Annonse
Mens unge før kunne sette en strek for mobbingen idet skoleklokka ringte ut og skoledagen var over, har sosiale medier dessverre blitt et velegnet redskap for å spre mobbingen til nye arenaer. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Foreldre fornekter tanken på at deres barn er mobbere

Hva gjør vi når faklene fra antimobbetogene har sluknet?

Mens unge før kunne sette en strek for mobbingen idet skoleklokka ringte ut og skoledagen var over, har sosiale medier dessverre blitt et velegnet redskap for å spre mobbingen til nye arenaer.

Gripende historier med alvorlige og tragiske utfall har fått et helt land til å gå i fakkeltog mot mobbing. Sterke ungdommer har stått frem og fortalt sine historier. Villemo på 14 tok et oppgjør med mobberne sine på Facebook. Odins historie er historien om en gutt på 13 år som valgte å ta sitt eget liv fremfor å la mobbingen fortsette. Slike historier berører. Utgangspunktet er så såre enkelt – vi er alle mot mobbing. Det er alles ansvar. Men alles ansvar blir fort til ingens ansvar. Er det derfor vi trenger slike dypt tragiske og gripende påminnelser for å handle?

Det er lett å fordele ansvaret. Mellom skole, foreldre, lærere, politikere og samfunnet som helhet. Det er først og fremst foreldrene som har ansvar for sine barn. Voksnes holdninger og verdier smitter over på barna. Voksne er barnas rollemodeller. Jeg tror dessverre at mange foreldre fornekter tanken på at deres barn er mobbere. Kanskje er det på tide å åpne øynene?

Skolens har sitt ansvar. Et ansvar om å ta mobbingen på alvor. Vi trenger lærere med tydelige stemmer, og et skolesystem som avdekker mobbing, følger opp mistanker og fungerer som en holdningsskapende arena. Opplæringsloven er klar på at elevene har krav på en mobbefri skole. Et selvsagt mål som er vanskelig å oppnå. Videre hjelper det ikke med våre politikeres handlingsplaner eller anti-mobbetiltak så lenge ikke hver og en av oss stiller seg selv spørsmålet: hva gjør jeg for å bekjempe mobbing?

Mens unge før kunne sette en strek for mobbingen idet skoleklokka ringte ut og skoledagen var over, har sosiale medier dessverre blitt et velegnet redskap for å spre mobbingen til nye arenaer. Alt skal postes, deles og likes. Ungdomstiden har blitt mye mer gjennomsiktig med de negative følger dette innebærer.

Ethvert tilfelle av mobbing er et tilfelle for mye. Hver eneste historie vi har hørt, skulle vi vært foruten. Å høre historiene om mobbing får oss til å handle.  Men skal vi trenge dødsfall og andre tragedier for at debatten skal blusse opp?  Det bør være unødvendig med en slik påminnelse. Vi har alle et ansvar, et ansvar vi hver eneste dag må ta. Som elev, lærer, forelder, samfunnsborger og medmenneske. Kampen mot mobbing må føres hver dag, hele året, i hvert eneste hjem og på hver eneste skole. For debatten, viljen og oppmerksomheten må ikke stoppe idet faklene slukner.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse