M/S Thorbjørn på vei mot Utøya. 77 mennesker ble drept på AUFs sommerleir 22. juli 2011. "Vår frykt er ikke å fortelle, det er å bli glemt", skriver Katarina Goldfain Johnsen, overlevende etter terrorangrepet. Foto: Fredrik Varfjell / Scanpix

Forglem meg ei

Hvordan skal vi som samfunn forholde oss til 22. juli i år og årene som kommer?

Jeg håper skoleelevene får høre om det brutale, det vonde og det fæle, ikke bare om rosetog og kjærlighet.

Jeg spør, fordi jeg vet ikke helt selv. Som overlevende fra terrorangrepet 22. juli 2011 sniker en ekkel følelse seg på hver gang det nærmer seg årsdagen. For de fleste faller den på en helt vanlig fellesferie-lørdag seint i juli, og det å arrangere bryllup, dåp, markeder eller Buktafestivalen kjennes helt ok. For mange er det ikke slik.

La meg forsøke å forklare følelsen med en metafor: Når Harry Potter i de populære bøkene nærmer seg Voldemort svir det i arret i panna til Harry. Ingen andre ser at han har vondt, med mindre Harry selv viser det. Husker du? Slik er det for oss og. Når det nærmer seg 22. juli, da svir det på innsiden.

Angrepene denne datoen er unike i norsk sammenheng, det er det største terrorangrepet utført på norsk jord, og antall ofre er deretter. Du kjenner trolig noen, selv om du kanskje selv ikke vet det engang. Fjorårets fem-årsmarkering satte et punktum for den offentlige, store markeringen av 22. juli, neste runde dag ligger fire år frem i tid. Det er lenge å vente.

Derfor: Her er en forespørsel om omsorg og ivaretakelse de neste årene, mens kameraene pakkes bort og avisforsidene ikke lenger ryddes til 22. juli-stoff. Husk den mørke skyen mange har over seg i juli. Du skal slippe å tenke over det hele tiden, det gjør vi helt av oss selv, men jeg ber deg: Ikke glem dem som står igjen.

Det er sårt at denne dagen er så vanlig, men vi skal nok løse det. Ingen ber resten av samfunnet om å stanse helt opp. Men det går veldig mye lettere om du er med og kan anerkjenne og koble litt raskere når du hører noen si at de er litt slappere, litt sintere, litt sårere, litt mer lei seg denne måneden. Lytt, støtt og spør.

Vår frykt er ikke å fortelle, det er å bli glemt.

Som direkte berørt har mange havnet i en slags spagat mellom på den ene siden å ønske at samfunnet og folkene i det skal kunne gå videre og leve sine vanlige liv også denne dagen, og på den andre siden behovet for at smerten ikke skal bli glemt. I år begynner det første kullet med 1. klassinger som ikke var født ennå den 22. juli 2011 på skolen. De skal lære mye om norsk historie i løpet av sine år i utdanning, men hva skal de lære om 22. juli?

Jeg håper de lærer så mye som mulig. Jeg håper de lærer om gjerningsmannens tankesett, ideologi, hat. Jeg håper de lærer at 22. juli både var et angrep på de få; på arbeiderbevegelsen, ungdom og sterke kvinner, men også på de mange som deler verdiene de drepte sto for: Solidaritet, mangfold og aksept. Jeg håper skoleelevene får høre om det brutale, det vonde og det fæle, ikke bare om rosetog og kjærlighet. Få det inn i læreplanen før vi har glemt. I mellomtiden, lærere: Bruk 22. juli-senteret for alt det er verdt, hent inn overlevende i klasserommet for å fortelle, gi samfunnet de neste årene en mulighet til å huske alt.

Post-22. juli-fortellingen bør ikke for ettertiden bare bestå av en slags det godes seier over det onde, pakket inn i kjærlighetsvatt. For det var ikke det som skjedde. 77 mennesker ble drept denne julidagen. Det vi trenger er at det ikke glemmes.

Fordi når 22. juli forsvinner fra den kollektive bevisstheten, forsvinner vårt beste forsvar mot at lignende idéer og ideologier gjerningsmannen forfektet får feste seg ellers. Tåler vi ikke å snakke om det vonde som ligger bak terroren, enten den er høyreekstrem, venstreradikal eller islamistisk, da kan vi like gjerne legge vekk demokratiet.

Den enorme kjærlighetsmottakelsen like etter 22. juli falmet etter hvert, naturligvis, kjærlighet gjør jo ofte det. Men empatien, finn den frem igjen. Ha respekt og forståelse for at dette er en tung tid for veldig mange, la det ligge i bakhodet. Selv om denne lørdagen i juli bare er nettopp det for deg, er den mye mer for noen andre.

Du er lei 22. juli, tenker du kanskje når du leser dette. Ja, jeg og.

Fordi det går aldri over.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse