Monica Mæland har blitt stående alene med en reform hun og Høyre ikke ønsker.

Den foreldreløse reformen

Venstre og KrF har løpt fra regionreformen og latt Monica Mæland stå i stormen som en stemor, skriver Jonas Stein.

Skulle regionreformen ha lyktes måtte prosessen ha blitt ledet av politikere regionalt og nasjonalt med reell vilje til politisk regionalisering og desentralisering av makt. Det ser ut til å være mangelvare i Norge. I stedet for har man endt med et slapt kompromiss som har resultert i en av de mest mislykkede reformprosjektene i norsk politikk.

Høyre og Frp ønsker seg egentlig bare to forvaltningsnivå i Norge. Fylkeskommunene holder i dag på med videregående skole, tannhelsetjenester, kollektivtransport, fylkesveier og noe næringsutviklingsmidler. Oppgavene (kanskje utenom fylkesveiene) ville vært helt uproblematiske for store kommuner å overta i morgen. Men siden Høyre og Frp ikke har flertall, har de vært nødt til å lage et kompromiss med Venstre og Krf, som begge ønsker et tredje forvaltningsnivå mellom kommune og stat. Da reformen ble vedtatt uttalte Venstres André N. Skjelstad; «Å gjennomføre en regionreform med Høyre og Frp – som vil avvikle hele regionnivået – er et utrolig mesterstykke» og KrFs Geir Toskdal sa til Krfs nettsider «Vi er svært tilfreds med at det endelig er duket for en regionreform. Dette vil være et viktig grep i distriktspolitikken og er av historisk betydning.»  Selvskryt skal man lytte til – det kommer fra hjertet.

Siden har hverken Venstre eller Krf snakket så mye om foreldreskapet til regionreformen, men heller latt den nye stemoren, Monica Mæland, stå i stormen. Problemet med kompromisset var at man bare var enige om strukturen, men politikerne hadde ikke klart å bli enige om hvilke oppgaver som skulle bli flyttet fra staten til det nye regionnivået. I stedet for at Venstre og KrF fikk presset igjennom konkrete oppgaver som skulle flyttes fra staten til regionene, ble det satt ned et utvalg som skulle se på dette.

Skulle man ha lyktes med reformen måtte man ha klart å vise hvordan denne reformen skulle kunne skape reell regionalisering og virkelig ha styrket den regionale makten over egen region. Men å flytte makt fra staten til regionene er noe som skaper store reaksjoner av alle særinteresser som blir berørt av det. Det er trygt og godt å være under den store trygge paraplyen som heter statsbudsjettet. Og ingen som er opptatt av rettigheter til miljø, verneområdeforvaltning eller friluftsliv vil slippe regionalpolitikere løs på oppgaver som i dag forvaltes av statlige byråkrater med loven i hånden. Da utvalget som skulle se på de nye oppgavene foreslo at kulturinstitusjoner som finansieres 70 prosent av staten og 30 prosent av lokale myndigheter (en svært god deal for lokale myndigheter), raste kulturaktørene og i Nord-Norge jobber man nå for at staten skal stå for 100 prosent av finansieringen av Hålogaland Teater og NOSO. I Nord-Norge vil vi gjerne ha kultur, men vi har ikke tillit til at våre egne folkevalgte klarer å prioritere dem nok i fylkesbudsjettene, så staten får ta regningen.

Den siste utforingen, som også Hagen-utvalget er klare på, er at det må være en tilstrekkelig befolkningsstørrelse i de nye regionene for å kunne ta over nye oppgaver. Motstanden i Finnmark har vært enorm, og dette ser ut til å være den siste spikeren i kisten for flytting av oppgaver i reformen. Monica Mæland kan, med rette, si at dersom man skal beholde generalistprinsippet, alle fylkeskommuner skal ha de samme oppgavene, er det umulig å flytte noen flere substansielle oppgaver til regionene. En løsning både Høyre og Frp lever utmerket med. Det samme gjør statsbyråkrater, særinteresser og ikke minst hovedstaden som fortsatt vil beholde makta.

Fylkespolitikerne vil sitte igjen med de samme små oppgavene som de har styrt og stelt med de siste 20 årene etter at de mistet sykehusene. Man må ha mikroskop for å finne de politiske konfliktlinjene mellom partiene i de fylkespolitiske sakene og med mindre det er skandaler er både media og velgerne rimelig uinteresserte i hva som skjer i fylkeskommunen. Men politikerne og byråkratene i fylkeskommunen kan fortsette med «business as usual» og dersom noe går galt kan de alltid skylde på «Han Stat».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse