Annonse

Forhandlet Sametinget bort eiendomsretten?

Når det ikke fremkommer noe i Stortingets justiskomites innstilling om den omdiskuterte makeskifteavtalen, samtidig som daværende komiteformann Trond Helleland avkrefter avtalens eksistens, bør debatten om Sametinget forhandlet bort samenes eiendomsrett til Indre Finnmark kunne legges død.

Den siste tiden har vi vært vitne til en spesiell debatt på NRKs nettsider, på ny­hetssendinga Ođđasat og i kommentarer, kronikker og innlegg i avisene Ságat og Nordlys. Kjernen i debatten er om det ble avtalt et såkalt makeskifte mellom Sametinget og Stortingets justiskomite da Finnmarksloven ble framforhandlet, noe som innebar at Sametinget byttet bort eiendomsrett mot å få plass i styret til Finnmarkseiendommen (FeFo). I debatten har bl.a. daværende leder av justiskomiteen Trond Helleland, tidl. sametingspresident Sven-Roald Nystø, folkerettsekspert Geir Ulfstein og påtroppende høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy deltatt, sistnevnte med anførsel om at samene kan ikke få i både pose og sekk

Bortforhandlingen skal angivelig ha skjedd ved at Sametinget ga fra seg eiendomsretten til jorda i Indre Finnmark, som samene ifølge ILO-konvensjon nr. 169 art. 14 har rett til å eie, mot å få medinnflytelse over forvaltningen av kyst-Finnmark – som ble betraktet som norsk område. Dette skjedde ved at Sametinget godtok en styringsmodell for Finnmarkseiendommen (FeFo) hvor det fikk tre medlemmer i FeFo-styret. Med dette frasa Sametinget seg angivelig muligheten for at det kunne reises fremtidige krav om eiendomsrett på Finnmarkseiendommen.

Forarbeidene til Finnmarksloven er, som anført i debatten, sentrale for å finne ut om det fant sted et slikt makeskifte. Drøftingene i den såkalte folke­rettsgruppa til Samerettsutvalget i NOU 1997: 5 hvor bl.a. Jens Edvin Skoghøy var medlem, er i så måte sentrale. Her framgår det at gruppa mente at et slikt skifte var mulig under forutsetning av en avtale mel­lom Finnmark grunnforvaltning og et organ med adgang til å binde samene (s. 57 i nett utg.). Det heter videre at «Uten avtale med et organ som har kompetanse til på vegne av den samiske folkegruppe å disponere over de eiendoms- og besittelsesrettigheter som ILO-konvensjonen sikrer samene, vil en ordning om felles forvaltning av grunnen i Finnmark ikke kunne omfatte områder som samene […] har krav på å få anerkjent eiendoms- og besittelsesrettigheter til».

Samerettsutvalgets flertall aksepterte at finnmarksloven kunne bygge denne ideen, under forutsetning at det ble etablert kommunale utmarksstyrer som sikret lokal innflytelse på forvaltningen. Forutsetningen ble begrunnet i at det ikke var nok å gi kommunenes innbyggere sterkere bruksrettigheter om hoved­hensynene bak den nye ordningen skulle oppnås: «De må ved sine organer, også gis innflytelse på bruken av sine goder» (NOU 1997: 4 s. 336 i nett utg.). I regjeringens lovproposisjon ble imidlertid ikke forslaget om kommunale utmarksstyrer videreført.

I prosessen fram mot Stortingets lovvedtak, som bl.a. besto av fem konsultasjoner mellom Sametinget, fylkestinget og Stortingets justiskomite, og som endte i en komiteinnstilling som på vesentlige områder endret lovforslaget, bl.a. ved å ta inn et forslag om rettskartlegging, finner man ikke makeskiftet omtalt. Under Stortingsbehandlingen mente et stort flertall av våre folkevalgte at identifisering av bestående rettigheter måtte være et sentralt element i Finnmarksloven. Til dette formål ble Finnmarkskommisjonen opprettet. Eksplisitt sa justiskomiteens flertall at kommisjonen skal «uttale seg om hvordan rettsforholdene til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar grunnbokshjemmelen til fra Statskog SF er» (Innst. O. nr. 80 [2004–2005] s. 17).

Stortinget la ingen begrensninger på hvilke rettigheter kommisjonen skulle vurdere. Dette går bl.a. frem av Finnmarksloven § 29, hvor det heter at «Det opprettes en kommisjon […] som på grunnlag av gjeldende nasjonal rett skal utrede bruks- og eierrettigheter til den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar». Av samme lov § 33 framgår det at når kommisjonen har utredet et felt, skal den avgi en rapport som inneholde opplysninger om hvem som er eiere av grunnen og hvilke bruksrettigheter som eksisterer. Om eierforholdene var fastlagt gjennom lov eller avtale, fremstår utredning av eierrettigheter som nokså meningsløst.

At Sametinget under forhandlingene protokollerte at det ikke anså seg å ha myndighet til å forplikte rettshavere til grunn og ressurser i Finnmark, og forutsatte at en identifiseringsprosess måtte avklare hvem som har rettigheter, slik det framgår av tingets arbeidsdokument nr. 7, kan kanskje ikke vektlegges som et alminnelig lovforarbeid. Men i fravær av en skriftlig avtale, gir dokumentet klart uttrykk for Sametingets standpunkt forut for lovvedtaket.

Selv ikke Stortinget kan avtale bort private rettigheter uten at det utløser krav om ekspropriasjonserstatning. Sametinget myndighet er langt mer begrenset. At Indre Finnmark utgjør en del av samenes materielle kulturgrunnlag, tilsier at en avgivelse av dette området også vil kunne krenke FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 som verner minoriteters rett til kulturutøvelse.

Det kan også pekes på at verken Samerettsutvalget, dets folkerettsgruppe, justisdepartementet eller regjeringen, kan forplikte våre folkevalgte på Stortinget i lovgiverspørsmål; det kan kun Stortinget selv gjøre. Når det ikke fremkommer noe i Stortingets justiskomites innstilling om den omdiskuterte makeskifteavtalen, samtidig som daværende komiteformann Trond Helleland avkrefter avtalens eksistens, bør debatten om Sametinget forhandlet bort samenes eiendomsrett til Indre Finnmark kunne legges død.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse