller ut den røde løper for vestens kampanje mot Russland. Enten det er ny Globus-radar i Vardø, etterretningsskipet Marjata og gigantiske militærøvelser. Det er aktiviteter som knapt skaper politisk debatt.

Samtidig som vi viser litt storsinn, er det på sin plass å påpeke de antidemokratiske kreftene i Russland, anført av landets ledere. Kritikk kan ha større legitimitet og virkning når det kommer fra en venn. Mediekontroll og fengsling av opposisjonelle burde tilhøre den autoritære fortiden, slik er det dessverre ikke. Mye tyder på at Russland står bak giftdrap på vestlig territorium, spredning av datavirus og cybekrig påvirker demokratiske valg, infrastruktur og næringsliv. Det er en illevarslende utvikling.

USA og Russland bærer begge et stort ansvar for opprustning og tegn på en ny kald krig. USAs Donald Trump vil skrote den viktige INF-avtalen, som forbyr utplassering av mellomdistanseraketter. Det er en avtale som skulle kontrollere atomopprustningene, inngått under et historisk møte mellom Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan i 1987.

USA og Nato er Russland totalt overlegne, militært. Russlands nasjonalbudsjett er på linje med Spanias, eller åtte prosent av USAs.

Mennesker og land er ikke tjent med en ny kald krig. Norge er i en annen posisjon enn andre land, gitt vår beliggenhet og historie. Vel er det slik at brudd på folkeretten ikke har noen foreldelsesdato. Russland går uansett sine egne veier, som alltid. Samhold mot vesten knytter det russiske folk sammen, slik kan reaksjonære og farlige strukturer styrkes.

Forholdet mellom Norge og Russland er på frysepunktet, og i 2019 kan det bli ytterligere forverret. Men det finnes håp om at året også kan by på positive signaler, som vil tjene mange. Da må begge land gi og ta, det heter kompromisser, og er et begrep som burde ha større prestisje i den politiske debatt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse