Annonse
Lokalhistorikere som skulle ha behov for å fastslå hva slags tyske avdelinger som befant seg i bestemte områder har her fått en ny mulig oppslagskilde, skriver Fredrik Fagertun om Kjell-Ragnar Berges bok.

Forklarende om den tyske tilbaketrekningen høsten 1944

Selv om Lyngenlinja som forsvarsskanse – også i kaldkrigs-perioden – blir behørig beskrevet i boka, er det tilbaketrekningsprosessen som er det sentrale temaet. Her ligger det etter min mening mye ny innsikt.

Bok:

  • Kjell-Ragnar Berge: Lyngenlinjen. Hitlers siste skanse i Norge 1945. Lapplandsarméens krigsdagbok 1944-45
  • Ares forlag AS, 283 sider.

Så er det kommet enda en bok om de skjebnesvangre månedene i Finnmark høsten 1944. Denne boken skiller seg imidlertid med sitt perspektiv ut fra andre bøker om dette temaet. I bunnen ligger både evakuering, deportasjon og brenning, men fokuset er særlig satt på den utløsende årsaken til disse dramatiske hendelsene – den tyske tilbaketrekningen av Lapplandsarméen og alle militære styrker i Petsamo-området fra slutten av oktober 1944.

Forfatteren er Kjell-Ragnar Berge og boka har han kalt Lyngenlinjen. Hitlers siste skanse i Norge 1945. Lyngenlinja – en sterk forsvarsposisjon i området langs Lyngenfjorden og til finskegrensen – var det endelige målet for styrkene etter tilbaketrekningen. Her skulle tyskerne stoppe trusselen fra øst. Selv om Lyngenlinja som forsvarsskanse – også i kaldkrigs-perioden – blir behørig beskrevet i boka, er det tilbaketrekningsprosessen som er det sentrale temaet. Her ligger det etter min mening mye ny innsikt.

Den tyske militærledelsen kalte selv tilbaketrekningen «en av krigshistoriens vanskeligste operasjoner». Det dreide seg om tilbaketrekning av om lag 240.000 soldater, sivilt personell, krigsfanger og slavearbeidere, samt hester, forsyninger og ammunisjon. En reise på 1000 kilometer i arktiske klima og topografi. Operasjonen ble jo desto mer dramatisk når den også kom til å innebære evakuering av sivile fra Lappland og tvangsevakuering og deportasjon av sivile fra Finnmark og Nord-Troms. I disse tre månedene på slutten av 1944 var over 400.000 mennesker i langveis bevegelse på Nordkalotten.

Kjell-Ragnar Berge benytter seg i stor grad av krigsdagboka til Lapplandsarméen eller 20. Gebirgs-Armee som den ble betegnet på tysk. Han følger og beskriver retrettplanleggingen som startet allerede høsten 1943 som Operasjon Birke og som etter noen tid fikk betegnelsen Nordlicht, den endelige planen for tilbaketrekning til Lyngenlinja. Deretter følger han han tilbaketrekningen steg for steg, en retrett som var støttet av arméens tidligere sjef, avdøde general Dietl og den nye sjefen fra sommeren 1944, general Lothar Rendulic.

Den første nye innsikten som denne framstillingen gav meg, var den kolossale, detaljerte og nøyaktige planleggingen som lå i bunnen av denne militære operasjonen. Berge redegjør for hvordan det ble etablert en organisasjon som i retrettfasen skulle ta seg av transport av forsyninger, utplassering av depoter, etablering av trafikkrutiner, marsjveier, kilometermerking og rapportering og ulike typer forpleining underveis, i tillegg til også å ivareta den militære sikkerheten. Dette forklarer hvordan denne operasjonen med så mange mennesker involvert, var mulig. Retrettapparatet ble planlagt, og var operativt, for alle rutene som de tyske avdelingene benyttet i det 130.000 kvadratkilometer store området som tilbaketrekningen omfattet, og stadig nye direktiver og retningslinjer ble sendt ut til avdelingene underveis.

Forfatteren bidrar med en overordnet, men også detaljert, beskrivelse av den tyske tilbaketrekningen, samtidig som han også i oversiktlige oppstillinger, med antall og avdelingsnavn, skisserer hvor ulike avdelinger befant seg til ulik tid. Lokalhistorikere som skulle ha behov for å fastslå hva slags tyske avdelinger som befant seg i bestemte områder har her fått en ny mulig oppslagskilde. Iblant kan nok forfatteren bli litt vel detaljert, og kanskje henvender seg til de veldig spesielt interesserte, man da er det jo mulig å lese noen passasjer litt fort.

Boken er godt illustrert med bilder, ikke minst fra Rune Rautios rikholdige bildearkiv. Bildene har fyldige og informative bildetekster. Her er både bilder knyttet til løpende tekst og bilder av mer illustrativ art, men alltid relevante bilder. Teksten er i all hovedsak lett å lese, iblant ispedd en del militære termer og begreper, men fullt ut overkommelig for de fleste. Jeg skulle likevel ønske at forlaget hadde grepet inn og laget en mer systematisk avsnittsstruktur i framstillingen.

Hva har så Kjell-Ragnar Berger brakt av ny historisk kunnskap om disse allerede mye omskrevne og omtalte hendelsene? Som nevnt, han gir oss ny kunnskap om hvorfor og hvordan denne gigantiske militære operasjonen i det hele tatt var mulig å gjennomføre. Samtidig viser han at ødeleggelser av krigsviktig infrastruktur og bygninger var inkludert i de militære retrettplanene allerede fra starten av og ble for Norges del slått fast i militære ordrer av 16. og 26. oktober. I disse ordrene var det interessant nok presisert at hus til befolkningen skulle stå igjen og ikke brennes. Etter førerordren den 28. oktober om full tvangsevakuering og massiv ødeleggelse, ble denne setningen fjernet. Det indikerer at general Rendulics plan for ødeleggelse var annerledes enn en det som framgikk av førerordren.

Forventet tyskerne sovjetiske angrep? Slik jeg leser Berger både forventet tyskerne at den Røde hær skulle følge etter og holdt muligheten åpen for et alliert angrep fra sjøen. Imidlertid viser han til Lapplandsarméens krigsdagbok fra 11. november, der man antar at sovjeterne ikke vil følge etter med det første. I en note spør her Berge om hvorfor evakueringen og brenningen likevel fortsatte. Det kunne han gjerne ha diskutert i litt større omfang. Selv vil jeg mene at årsaken til det er førerordren. Tyske offiserer diskuterte ikke en førerordre.

På et punkt har framstillingen et hull. Det skyldes hovedkilden og forfatteren peker selv på det. Krigsdagboken med alle dens vedlegg gir lite informasjon om hvordan deportasjonene, brenning og ødeleggelser gikk for seg og hvorfor praksisen med ødeleggelser kunne variere fra sted til sted. Årsaken er at Rendulic tidlig overlot ansvaret for dette grovarbeidet til korps og avdelinger. Dermed er det trolig en betydelig jobb i å finne fram til rapporter fra lavere militære nivå som kan kaste lys over dette.

Et annet tema som forfatteren peker på er det britiske angrepet på den sjøudyktige «krøplingen» Tirpitz den 12. november 1944. Han sammenholder det med at samtidig strømmet titusener tyske soldater over Lyngenfjorden uten overhodet å bli bemerket av allierte bombefly. Berger antyder at dette kan være verdt en studie. Jeg er ikke uenig, men er ikke fremmed for at svaret ligger opp i dagen – senkingen av Tirpitz var et britisk prestisjeprosjekt og en symbolhandling. Det var viktigere enn den militært nedprioriterte nordflanken.

Kjell-Ragnar Berg er svært kildenær i sin framstilling. Han følger sin hovedkilde langt på vei kronologisk og er nøktern og troverdig i sine kildeutvalg. Forfatterens stemme forsvinner imidlertid i noen grad. Iblant hadde jeg gjerne hørt hans røst mer. Denne boka kan i utgangspunktet oppfattes som tall- og faktamessig tung. Den kan likevel meget godt leses med utbytte og den er også et oppslagsverk som kan utnyttes til mange formål for de som er opptatt av nordlig krigshistorie høsten 1944.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse