Annonse
Ikke for det at å kjøre snøskuter redder befolkningen i Bygde-Norge, men det å kunne bruke naturen her oppe - som folk kan i sør kan nyte båtlivet - er en uvurderlig livskvalitet, skriver Torbjørn Fagermo. (Foto: Nordnorsk debatt)

Fører Fylkesmannen, politiet og SNO krig mot skuterfolket og livet på bygda?

Etter det folk opplever som tidenes helikopterjakt denne vinteren på snøskuterkjørere er det på sin plass med noen betraktninger.

Den formynderiske og byråkratiske lovjungelen på mange felt tar rett og slett motet i fra folk - og de gir opp.

En sen aprilkveld i 1943 rømte far min 17 år gammel over til Sverige fra tyrrani, diktatur, og fra det som var en kamuflert innkalling til den forhatte nazi-Hirden.

På forhånd rekognoserte han patruljevaktene i dalen før han med flere jevnaldrende strøk til fjells, og over grensen til Sverige og friheten. Kom seg helskinnet over til tross for en nådeløs iskald søraustkuling som kunne tatt livet av hvem som helst.

Han kom tilbake i 1945, og ble med å bygge opp landet igjen. Utpå 1980 tallet tror jeg han angret bittert på at han ikke ble i Sverige. Han opplevde da å bli forfulgt og bøtelagt for bagateller av datidens SNO og var heller ikke alene om å bli det.

Det merkelige er at politiet og Statens Naturoppsyn synes å ha ha et utømmelig budsjett for jakt på ATV og snøskutere som foregår året rundt nå.

I fjor høst under elgjakta satt jeg sammen med jaktlaget ved et bål rett ved Camp Tamok i Tamokdalen. Etter en stund hørte vi den gjennomtrengende flapringen av helikopter som gikk gjennom marg og bein. Etter en tid kom helikoptret strykende i tretopphøyde over oss. Helikoptret kom lavt og en kunne se ansiktene til oppsyne og politi trykt i mot glassrutene i helikopteret når de satt og studerte oss. Det var en øredøvende støy og de gav seg ikke før de hadde minst seks runder rett over hodene våre.

Vi følte seg hensatt i en forfølgelsessituasjon som under en krig. Det var en svært ubehagelig og provoserende opplevelse som jeg hørte mange flere jaktlag hadde opplevd under høstens elgjakt i 2019. Det er en utidig jakt som i høyeste grad forstyrrer elgen og jakta som jegerne legger utrolig mye ressurser i.

Så kommer vinteren hvor SNO og politi med tilsynelatende ubegrensede midler fortsetter en både arrogant og merkelig klappjakt på snøskutertrafikken. For meg er dette en lite forståelig og underlig ressursbruk.

En bestemor i Mehamn må vente til politistasjonen åpner før hun får hjelp når hun melder innbrudd, folk myrdes og politiet kommer timer senere og for sent, men ringes det om en snøskuter litt ut av lei kommer de med en gang.

Jeg vil derfor be om politi og Statens Naturoppsyn å redegjøre hvor mye penger det går med til denne jakten, og om det er politiske føringer som har gjort dette til et så viktig satsingsområde som det visstnok heter på fagspråket eller et selvstendig tiltak gitt ressursen de forbruker eller som noen vil si; misbruker.

Da mener jeg hele kostnaden og hvilken samfunnsnytte dette har, og for hvem. Hvor kommer bestemor i Mehamn inn f.eks? Hva med en fungerende lovverk i samsvar med “terrenget”?

Jeg tror den eneste respekten folk her nord har for SNO og lovens lange arm - er respekten for kollosale bøter og fengsel. Dette er så meningsløst at det undergraver folk alminnelig rettsoppfatning. Når vi tillegg ser samer i reindriften kjøre ubegrenset med snøskuter og ATV forsvinner forståelsen helt.

Denne jakten får meg til å tenke på flyktinger osv under  krigen med Herrefolket i hælene.

Motorferdselloven:

Loven ble til i ånden tilhørende overivrige byråkrater, akademikere og friluftsinteresser som nok satt bredd i bredd med lovmakerne.

Inntil 1970 tallet var den lokale forvaltning av områdene rådende og forvaltet områdene på en god og bærekraftig måte med den erfaringsbaserte kunnskapen opparbeidet gjennom tids og alders bruk gjennom mange generasjoner.

Maktmennesker som satt nært beslutningsorganene himmelhøyt over bygdefolket kunne med letthet diktere et underkuende lovverk som vi ser i dag, og påtvinge det som på fint språk heter kunnskapsbasert forvalting der alt som skal besluttes fattes ut ifra en teori eller ei bok.

Hensynet til at folk brukte sine retter til fjells i pakt med tids og alders bruk ble arrogant avfeid og ignorert. Naturvernet, Turlaget i Troms og samisk reindrift ble tilgodesett. Den bruken bygdefolket praktiserte ble glatt oversett og kriminalsert.

Hadde dette skjedd i et annet land ville noen raskt pekt på menneskerettigheter osv, men her gjaldt det kun noen uskolerte bygdefolk som pent måtte finne seg i bli styrt fra Miljødepartement og Fylkesmann med Jernhånd.

Prinsippet om at den som berøres skal høres, ble brutt på alle måter det var mulig, og flertallets og maktens diktatur ble gjennomført.

Hensynet til tids og alders bruk, livskvalitet og identitet som Sverige og Finland tok hensyn til ble totalt sett bort fra.

Tilliten mellom folk og forvaltning som lå til grunn for våre nabolands lovverk, ble i Norge erstattet med tvang og forbud.

Bruken av områdene:

i sin tid ble det bygd gammer innover fjellene til ly og vern i passende avstander. Ingen av de spurt eller spurte om å bygge. Disse gammene er nå forfalt og ødelagt uten at bygdefolket hadde mulighet til stell og vedlikehold. Det ble bygd etter behov slik samene nå gjør over en lav sko.

Denne muligheten er nå avskåret og kriminalisert. Eksempelvis ble byggverk føyd inn i en bakke ved Store-Rosta revet og brent i beste brent-jord taktikk for en del år siden. Et byggverk som gikk i ett med naturen i motsetning til de ulovlig oppsatte hyttene reindriften har inne på fjellet og som på ingen måte går i ett med naturen.  En gamme som kunne være et kjærkomment ly for vandrende folk i fjellet.

Bardu komme har forsøkt å få bukt med samenes ulovlige hytter, men blir stoppet av statens myndigheter og folk opplever forskjellsbehandlingen det representerer. Da finner Fylkesmannen ut at det er kommunens ansvar.

Det kan synes som at myndighetene har en etter oppfatning en selektiv håndheving av f.eks reindriftslovene og motorferdsellovene. Det er eksempel på at folk som har vært ved Lappskardvatnene har meldt i fra om kilometerlange garnlenker og SNO har utelatt å komme. De som kjenner miljøet litt vet om flere eksempler.

Det forsterker følelsen av grov urett hos bygdefolket.

Eksporten av snøskutertrafikk:

Den rådende politikken eksporterer en strøm av folk som dra til Sverige og Finland for å leve ut sin interesse for å komme ut på tur. Det er en lettvint og svært så dobbeltmoralsk måte som så mye annet her  i landet. Ute av syne ut av sinn heter det. Formynderånden rår til skade for vår livskvalitet.

Våre naboland har lagt opp til snøskuterløyper i den tradisjon folk der har for bruken av snøskuter og vist respekt for det.

Framtida:

Nord-Norge sliter med nedgang i folketall og avfolking av landsbygda.

Ikke for det at å kjøre snøskuter redder befolkningen i Bygde-Norge, men det å kunne bruke naturen her oppe - som folk kan i sør kan nyte båtlivet - er en uvurderlig livskvalitet.

Den formynderiske og byråkratiske lovjungelen på mange felt tar rett og slett motet i fra folk og de gir opp.

Den gangen Bygde-Norge levde og skapte verdier som bygde landet, hadde vi ikke et byråkrati som blandet seg i den minste detalj i hva folk foretok seg.

Den aktivitet og foretaksomhet som den gang var verdiskapende, normal og lovlig, er i dag forbudt, kriminalisert og byråkratisert av folk som sitter på fine kontorer sør i landet og i byene, fiansiert av materiell verdiskaping.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse